22. Desember

Så åpner jeg luke nummer tjueto. Der inne finner jeg den siste dagen på jobben. Og rett ved siden av ligger juleferie.

Det ligger en huskelapp der. Husk står det, å skrive god jul på det rimfrossede vinduet. Mon tro hva det betyr. Det får vise seg.

Langsomt sniker bussen seg mot årets siste dag på jobb. Verden er mørk og kald og verden er en snurrende lp-plate, med julemusikk. Det knitrer i snøen mens jeg går.


[Mobile mail sent by Momail]
Get it at www.momail.com

21. Desember

Luke nummer tjueen. Jula nærmer seg som en brøytebil i morgenmørket. Snøspruten står til alle kanter, og du vet, at når den passerer bør du ligge klin oppi en lyktestolpe, for ikke å bli til en brøytekant.

Nei, bildet passer ikke helt på hva jula er for meg.

Jul med snø på. Det er ekte jul. Jul som i gamledager. Før klimaendringer og oljepenger. Da alle hadde spark og kanskje en rattkjelke. Hvem trenger gaver, når det er jul på julaften, med snø og familien er samlet?

18. Desember

Så tar jeg på meg varme hansker, for å åpne luke nummer atten. Der finner jeg frostrøyk, og mursteinskalde minusgrader stablet i et høyt tårn.

Jeg liker når det er mange minusgrader ute. Verden blir på en annen måte. Alt blir litt mer skjørt. Alt kan knekke eller knuse når som helst. Lydene. Gresset. Trærne. Det er som om verden risikerer å sprekke opp som en isdekket innsjø. Knekk knekk knekk knekk.

17. Desember

Så åpner jeg luke nummer sytten, og det er som å åpne en forbaska fryseboks. Av en eller annen uforklarlig grunn, lå det ingen stilongs der. Det burdet det. For på sykkelen til bussen, holdt beina mine på å bli ubrukelig kalde. Det var faktisk dagen da en finlandshette hadde vært helt på sin plass. For på sykkelen til bussen, møtte jeg på toppen av skarpe minusgrader, en gaske sterk motvind. Den kaldeste motvinden jeg noen gang har fått treffe. En motvind så kald og så guffen,at den burde hatt en advarsel på seg. Som for eksempel: sykle ikke rett inn i motvinden. Kan gi kalde plager som koldbrann o.l.

Buss av.

16. Desember

Luke nummer seksten. Den er kald, og med minusgrader. Der ligger skjerf og lue og stilongs. Men ullsokkene lå ikke der. Så det var kaldt som kvasse krokodilletenner på tærne.

Innerst i luka ligger det noe som ligner på snø. Men det må komme fra en av lukene jeg ennå ikke har åpnet.

Jeg nyter den kramme gode varmen på bussen. Pakker litt varme sammen, og stapper den ned i nakken. Kjenner varmen gli nedover ryggen.

15.Desember

Hvilken luke er jeg kommet til? Jo, det var vel den femtende. Der finner jeg en tirsdagsmørk dag på størrelse med en skoeske. En skoeske fylt med vatt, og Leif Smoking(en bussjåfør) nekter å åpne dørene for en ørlite forsein dame, selv om vi står helt stille i kø på vei ut av bussterminalen. Oppgitt går hun bort fra bussen, når hun skjønner nytteløsheten av å gjøre bedene gestikulasjoner til Leif smoking, som sitter stiv som en kald pingvin og ser bein fram for seg. -det står i regelementet. Tenker han hardt til seg selv.

7. desember

Så åpner jeg luke nummer syv. Hva finner jeg der?

Jo der finner jeg en sliten kropp. En kropp av trøtte

muskler og slappe sener. Jeg finner et hode på hylla.

Tanker i et halvtomt glass. Og halvkoagulert

blod i en rema-pose. I skittentøyskurven ligger det

en lever. En ryggrad henger på knaggen.

Et par øyna trilla ned under senga.

Men snart soper søvnen alt sammen igjen,

til en brukbar kombinasjon

av kropp og sjel.

4. Desember

Så åpner jeg luke nummer fire. Hva finner jeg der? Jo der finner jeg et julebord. Med pinnekjøtt og pølsevev. Løs i snippen og slinger i valsen. Festkledt - løp jeg på finsko - for å rekke bussen. På løvtynne såler under bladløse trær, i en mild vinter lang desember kveld. Jeg rakk bussen.

Til alle julebordere der ute: fall på snørra,

skrap en albu,

få en kul, og

en rift i dressen -

med måte.

2. Desember

Så åpner jeg luke nummer to. Hva finner jeg der? Der finner jeg en håndfull vind i håret og rimfrosten har lagt seg i skjegget. Sykkelen uler mot månen. Mer fant jeg ikke. Tror jeg var for trøtt å se etter.

God andre desember
!

1. Desember

Så åpner jeg luke nummer en. Hva finner jeg der? Der finner jeg en rund diger måne på en frostkald himmel. Han liksom har hodet litt på skrå, og ser ned på oss. Med et blikk av månesorg. Tenker på hvor lite menneskene der nede forstår. Medfølende som en måne, blir han månerørt hver gang han ser vi pynter busker og trær, for å skape mening i en mørk tid. Månen tar månehatten av for oss. For som han sier : det skal bli kjedelig uten dere.

Der ligger det en liten ting til, i luke nummer en. Det ligger en bart. Rett over munnen, og like under nesa henger den på plass. Den er ikke god å se. For det er så mye skjegg rundt. Montro om den ikke viser seg tydeligere mot jul.

God første desember!

sykkel regn
sykkel regn
sykkel regn sykkel
sprute plaske
kaste sprute
sykle streve
opp så
ned så bort
så langsmed et
vann kaster
himmelen ned
og så bort og så
fra siden

men jeg kom fram

sykletiljobbendikt (med lys og reflex)

rulle renne stå og tråkke.
bakse puste kappe dråper
pipler ut fra øyet.

sykle seile
helt til jobb

Krympe tanke, krympe sinn

Oi for en morgen. Ramla inn i verden, med hodet først. På puta. Jeg var glad det var en myk landing.

Passerte vinden da jeg sykla. Jeg var raskere enn pedalene, knirka kunne man høre da jeg kom, men jeg var borte før man fikk snudd seg.

