Med dårlig tid i ryggen,mista jeg kjettingen først en gang på vei til bussen i dag tidlig. Greit nok. Det er begynt å bli en vane. Men da den datt av for andre gang, og på en måte som var vanskelig å fikse, da visste jeg at den blå sykkelens tid,snart var forbì. Ikke er jeg kresen på å få litt olje og smuss på fingrene. Heller ikke på om sykkelen bråker sånn at andre kliner seg oppi veikanten når jeg kommer. Men om ikke sykkelen er til å stole på om morgenen når jeg skal rekke bussen, Da hører man skraphandleren i det fjerne. Lyden av rammer som knekker og eiker som bøyes.
Med sykkelen som sparkesykkel,rakk jeg akkurat bussen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar