Verdensrommet og bevissthet

Utsikten mot verdensrommet er god i kveld. Jeg kaster blikket noen tusen lysår mot ei sol som skinner. Prøver å kjenne om den gir noe varme. Holder hendene mine ut mot den. Og ja ,litt varme kanskje.

Jeg tenker at forundelig er det, at ingenting står i veien for dette lyset. Hele den veien mellom meg og den. Ingen planeter eller store kometer. Og når jeg tenker på at alt ruller rundt der oppe, ingenting står stìlle, da blir jeg mer forundret.

Jeg varmer meg litt til. Spinner rundt i løse lufta. Vektløs. Tenker at egentlig finnes ikke opp og ned i verdensromme. Alt er opp og alt er ned. Det har jeg aldri tenkt på før.

Bevisstheten er verdensrommet inni oss. Ingenting er opp og ingenting er ned. I kveld ser jeg utover innover i meg selv. Det finnes egentlig ingen grenser.

oregano

Jaggu ble det fredag
igjen. Dagen som er
på konsistens lik
lutefisk, men smaker mye
bedre.

I byen går mennesker
med paraplyer og småfryser,
småløper. Føler seg så små,
mellom ruvende murbygg,
som truer med å snuble,
og falle ned over dem
alle.

Da er bussen god.
Som oregano, men ikke
for mye. Et kny!?
salt og et spe
fløte. Eltet sammen
i en bakkels som får
stå og gjøre seg deìlig.
15 minutter i ovnen,
og pling!

jeg er framme. . .

kaldkaffi

Det var vått,
regnet i dag. I den
mørke morgenen,
uten sol. Tidlig, når
klokka var lite.

Det var dråpen, sa
begeret som ikke
hadde rom til flere
dråper.

Bussen lekker, og
det drypper dråper
på hodet mitt. Forbannet
være det som bør!

Men livet er ikke
det beste man har.
Om litt er kaffen
kald.

Grr.

mc

Etter snø, kommer is
med den første bøtta regn.

Johnrumpe(jackass)-føre ned bakken, og
med et nødskrik
klarte jeg akkurat ikke,
å holde meg på hjula.
Men det ble et vakkert fall.
Uten skraper og rift.
Uten skadefryd tilskuer.

Dagen er en gitarstreng.
Stemt i trøtt moll. Men en kaffi,
skal nok får dagen i dur.
I G-dur.

Bussen er en stumtjener.

Hva er egentlig en
pastinakk?

En klype salt

Sola snur om få uker. Da vender den gosida til, og formildner jorden vi lever på. Men inntil videre må vi nøye oss med en 25watts sparepære der oppe.

I dag, går nok et lite stykke tid ut av rekka. Hvor blir den av?

Snøen er løs. Det er kaldt. Snøen er som pulver. Knuste paracetter og ibux tabeletter. Men ikke særlig smertestillende. Ta en teskje snø! Og du vil føle deg som både frisk og våken.

Da tar jeg heller en klype salt.

-5

Klokka er halv åtte. De nye hanskene
sitter godt på de gamle hendene.
Den nye lua er litt for stor.

Ut.
Og lufta treffer meg som
istapper i øynene. Og jeg
kjenner rimfrosten bre
seg på innsia av lungene.
Sykkelen liker dårlig kulda
og vil ikke opp fra laveste gir.
Jeg føler meg rar
der jeg trør for harde livet,
uten særlig å få noe fart.
Men jeg rekker bussen.

Her er luer i alle farger og
fasonger. Stikker opp fra stolsetene.
Med og uten dusk.
Fem syltynne minusgrader,
minst,
jeg skal av bussen.
Brr.

hva angår leire (en lørdagskveld)

Det skal ikke mye til
for å få tiden til å gå
eller løpe avgårde
en lørdagskveld
med en klump
leire.

Det skal like mye til
for at bakrusen
fryser på trammen
forbannet over
været, som forhindret
ham i å få komme
inn i varmen.

Så tilbake ser jeg
framover til å
våkne til en stille
søndag, uten larm
og leven fra en
bankesyk hodehamrer.

Så kom det mye snø

Fnugg på fnugg
seiler
gjennom det gule
gatelyset

Et fonn fra
himmelen
dekker hele
byen

Natten er pakket
stille inn
og alt holder
pusten

for ikke å vekke

han som sover
og drømmer
det snør

Et vinterbilde

Jeg er en pære

En grønnspraglete og dråpeformet frukt.

Bussen er en kasse. Og Tide er Bama.

Om å gjenskape minner

I dag falt det
snø fra himmelen. Hvite

lette flak.
Et øyeblikk
ble alt stille.

Jeg hørte lyden
av kram snø. Å gå
i kram snø.

Innpakket lyd. Kram, snø
lyd.

Men lyden forstant,
da en søppelbil
kjørte forbi. Og jeg
så snøen smelte
på asfalten.

Mot øret holdt jeg
et telefonrør. På
en lapp hadde jeg
tegnet en lang rett
strek. Litt over streken

en sirkel.

Jeg la på røret. Og
tok tegningen
med meg.

Flaks og uflaks

I dag hadde jeg skikkelig flaks. Jeg stod akkurat der et kjøretøy brast inn. Brast inn en gang i framtiden. Jeg vet ikke helt når( men ut fra teorien om at alt som kàn skje,skjer, om bare tidsløpet blir langt nok,kan jeg si det kommer til å skje). Og at jeg flyttet meg, var pur flaks. Selv om det kun var relativt sett, nære på. Det kan ha skjedd et millisekund etter jeg flyttet meg. Eller om tusen år. Der den bilen kommer farende inn i over hundre.

På en måte har jeg også ubeskrivelig uflaks i dag. Fordi jeg er akkurat der en meteoritt kommer til å treffe. Om et millisekund, eller en million år.

mandagen er on

Akkurat som. Brostein ligger tett. Skyer glir lett. Ribbe er fett. Akkurat sånn. Ligger dagene. Glir tiden og drypper sveisen av voks på han foran meg på bussen.

Streptokokkene er borte. Kun et krater er igjen.

Som livet en gang kom til jorden på en meteoritt, kanskje, traff mandagen meg i hodet. Og det gikk tre milliarder år før jeg kom meg ut av senga. En grassial anstrengelse. Og ikke mindre enn et lite mirakel. Mon tro om det ikke var en, som hadde en finger med i spillet?

Mandagen er on.

en søndag

Våknet i dag.
Sola kastet ny personlig rekord
i skygger. Tok med meg kamera
for å prøve fange noen.

La meg ned, og ville ta

bilde, uten at sola

kunne se det.

Men sola oppdaget

meg fort.

bare står der

Ikke nok med at arbeidsdagen ble lang som en flaggstang; regnet kom som tankbåter og gjorde hele meg helt utørr.

I dag er månen pakket helt inn, bak skyer som minner om grå dronning Maud. Vinden ligger på lur bak alle hjørner, og går rett på deg, helt med vilje.

Jeg ser mange trær, helt uten blader. De bare står der.

Fjellet står der også. Og skal ikke noe sted.

Vi skal vel ingen, noe sted, egentlig heller.

Eller?

Sammen er vi alle ensomme

Månen er nok litt trist. Alltid ensom der oppe. Aldri sammen med noen. Ikke solen. Men det hender han har selskap av noen stjernen. Små fnisende stjerner, som bare er opptatt barnevogner og belter og bjørner. Månen føler seg kanskje både stor og dum. Og veldig ensom. Så ensom at han helst bare vil gjemme hele seg.

Så gjemmer han seg.

Men når han har gjemt seg, føler han seg like ensom. Kanskje mer. For da har han ikke de dumme menneskene engang. Som ser opp på ham, peker på ham, prøver å hoppe og fange ham. Noen lager sanger, andre dikt. Noen liker bare å sitte under ham og holde rundt hverandre.

Dumme mennesker, tenker månen. Men så er de alt han har. Og han savner menneskene, der han har dekket hele seg til. Og han bestemmer seg for å komme fram igjen.

I kveld er månen helt framme. Men føler seg veldig ensom igjen.

En hastig morgen. Tiden hadde ledelsen. Jeg lå klart på etterskudd, med en halvspist brødskive og en usmurt matpakke. Må pakke sekken, pusse tenner, kle meg godt og klø meg i øyet. Tiden hadde allerede syklet, da jeg kom ut på trappa og trakk en lungefull iskald luft. Så ble jeg klar over hvilken sykkel tiden konkurerer mot. Kastet meg på sølv, og pilte som en som piler ganske fort. Og idèt jeg raser inn på buss-stasjonen, tar jeg tiden igjen, og rundt meg hører jeg jubel og applaus. Hoi hoi. Og idèt bussen kjører fra perrongen, ser jeg tiden løpe etter bussen, men må gi opp og forbanner seg med harde tramp.



I dag blir en tidløs dag. Men nå er det på tide å plinge, for jeg skal av!





[powered by MOMAIL]

Free Mobile Mail

For Everyone

http://www.momail.org

Tidligere og tidligere blir dagen sein. Møter ugla på vei hjem fra jobb. Middag blir tìl kvelds,og kvelds til frokost. Suppe til desseret og havre til fest. Plutselig er det sukker i salaten og skjegg i postkassa. Jaja,slik er nå en gang jorden og solen anordnet. Jorden ligger på halv åtte, og seiler som en fyllik i bane rundt sola. Vi kan gjøre like mye med den saken, som en som ikke kan gjøre særlig mye med saker.

Mørketida er kommet for å bli. En stund. Men gjør ikke noe det. Obama er jo blitt president. President of the united states of amerika. Yes. Stay cool.

Et kjøttetende sär på håndbake setter en ekstra piff på tirsdagen. Slik den utfolder seg, og legger to kalde hender rundt halsen min, og klemmer til.

You aint got no soul power, synger de i ipoden. Nei. Jeg skifter til The mountain goats.

Bilkøen strekker seg i motgående kjørefelt. Et perlekjede av stikkende lys. Noen lys ligner sinte og utålmodige øyne.

I tunnellen er lufta grå og lite salig. Den klamme bussen er bare litt bedre.

Det er noe som gnafser på håndbaken min. Sultne små streptokokker. Det får være greit. For om bussen krasjer utfor et stup,eller i en sjø, kan jeg nå bruke nødhammeren.

Mandag hele året. Det er ingenting å le av. Og minst av alle ler buss-karen. Med sitt mysepregede alvorsblikk, holder han blikkontakt med veien og begge hendene på rattet. I små micro-sekunder av gangen, kaster han blikket opp i bakoverspeilet. Jeg tror buss-karen tar jobben sin alvorlig og seriøst. Selv om det ikke er mandag. Men hva tenker han på,der han sitter og stirrer ut over brillekanten og leser traffikkregler som en middels lettlest bok? Kanskje han tenker på obama,og om amerikanske buss-kar-kollegaer får bedre kår under en presiden som står for change? Eller, hver gang vi kjører forbi drivhusanlegget, på onkelen sin, gartneren,som alltid så grønne fingre i gutten. Han ser ned på fingrene som tviholder i rattet;ja, det skulle kanskje vært noe for ham å rote i jord og stelle med blomster. Men den bussen er gått. Og nå skal han der slampen med headset av som sedvanlig. . .

Utenfor rommet mitt henger månen rolig der oppe.
Tynne skyer sniker seg tanketomme forbi.

Utenfor rommet mitt skvulper sjøen urolig der nede.
Månen har laget et langt skinnende bremsespor i den.

På mitt lille rom,ligger jeg og tar meg en hvil.
Helt ut mot havet et sted. I en rorbu,eller noe.
Det er slett ikke værst. På en måte ganske bra.
Udårlig må jeg si.

Gjen påhør. Og lør godagskveld!

Nok en morgen. Det er fredag igjen. Bussen triller og går som sedvanlig innom de samme kjedelige bussholdeplassene. De samme trøtte trynene sleper seg ombord. Kapittelet om buss i min egen biografi,ville vært kort, og uten fargerike bilder. Kanskje stod det bare: Jeg tok mye buss i mitt liv.

Jeg kan huske for mange år siden. I min tid i en annen by. Da hadde jeg det middels moro med å følge med på om motgående buss-sjåfør hilste på føreren av bussen jeg satt på. Hvis ikke, fantaserte jeg om hvordan de i heftige diskusjoner om buss-ruter og kanskje om man skal vente de ti sekundene det tar for en stakkar som løper for livet for å være med. De ble tydeligvis ikke enige.

Next Gen Tel og Obama

Det ble morgen. Jeg våknet. Noe var forskjellig. Noe var ikke det samme. Noe var liksom litt anderledes. Ulikt. Men hva kunne det være? Gikk ut på kjøkken og skrudde på nyhetene. Jeg trodde først stasjonen var dårlig innstilt. Men så hørte jeg det var jubelbrus som sa:
OH-BAMA,GO BANANA!
OH-BAMA,GO BANANA!

Og etter en stund dukket en reporter opp, og sa usa hadde fått ny presiden. Så plutselig forstod jeg hva som var nytt. Vi byttet internettleverandør dagen i forveien. Og i dag var den første morgenen med Nextgen Tel i hus. Det var en aura av optimisme og mot i luften

Håper jo byttet fra Telenor vi løse opp i den økonomiske krisen...

Sørpe trøtt.

Til randen av søvn. Nærmest kvalt av min egen trøtthet! Skeiv i trynet. Mysende mot det som kan bli en klar og fin dag. Himmelen er blå med grums fra natten. Vinden er ikke våknet, der den ligger og hviler under løvet på plener og langs fortauskanter. Jeg kaster anker. Bussen stopper. En ny dag er på.

På vei til bussen gjorde menneskene jeg syklet forbi, plutselig et voldsomt rykk. Og jeg så fordreide ansikt snu seg, da jeg passerte. Det må ha vært lyden av at jeg brøt lydmuren. For jeg tråkket alt jeg hadde på sykkelen av sølv. Jeg ville rekke å kjøpe klementiner på butikken, før bussen gikk. Og jeg rakk det med tre nødskrik og et hoy! mister busskar, stopp den kjerra. Psyh, sier bussdørene når de lukkes.

preludium vinter

nå fryser vinteren snart til.
drar med seg sitt teppe,
av rimfrost og
is

pusser stjernene som
gammelt sølvtøy,
skinnende
klare.

vinden stilner, bjørnen
sover, og bekkene
stopper
helt

jeg skal blåse frostrøyk mot
månen, og fryse på
fingrene
aleine