Bussen bar avsted gjennom mørkbelagte gater over brostein over bro gjennom tunnell gjennom tun.

Mandag morran sakte sang. Sløve vers. Trøtt melodi. Tre tanker om sol, kaffi og. . . .

så satt jeg her. i mitt eget hus. jeg finner meg altså her. i mitt eget hus. jeg lever her. i mitt eget hus. jeg hviler kroppen min i en myk stol. her i mitt eget hus. min egen kropp. jeg bor i min egen kropp. akkurat som jeg bor i mitt eget hus. og akkurat som jeg kan oppsøke rom i mitt eget hus, kan jeg oppsøke rom i min egen kropp. når befant jeg meg sist i det lille rommet i kjelleren, som er stua fullt av ting til taket? når var jeg sist bak kneet? kjente hvordan det føles å være i rommet bak kneet. eller i ankelen? kan jeg huske sist jeg tok meg god tid, og kjente etter hvordan det står til i ankelen? det er nok lenge siden. når jeg tenker etter, så er kroppen min et ganske ubebodd sted. det meste foregår i hodet. og i magen. akkurat som jeg har mitt rom, og jeg har mitt kjøkken. selvsagt går jeg og på do, men det er ikke så mange ganger til dagen. akkurat nå bestemmer jeg meg for å bo mer i min egen kropp. og nå kjenner jeg hvordan det er å bo litt i venstre pekefinger, like under neglen. et fint sted å være faktisk

Dette er en test egentlig. Fra min nye iPod touch prøver jeg å poste en bloggtelst. Jeg sitter på kjøkkenbenken og skriver, mens jeg venter på at pizzan i ovnen skal bli ferdig.

dette er det mest interessante du kommer til å lese i dag

Washington DC Metro Station on a cold January morning in 2007. He played six Bach pieces for about 45 minutes. During that time approx 2 thousand people went through the station, most of them on their way to work. After 3 minutes a middle aged man noticed there was a musician playing. He slowed his pace and stopped for a few seconds and then hurried to meet his schedule.

4 minutes later:
the violinist received his first dollar: a woman threw the money in the till and, without stopping, continued to walk.

6 minutes:
A young man leaned against the wall to listen to him, then looked at his watch and started to walk again.

10 minutes:
A3 year old boy stopped but his mother tugged him along hurriedly, as the kid stopped to look at the violinist. Finally the mother pushed hard and the child continued to walk, turning his head all the time. This action was repeated by several other children. Every parent, without exception, forced them to move on.

45 minutes:
The musician played. Only 6 people stopped and stayed for a while. About 20 gave him money but continued to walk their normal pace.
He collected $32.

1 hour:
He finished playing and silence took over. No one noticed. No one applauded, nor was there any recognition.

No one knew this but the violinist was Joshua Bell, one of the best musicians in the world. He played one of the most intricate pieces ever written, with a violin worth $3.5 million dollars. Two days before Joshua Bell sold out a theater in Boston where the seats averaged $100.

This is a real story. Joshua Bell playing incognito in the metro station was organized by the Washington Post as part of a social experiment about perception, taste and people's priorities.

The questions raised:

In a common place environment at an inappropriate hour, do we perceive beauty?
Do we stop to appreciate it?
Do we recognize talent in an unexpected context?

One possible conclusion reached from this experiment could be:
If we do not have a moment to stop and listen to one of the best musicians in the world, playing some of the finest music ever written, with one of the most beautiful instruments .... How many other things are we missing?

det triste

det er mandag formiddag. jeg drikker restene av kaffien i kaffikoppen min. surfer rundt og leser ferske, og mindre ferske blogger. så kommer jeg over en som treffer meg. den er egentlig ment som et innlegg før helgen, men den passer og godt som en tekst å sette uka i gang med.

http://www.flammeforlag.no/det-triste/

Månen er en bøyd tannpirker;spiss i begge ender. Skyene er tannkrem. Bakteriebussen kjører gjennom et stort hull, rett gjennom en hjørnetann. Her trengs rotfylling! Men munnen er lukket, for alt er fortsatt mørkt. Gradvir blir det lysere. Og kanskje kommer tannlegelyset og skinner oss i ansiktet. Jeg forstår han godt. Jens, var det ikke? Ut! Med det som ødelegger. Forurensning skaper tannstein og tannkjøttproblemer. Og nå er det påvist økning i spyttnivået. Det er fare for en ny isningstid. Hva gjør vi når tannlegen kommer?

Nå eller aldri

For et

øyeblikk, slipp

bekymringene, som

trærne slipper bladene.

La skuldrene

synke, som en

eggeplommegul vintersol.

Stopp helt

opp, som en

bunnfrosset bekk.

Livet er som den første snøen for et barn,

men du kan ha glemt det. Prøv

å se det nå, for

plutselig er det aldri

mer mulig.

Blanke ark. Blank asfalt. Nå er den skumle tia på sykkel til bussen kommet. Jeg vet aldri helt hvordan underlaget er, når jeg tråkker meg utpå. Blanke ark mot mulig blank asfalt.

Blanke tanker. Tanker som er gjennomsiktige. Og selv om jordkloden snurrer rundt uten lyd, i et stort rom av ingenting, er tankene mine bare såpebobler som snurrer rundt uten lyd, i et stort rom av ingenting. Ingenting? tenker du. Fantasien er ingenting i uendelig utstrekning. Det er så mye liv på andre planeter som du selv tenker deg. Fantasien er verdensrommet. Og verdensrommet er fantasien. Jordkloden er en tanke.

Speilbilde

Du er helt ok.

Du trenger ikke være noe annet.

Du kan være som deg sjøl.

Det var en frosk som snakket

med en annen frosk.

Det var godt å høre, sa frosken.

Da en fisk spratt i vannet,

var det bare èn frosk tilbake.

Måne søker skjegg

Morgenen månen hadde tappet luft av sykkeldekket mitt, fordi, som den sa: jeg misunner deg skjegget ditt. Kan ikke du få skjegg? Spurte jeg månen. Nei, sa månen. Jeg kan ikke det. Men slutt å tappe luft av sykkelen min, sa jeg. Javel, sa månen. Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg måne, sa jeg. Det er greit, sa månen.

Som perler på en snor, går vi, til snora tar slutt. I dag er det mandag. En klar mandag morgen. Alt skjer på sin vanlige måte
.

fa bel akt ig

kraftsalve for gråtkvalt trøtthet

As as asfalten gr gr grå kald hard mot en mø mø mørk morgen hi hi himmel. midt mellom sy sy sykler jeg og te te tenker: hv hv hva er det vi driver med eg eg egentlig? er ikke dy dy dyna et langt bedre alternativ enn dette? skulle vi ikke bare ligge i ro på et varmt sted for hele non non nonstop alltid? det er jo fø fø føkk i hue å skjære seg i stru stru strupen med vilje. samme med å pi pi pi pi pi pine seg opp en overdose morgen, kv kv kvalt av sin egen søvn, pr pr prakti sk sk sk talt et gjennferd under en stadig mer lyyyys ende hiiimmel. Våkne opp!


[Mobile mail sent by Momail]
Get it at www.momail.com

Kø forbanna kø etter at bussen blei forsinka og koldbrann og frostbrann og banneord og påkalling av mindre hyggelige karakterer. Kanskje jeg skulle tenke på snø. Hvit lett snø. Og lys. Små skarpe lys. Et tre med glitter og pynt. En skjeggete tjukkas på utstilling og herlig kjøpegledestresskaos. Nei. Det er for tidlig å tenke på det. Jeg skal heller tenke på biff og langsomt fallende blader, gule.

Lynskriverblogg om morran på bussen uten tid til komma eller punkt um eller kom ma før knapp en trykk es ned og det røde skilt et lyser stopp er som si er alle om bord at nå skal vi st oppe på ne ste sto pp over bro en ba re og gjennom tun nel len først så noen sving er et par ba kker og en dum p så går dør ene til si des med et sp usj og asf alt en nest te

s t o r m s k r i t t

Det er noe med stormskritt. Og noe som nærmer seg. Enten det er dagslyset, julekvelden, alderdomen eller bergen internasjonale filmfestival. Man kan velge å glede seg, eller ikke. Men faktum er at det kommer. Som dagslyset, julekvelden, alderdommen eller bergen internasjonale filmfestival på kjerringa, kan du si. Eller kanskje ikke, for nå er du informert. Se opp! Følg med.





[Mobile mail sent by Momail]

Get it at www.momail.com

et lite stykke lykke på slutten av pausen min på jobb

jeg fikk
kake

med litt

kaffi

jeg blei

lykkelig

et gult hus

Et gult hus. Det står der. Midt på et byggefelt. I nitti år stod det to grantre akkurat der. De slo rot på samme tid, og vokste opp sammen. Vokste og vokste. Seg store sammen. Den gangen det var lyng og mose og andre grantrær, akkurat der det nå er et byggefelt.

Du kan ikke se det. Men det er en flue på innsida av den ene ruta. Den satt akkurat på halsen til en mann, der inne i det gule huset. Han satt og prøvde å lese en avis. Men ble ilter av flua. Helt til flua fløy bort til vinduet. Ingen vet hvorfor flua valgte å sette seg på vinduet akkurat da jeg tok det bildet.

Te-er-røtt

Egentlig er jeg trøtt av å skrive om hvor lite våken jeg er om morran. På bussen gjennom byen, gjennom tunnellen. Men så er jeg altså så usedvanlig uvåken akkurat i dag. Derfor denne trøtte teksten om hvor trøtt det går an å være, en fredagstrøtt morgen, en dag i høsttrøtte oktober
.

en an be fal ing

oida. det startet med en førpremiere på biff. bergen internasjonale film fest(ival). filmklubben hadde hemligvisning, og det viste seg å være en av favorittene på HELE fest(ival)en. den svenske filmen Man tenker sitt. og man tenker sitt om denne filmen. foreksempel kan man tenke at filmen har jo ingen normal oppbygning. det finnes ingen normal kronologi . karakterene bare er der plutselig. man får ikke vite noe. og da må man jo tenke sitt. om disse rare menneskene, outsiderne, de ensomme. så der sitter man, i kinosalen, og haka henger litt, mens øynene svir, for du har ikke lyst å blunke mer enn nødvendig. det er ikke godt å vite hva som skjer. du vil gjerne være der da, sånn at du kan tenke mer ditt; kanskje du tenker det er en god film. det tenkte jeg.

Snart er det biff. Filmfestivalen i bergen med løk og poteter og fett blir det å sitte i kinostolen med filmer fra land du nesten ikke klarer uttale.

I dag er det mørkt ute. Alt blir lysere i tunnellen. Det er en dame som strikker på bussen
.

Tunneller er hull, rett gjennom fjell.

se litt ut i

En sykkel, en person, grønn jakke. Det store vinduet. Som utenfor butikken, som når det er mørkt, som speiler deg det sekundet du går forbi. Bil. Svart kåpe, langt hår, blå veske. Blå jakke, svarte sko, sigarett i munnen. Bil. Moped.

Bak ruta bak speilet, står utstillingsdukkene. Nakne, i ro.

betraktinger

Det står en dame og ser på traffikken. Hun venter på at den røde mannen skal bli grønn. I et vindkast blafrer håret ut i alle retninger, og legger seg ned i ansiktet. Når hun har fått bort håret, fra ansiktet, ser hun at den grønne mannen blinker.



Jeg er på vei til tannlegen. I en drøm hadde jeg syv hull.

Jeg er en guppi, sa mannen. Så laget han små lyder med munnen. Plutt plutt plutt. Så svømte han rundt i en aquariemorgen og kikket på alle de andre fiskene. Makrellstøren med stresskofferten sin. Laksefisken på sykkel. Gjedda bak rattet på bussen min. Plutt, plutt, plutt, sa jeg, jeg skal ha en billett. Blubb, blubb, blubb, det blir tjuefire kroner, det, bublet gjedda. Jeg fisket fram pengene
.

langsomt langstom stille

Langsomt lang-

somt stille,

slutter vinden å

blåse. Langsomt lang-

somt stille,

ligger havet i

ro. Stille stille

langsomt blir mørket til

lys.

historien om redd

- Jeg er redd,sa ordet.

Men ingen hørte det. Ordet så seg rundt.
Der var sint. Stor og bråkete. De var en hel gjeng som marsjerte avgårde.
Der var trist. Aleine, med ryggen til. Ville helst være for seg selv.
Og der var glad. Gode glad. Redd ville så gjerne være som glad. Men det var vanskelig.

Og glad la ikke merke til redd. Det gjorde ikke sint eller trist heller.
Det var ensomt å være redd, syntes redd.

Båten skumlèr og brummer på den høstkalde fjorden. Det er en fin stemning morgen.

en god bok

en bok du ikke klarer å lese
for du får så lyst å skrive
er en god bok

gult stille langsomt

Høstferielyset stuper inn gjennom vindu, og legger seg som en gulhvit stripe over gulvet og på bordet, og treffer permen på en bok. Det er som om høstferielyset peker på boken, og sier, lese den. Men jeg vet ikke om jeg har lyst å lese den boken akkurat nå.

Jeg vil heller ut. I den klare høstferiedagen, og få høstferielyset i øynene. Puste høstferielufta inn i lungene, og se den kalde høstferierøyken komme ut av munnen min. Så skal jeg gå høstferiesakte mot byen. Og tenke høstferietanker. Gult, stille, langsomt.

gjesteromtaust

Det eneste som lager lyd på gjesterommet, er senga som knirker når jeg snur meg, for å prøve lykken på den andre sida av kroppen min.

Langsmed vannet lå hvitt stivt gress. Det var årets første frost på bakken. Det fòr forbi meg der jeg prøvde å sykle meg varm kledd kun for en mild sommer morgen.

du er

En due kom flygende ut fra et gatehjørne og rett inn foran bussen. Dua leda an i trafikken en stund. Så svingte den av til venstre. Antagelig hadde den sett seg ut en gunstig plass på et hustak.

Jeg skulle gitt litt for å være en due i byen i dag. Sitte på en rekke med andre duer og leke sistemann-fram-til-den-nye-plassen er en spurv.

Kanskje jeg er mer som en due i dag, enn ellers. Jeg kjenner en trang til å ha hendene på ryggen mens jeg går og nikke med hodet i takt til beina. Skulle jeg ikke kunne være en due for en dag? Sistemann på taket er en måke! Oi, se en dame med mat i parken
!

temperaturensynker

Oi nå blei det

kaldt. Plutselig som helt

ut av det,

blå var fingrene

mine, da jeg

parkerte sykkelen.

Jeg skjelver på

bussen på

hendene mine. Høsten er blitt

kald på beina mine og.

hoa

kultur er reproduksjon.

eller gjenbruk av gamle biter om du vil.

satt sammen til en kollage.

i en kultur som er som et ulagt pusslespill av meninger og inntrykk, finner vi det gjerne tilfredstillende når brikkene blir til noe meningsfylt.

denne mannen Kutiman bruker tilgangen på uttrykksmangfold til å lage kunst. og det blir stilig. han tar korte youtube-kipp og mikser dem sammen til musikk. han har en engen side der han presenterer prosjektet sitt og har flere smakebiter på biter som er blitt til musikk.

s ø n d a g s t o g e t g å r

Søndagstoget ruller avgårde gjennom rein over landskapet. Jeg sitter i stolen og tror turen vil ta fram til middag før første stopp. Da vil toget stoppe på stasjonen Kjøkkenet, for de som trenger litt mat. Så går toget videre.

Her sitter jeg i stolen og ser ut av vinduet der søndagstoget ruller avgårde gjennom tåke, og vinden som pusler med høstgule blader på kloke trær. De kloke trærne som vet hva vi har i vente. Og som har slurpet i seg den utadvente grønne gleden fra tusen blader, for å lagre den under huden, bak barken. Sånn blir de kloke trærne innadvendte og stille med vinteren. Da blir de kloke trærne tankefulle.

Søndagstoget ruller videre, jeg sitter i den gode stolen min, klokka er 14.50.

Busser er som blod. Transporterer legemer, flest hvite men også andre farger, fra stasjon til stasjon. For at legemene skal gjøre jobben sin.

Hvor mange legemer som tar bussen i en by, sier noe om byens kondisjon. Tilstanden i bergen ser bra ut. Men den kan sikkert bli bedre. Med høydetrening for eksempel.

Ellers er det høst og hoste blandt mange snue også fra trær.

Jeg har forstått at billettkontroller på buss ikke er så uvanlig for de fleste.

ja

Det er tilsynelatende ingen ting å skrive om. Ikke uten å bli selvfokusert og klage over ryggen som er stiv som en rygg som er stiv som en stokk. Jeg hadde ikke tenkt å nevne den smertelige ryggen min, så jeg lar være. Ryggen skal få være vond i fred.

Nå kjører jeg gjennom en tunnell. Dagen er i startgropa. Baktung. Vanskelig å reise seg. Og ryggen er vond.

Men så ble alt fabelaktig! Det kom to vektere på, på bussen. De var billettkontrollører. Det stakk i magen, for hadde jeg billett? Ja. Heldigvis. Jeg hadde jo månedskort.

Billettkontrollører er bare sånn du hører om i eventyr og sagn. Jeg trodde egentlig ikke de var på ekte. For etter 10 år ca daglig med buss, hadde jeg ikke møtt en. Ikke før i dag. De var på ekte.

selv om regnet faller nedover

Dagen er på, skrudd og alt er over styr vått. Vanndammene kommer ferdigfyldte ned fra himmelen. Plask. Og ryggen er vond av strekk. Men jeg tror streken i ansiktet lager en bue som peker oppover. Jeg tror dagen blir god
.

flekker

Enkelte ting er vanskelig og blir ikke enklere med trening. Som å ikke lage tannkrenflekker på speilet under tannpuss.

I dag er det skikkelig høst. Vinden er som en tannkost. Rensker trærne for blader. Regnet er tannkrem. Det er dråpeflekker på bussruta til rutebussen. Det er vanskelig å ikke tenke på våren.

Men jeg liker den litt. Høsten. Med regn og vind i hytt og pine. Det er kaldere ute,men varmere inne. Når vinteren kommer, er alt så reint. Så bladløst og klar for den lange søvnen
.

Asfalten ligger rulla ut på veien vi kjører på. Valsa flat av en dampveivals. Må tåle tusen tonn i døgnet minst. Og ekle små tyggisklyser, som er skotråkka flate.

Av alle ting i hele verden, er det søvn jeg trenger mest. God tykk søt søvn. Som en jordbærmilkshake. Med glede skulle jeg betale 200 kroner pr hectominutt, i løsvekt.

Vi synker

Vi synker.
Synker. Synker. Synker. Stille

klare øyeblikk, kan du se

det selv. En

krombøyd bevegelse mot jorda, sikkert

som den lille

viseren.

oss og de andre

Jeg er lite kjent for å referere til så mye stoff utenfor mitt eget univers. Men i dag fant jeg et sitat som fortjener sin plass her. Sitatet skal være fra en romforsker som er knyttet til det europeiske romforskningsmiljøet, og er på jakt etter andre planeter i rommet som er av fast materie. Ikke gass og slike ting. Men av stein for eksempel. De har nå funnet den første faste planeten utenfor vårt solsystem, og er svært optimistiske i forhold til tema liv på andre planer. Forskeren sier:

"Det blir stadig tydeligere at vi lever i et overbefolket univers."

Les mer på Dyade.no

Glad som en struts gikk jeg på bussen for å fornye busskortet mitt. Nå var jeg jo student blitt, og ville få det kraftig nedsatt. Jeg gikk inn i bussen og sa -periodekort student. Sjåføren sa - då må du ha periodekort for studeter. Det er eit lysare kort. Mitt kort var mørkeblått. Han sa videre - du må gå på stasjonen og få eit såsleis kort. Så da endte det med at jeg måtte betale dobbel pris for periodekortet. Men bare denne måneden, tenkte jeg for meg selv.

som en bedøvelse i sjela

Det var ikke det, at jeg ikke kunne ta den bussen. Jeg hadde kommet meg fram, med den og. Men da jeg forstod at det var feil buss, gikk hodet i spinn, og jeg måtte av i en fei. Fordi den bussen ikke er en del av rutinen min hver morran. Ingenting mer viktig for meg på morran, enn morgenrutinen. Det er den jeg kan takke for at jeg klarer slepe meg ut av senga klokka 0615 hver dag. Ut i kulda og ut i regnet, uten å gi opp det hele.

Å bryte rutinen, er som å stikke en strikkepinn gjennom magen. Du ønsker ikke å lage et nytt hull hver dag. Men heller bruke det samme hullet som dagene før. For motstanden minker for dag. Da jeg forstod at jeg var på feil buss, kunne jeg kjenne strikkepinnen mot magen på et ukjent sted. Men her på den riktige bussen, er det godt og varmt og behagelig.

Rutiner har hjulpet mennesker å overleve siden tidenes morgen. Den er en av våre beste strategier for å hanskes med en overveldende verden. Den er som lokalbedøvelse og gjør området rundt opplevelsen nummen. Den riktige bussen er en viktig sprøyte med bedøvelse hver morgen.

høster en hjerne

på bakken

moden

treet i hodet

Folket har talt. Det ble rødtgrønt flertall. Prima.

Bussen kjører sin gang. Gjennom byen, så over broen, gjennom en tunnell og over et fjell.

Bussen er varm og vanntett. Ikke alltid presis, men lett å tilgi.

For en uinspirert morgen. Jeg klarer knapt å holde fast i hvem jeg er. Så trøtt er jeg. Det er nesten som om jeg ikke eksisterer. Natten gav knapt en tanke å høste. Men kaffi er kunstgjødsel når jeg drikker det blir bedre.

Valg! du skal velge for det er din plikt! likt kildesortering er for å redde jorda skal du velge! for å redde framtida. Vel. Jeg har ennå ikke stemt ikke bestemt meg. Ikke tatt valget. Så det må bli en tenkningens dag. En dag i boksen. Og har jeg flaks stemmer jeg på det riktige partiet. GOdt valg!

09.09.09

null ni null ni null ni. Dagen er akkurat innledet med en sykkeltur til bussen. Trafikklyset står som en rød sol og vi venter. På grønt vær før vi kjører. Mennesker går med hendene som en nedslått paraply. Ingen ser ut til å gjøre et særlig stort nummer utav dagens dato. Null ni null ni null ni. Er det noen, som i det hele tatt tenker på at vi aldri får se tre nitall aleine igjen? Aldri! Eller jo. Om hundre år! Tenk litt på det. Kanskje det er dagen å slutte med en uvane? Eller starte med noe nytt? Null ni null ni null ni.

Når bussen ikke kommer. Når bussen er for sein. Da er det kjedelig å vente på bussen da. Men til slutt så kommer den. Og du har lyst å komme med en bemerkning til sjåføren, men du lar være, tenker drit i det, bussen er her jo. Sjåføren har gjerne en like god grunn til å være forsein som du har, når du kommer på jobben.

H1n1

Det skal ikke mer enn et kraftig nys før assosiasjonene starter kretse rundt influensa og griser. Kan jeg ha fanget? Blir jeg liggende en uke nå? Oi,jeg glemte å nyse i armkroken. Har jeg smitta hele bussen nå? Hvor mye er min skyld om noen jeg smitter dør? Uaksomt drap for ikke å ha nyst i armkroken?

Men antagelig var det bare en lett forkjølelse som gav lyd fra seg. Og den gjør ikke mange busspassasjerer fortred.

I dag er høsten her med hele seg. I vindkast og yreregn. I grå lave skyer og mismodige ansikter. I tyngdekraften som luter alt levende i en bue mot jorden. Smiler du i dag, vil folk mistenkeliggjøre deg, og ta deg for å være på lag med høsten og smitte svineinfluensa i skjul. Se så lite jeg smiler!

en ny dag klar

lørdagskveld og på kino med inglorious bastards som, vel,
var ok. det var ok å ha en rolig lørdagskveld. det skal bli
ok, i morra, når jeg våkner. jeg skal tenke
- ok. jeg føler meg fin. det er ok, det.

langsomt er dagen snudd på
hodet, som i en sånn liten halvkule med vann du
rister på og så
ser det ut som om det snør der inne
i det lille landskapet i miniatyr. sånn

er dagen langsomt snudd på
hodet og nattstøv virvlet opp i
vår lille halvkule
på jorden. hold deg helt
i ro og sov. så
vil du våkne til
en ny dag klar
igjen

Røyk og en glede

I dag er himmelen blå og

det står en mann han venter på en buss.

Tenner seg en røyk

trekker inn holder inne

blåser ut. Røyken stiger

rolig skifter form forsvinner

sakte. Det går et lykkelig drag over ansiktet til

mannen trekker inn igjen.

høstpust

Treet står der er godt plantet i jorda puster med bladene. Som et lite aveolenettverk blandt byens trær som lunger. Når høsten tar bladene holder byen pusten det blir så stille.

heltenkelthøst

Så blei det høst på kalenderen. I lufta har det vært høst en god uke allerede. Høst. Høsten drypper fra takrenna. Høsten faller fra trærne. Høsten står som lyktestolper i kvelden og viser hvor mye det regner. Høsten er vindusviskervals og søledamplask.

be er er

Fankern.

Nå er det blitt kaldt igjen.

Kaldt og regn og banneord.

Sånn er det.

Bare.

Temperaturen er lei av å strekke seg etter celsius.

Kryper mer og mer sammen.

Snart ligger den krøllet rundt null.

Da snakker vi frostrøyk og koldbrann i gleden.

Men oida.

Høsten er fin og.

Den.

Er bare ikke kompis om morran alltid.

Tra la la

I dag er det sånn akkurat passe.

Det meste.

Teperatur og temperaent.

Jeg vogger på hue og tenker ja, ja.

Ser ut på alt fra bussen, og tenker mhm.

Tenker det er fredag, ok.

Gjesper en gjesp, jaha.

Morran er i vater.

Bobla der, ligger helt på midten.

Det kan godt være den sprekker i løpet av dagen.

Bobla.

Men det gjør ikke om på en akkurat passe fin start på en dag, neida.

h u k k

Planen var å ikke skrive mer om hvor trøtt jeg er om morran.

Men i dag er jeg skikkelig skikkelig trøtt.

Altfor trøtt til å tenke på fine ting som trær.

Eller kaffi.

Jeg tenker på skumgummi og vatt.

Og på lyder under vann.

I dag er jeg en fisk på land.

Gaper og gjesper etter luft.

Dagen hukka meg på kroken.

Nok en gang.

om å nynne på en morgen

Det er en god konfekt

morgen. Ingen vind stille

trær. Høsten ligger i

gresset og venter. Samler

pust til å blåser bladene

av.

vind

Åssen det blåser da!

Dagen slengt rett i fleisen der.

Barten blir bustete og håret.

Luft i opposisjon mot alt finkjemmet.

vuggedikt

helt helt på tampen

av kvelden ingen

ingen sitter igjen

i stua

bare ti ti fingre

et tastatur og

dunkel

dunkel belysning

takk takk til

alle som har vært med

å dra dagen dagen

gjennom søle og vind

vind kast

god natt god natt alle

mørke mørke

skygger skygger

vugger vugger

meg i

søvn

søvn

det røde treet

i det siste har det blitt lite posting av linker til andre flinke mennesker rundt om i vår lille verden. her kommer en link jeg ble tipset om av en svært vennlig blogger her på internett. det handler om en billedbokillustratør som heter Shaun Tan, og hans magiske virkelighet. jeg har forstått det sånn at hans misjon er å vise oss det vi overser av magiske små fine ting i vårt hurtiggående hverdagsliv. jeg har ikke sett annet enn en kort youtubefilm om en av bøkene hans. men det virker bra og jeg har en intensjon om å sjekke ham mer ut. billedbøker er ikke bare for barn, om det skulle være noen som går rundt og tenker det.

jeg likte spesielt at han spiller på treet som symbol. trær er jo som all vet, fine ting som står rundt oss på alle kanter og du blir aldri ferdig med å studere trær.

The Red Three

http://www.youtube.com/watch?v=PrmMFFpKxgw&feature=related

Litt retro

De store nye øreklokkene. Huser hele ørene. Lager rom for god lyd. Stenger verden ute og musikken i en verden og meg. Jeg er ikke vanskelig å få øye på. De lyser opp hodet mitt i beige. Der jeg sykler eller gårr eller sitter. Hva gjør man vel ikke for litt retro og god lyd?

Jeg var såvidt innenfor husdøra mi, og inne på rommet, da jeg bare skulle hvile øynene mine litt. De var nok ganske slitne, for klokka var bare seks,men de åpna seg ikke igjen før klokka var ett om natta. Da var det bare å pusse tennene og hvile øynene noen timer til dagen skulle bli ny på ny.

Pling plong. Bare må skrive. Det er smuss i kanalen for inspirasjon. Bare må skrive. Piperenserord.

Sitter på morrakvisten og gynger mot verden i en buss bortover i byen der så mange mennesker stimler til sitt arbeid over brostein i tanker om en varm kopp kaffi tenker jeg skal smake bak datamaskinen bak skjermen bak en tanke om at dagen braker løs.

Jetlag nogo

I går skulle jeg til å slappe av. Lukke øya og puste rolig, litt. Klokka var syv. Det var godt å lukke øya. Så godt at da jeg åpna øya igjen, var det blitt midnatt. Jeg vassa ut på badet og pussa tenna. Seig tilbake i senga, og lukka øya igjen.

Klokka ringte en ny dag. En ny mann våkna. Tror jetlagen har lagt seg.

Saker og ting som skinner når de har sola rett på seg. Blader på et tre, glassbiter rett på bakken, langt rødt hår på en bussholdeplass.

Jeg ser vinden i flagget og treet. Men vinden selv ser vi ikke. Akkurat som vi ikke ser det gode. Men virkningene er synlige. Som i et hår og et smil.

Tilbake. Tilbake fra ferie. Tilbake i spor. I hakk. Takk til en sommer som har vært god. Og aldri har jeg vært mer i trengsel for ferie. Jeg er i havsnød på søvnhavet.

tilbake fra øyafestivalen, og
tilbake fra reisen
tilbake i bergen
tilbake til hverdagslivet

øyeblikk av gråstein og
vanene er tilbake
tilbake til regnet
og høsten er snart tilbake
mørke kvelder
kalde netter og
vinden lurer seg tilbake

tilbake til ny
start

jeg lever. men blogger fortsatt på indiusa. sjekk ut for tips og tris i usa og canada.

indiusa

de neste dagene, ukene, vil en del av bloggpostene publiseres på http://indiusa.blogspot.com/

men det vil fortsatt sige litt inn på klekkmais, så vel.

detter er siste kvelden før første fly til den første byen før avreise til new york.

hva sier man til det?

ikke vet jeg.

Det er den dagen

Så var den her. Dagen da ferien kom, og alt ble oppbrudd. Det som skulle føles forløsende og fabelaktig, ble til en resignert holdning. Det er en overgang, en omstilling, som er stor. Noe som opptok mye plass, må erstattes av andre saker. Andre tanker, andre gjøremål. Men det skal ikke bli vanskelig. For når klokka ikke ringer den første dagen med ferie, har jeg allerede hodet fullt av tre bokstaver: usa.

Nådde bussen med et rop om hjelp, denna morran. Bussen gikk for tidlig! Jada jada så sjåføren, det er sommerruter.

Visst, sommern er i rute. Tre dager igjen, og jeg kan påberope meg tittelen som ferierende. Et knippe dager etter det, og jeg er den reisende. Og ikke før et hav av tid( like stort som atlanteren og alt mellom europa og amerika) er jeg tilbake i gamle sko på inngått asfalt.

Landet ligger grønt. Lat.

klokka er halv fire og jeg spiser fortsatt frokost

det er en butt mursteins dag

grå som gevær.

tarmlange tanker om

klaustrofobiske timer

renner som svette brunsnegler

ned i nakken

fingrene klør etter å

vri om den skitne filla

fra i går

med gusten lukt

fra bunnen av en ølboks

med snus i

True love waits

Its time,time,time.

Tia er inne.

Det synger den store mørke hunden,

waits. Tia er inne for å gjøre noe

dramatisk.

- Ta å snu

noe på hue! hører jeg

waits preke, mellom linjene.

- Salige er de som ikke vet! er

det som han synger. Mens han sjøl

vet alt for mye. Det ligger ikke et liv

til etterfølgelse i den mannen.

Men han kan gjøre selv salige til mer blod og bein.

Det åttende underverk kanskje

Jeg går her fra jobb og tenker. Jeg tenker på taiwan. Men ikke på landet altså. Men på ordet. Det er jo et fint ord. Tai-wan. Så tenker jeg på asfalt. Men ikke på ordet altså. Men på det grå, som er hardt, og blir mørkere som vått. Jeg tenker at den veien jeg går på nå, er jo en liten del av veien som går gjennom tyskland og sveits og helt til kina. Er ikke det et slags åttende underverk kanskje? Det tenker jeg.

Jeg kom til å tenke på en sang. Men det var en tapt sak. Av Beck.

Regn fra oven. Mørke skyer og sølevannsbris fra vest. Vindusviskere klarner sikten, klarner sikten, klarner sikten, klarner sikten. En dame, uskodd for været, henger i en paraply og ballanserer på kanten til ankelbrudd over veien.

Dårlig vær. Mørke skyer under øynene. Trøttheten svever i lufta som gresspollen og gir reaksjoner som tørr hals, svie i øynene og gapende gjesp. En god tanke, hengende etter et minne om sol, ballanserer på en line over en morragretten innsjø. Tappert men tapt.

Bussen uler som en ulv og sluker regnvåte passasjerer, med paraply og det hele.

Passasjerer

Med hodet på skrå, og åpen munn, ble han stående å et øyeblikk for å se hvor det var plass i bussen. Det var ett opptatt sete, der jeg satt.

Men snart kom flere underlige passasjerer. Én, han ramla inn på bussen som han sikkert ramla inn i dagen; forvirra, og ikke helt sikker på hva han egentlig gjør her. Verken på bussen, eller i livet. Men med øreklokker og hettegenser, han liker å kjøre buss. Andre gjør jobben. Han tar bare armene i kors.

Brudd

Jeg sitter bak dem på bussen. Han har caps på hodet. Og lener seg over for si henne noe. Hun har gulbleket hår, og nikker på hodet da han lener seg tilbake. Hun snur på det gulbleke hodet og ser på ham. Men han ser bare rett fram. Så ser han ut vinduet. Det gulbleke hodet fortsetter å se på ham. Så snur hun blikket i motsatt retning. Nå ser de begge hver sin vei. Han snur hodet fort for å se hvor hun ser. Men snur det fort tilbake. Så trykker hun på stopp-knappen. Og når bussen stopper, går hun av. Ingen snur seg. Men gutten finner mobiltelefonen hennes når han går av- tre stopp seinere.

personer på bussen

God morgen ja, sier buss-sjåføren. Han tar femtilappen min og lager en smattelyd med munnen. Trøtte torskeøyne  ser mot kasse-apparatet og en bjørnefinger trykker på tre knapper. Så smatter han igjen, og gir meg en labb vekslepenger, sammen med billetten. Han er trøtt i trynet, som en dypvannsfisk, og sliten i sjela som et dyr i bur. Bjørn Oskar drømmer om å anlegger bart, kjøpe en seilbåt og aldri mer sette sine bein på landfast jord.

Med en bok, like tung som en stor bibel på fanget, ser han akkurat så smart ut som han liker det. Han tenker mye på hva andre tenker om ham. Jeg er nok den smarteste i bussen, tenker han. Det er ingen andre som leser på bussen, tenker han. Jeg burde ha et eget sete eller noe, tenker han, høy på egen fortrefflighet. Geir lærte aldri å svømme. Så når han gjør noe, må det være bedre enn andre. For alle andre kan jo svømme.

hold an hold an! jeg vil også være med!

mens jeg ligger i senga og 

trykker på enga av datamaskinknapper

står sommern i hagen lummer

som en oppskytningsklar

rakett og summer

i 3 humler under takrenna

3

2

1 og på 

null kaster vinden seg inn i en stor bøk 

og får bladene til å bølge 

sola kiler smørblomsten 

under kronbladhaka og

den fniser der den gynger

rødstrupa synger på en grein ut

i det gjennomsiktige blå

minner blander seg med nå

siste mann ut må stå

og på

1

2

3 er jeg ute av senga

i byks mot en

sommer i fart

jeg har lyst å være med på!

Med en saltklype

På vei fra byn. Månen er bare halveis til stede. Kanskje akkurat som meg. Et brusende øl-hode-susende sko-trinn-sjonglerende. Asfalten er lengre enn tankene legger seg som tepper tenker trær langs stien tar tid til tolmodig reflekson om pannekaker bør jeg lage det? Fuglene kvitrer. Gresset gror og. Månen ruller sagte langs aksen til en forutbestemt skjebne. Jeg ser på månen, og vi er forskjellige,tenker jeg. Til månens ufordel. For jeg ruller og. Men ikke i bane. Ikke på sportet av det som kan forutsees av en kalender, eller ball av krystall. Men den klare lyse sommernatta vet godt hvem jeg er.

Mann i skinnjakke

Ytterst på seteraden. Framme i bussen. Kroppen er godt lent ut mot midtgangen. Ansiktet er vendt framover og like konsentrert som sjåføren, holder han øye med veien. Han sier ofte at man ikke skal stole på noen. Han er på vei til byen for å se at 18:02-toget går presis fra sjasjonen. Det er alltid til å stole på.

Passasjer1: Finkjemmet hår. Strykerett skjorte og et bekymret blikk. Sitter ytterst i dobbeltsete på bussen. Samme jobben i enogtjue år, men finner seg ikke helt tilrette.

Passasjer 2: ung hud og kviser. Det står skrevet fistelstemme over hele pannen. Sitter duknakket med øreklokker som spiller musikk for alle i bussen. Øynen kjemper for sin rett til å se, men da timene ble ørsmå foran dataskjermen i natt, forsvant mulighetene til å lære noe som helst på skolen i dag. Men håret er ikke overlatt til tilfeldighetene. Wox on.

I dag måtte bussen snu. Sjåføren kjørte feil. Han tenker bare på det nye boblebadet han får installert i dag. På mandag går han ned i 60prosent-stilling for å bade mer.





[Mobile mail sent by Momail]

Get it at www.momail.com

tunge tanker i et vektløst sinn

Blå er timen etter 

solen

mellom kveld og

den store tykke 

natten 

klemmer deg kald 

mot et endeløst

intergalaktisk innpust

før

den lyse gule stripen

breier seg bak fjellet

og dagen puster lettet

ut

igjen

Back on the BUSSSN. Og for de som ante en viss referanse i den første setningen, så ja, jeg hører på the beatles.

Noen få opplevelser blir til, før og etter, i referanser om tid. At de er så sterke at når man skal tenke om eget liv framover, så tenker man at noe var før, og at noe var etter denne opplevelsen. Fordi opplevelsen markerer et skille. Noe som ikke var før, er nå blitt. Et sånn skille i tid opplever jeg nå. Noe er blitt, som ikke var, etter 8 dager på kommunikasjonskurs i Jevnaker.

Men det meste er likt. Sommerferien nærmer seg. I morra er jeg tilbake på sykkelen. Livet ruller videre, og tar opp i seg sommeren som lukter av nyfrisk dag og jeg stempler ut av bussen. Klar for dagen.

som vogner på et tog

Det med tog, er at du sitter i noe tungt av metall,men allikevel glir du avgårde som et akebrett på snø.

Den evige krusende ristingen og de bestemte rykningene hit så dit, sammen med den rumlende lyden av tungt rullende metall, gjør blodet fritt for kullsyre, og tamt og varmt som en halvferdig cola på badestranda.

Neste stasjon er myrdal sier speakermanner, og sakte går pulsen på toget ned, og ned og når det stopper helt står tida stille.

En toppbekledt konduktør i blått, med grønt flagg i hånden, fyller lungene av barnslig begeistring for å ha makt i et utpust gjennom fløyta og et lett armslag med flagget; til å få toget til å rulle tida videre gjennom snøflekkete fjellpartier.

Haker henger mot bryst og hoder heller i motsatt retning av svingen toget tar. Jeg hadde navnet på den krafta som virker inn og gjør dette, på tunga. Men som om tunga er borte, er også ordet. Noen som kan hjelpe?

Jeg burde ikke drikke kaffi kjenner jeg. For blir så stram i kroppen av koffein. Men det skjerper oppmerksomheten min fra butt til spiss blyant. Og med togets beroligende metallhånd mot kinnet, blir det ikke mer en stille med frisk bris i kasta, inn over tankebredden. Bølger med litt skum av forventninger til det jeg er på vei til.

Ønsker alle god tur videre på vei rundt sola!

Sentrifugalkrafta!

a l l i t e r a sj o n. sprell med språk. leses med TYDELIG uttale.

det er kaffi i 

de fleste kroker 

av kroppen jeg 

klør i i knoklene

etter å knuse

en

stein mot

et vindu og knas

går det i tusen bitte små

biter ligger på gulvet og er skarpe som

seks tusen skalpeller med

en

grunn for å tråkke

på med en såle uten sokker

og håpe sårene går 

dypt som sodoma og

gomorra på en dårlig dag-

en

eier meg 

ikke mer enn jeg eier

deg der du leier en seilende

eisorektyl-feilodrill-solomatrè (men)

ti

tusen takk til 

tungetvisternes taler for

tanker til et tvilende

årtusen i tungnem 

trappe-kavatuko

takk

 

i d r ø m m e n

Så plutselig en morran uten sykkel. Men en morran med bussen på brødskiva til frokost.

Sommeren er her,men for øyeblikket med ryggen til. For det er kaldt. Men jeg sover med vinduet åpent, og det lukter syriner på rommet. I drømmen er jeg et sommergrønt lønneblad, som klamrer seg til en grein, og gruer seg til det blir høst.  

Men først, en ny dag!

tunge ting som trekker ned

viljen kan være 

en tung stein, det 

ikke ligger lyst til

under

turfs going sodium chloride soda pt. 5

Og der var vi på vei tilbake. Havet er blitt til asfalt og brettet er blitt en bil. Men tankene streifer stadig innom de korte intense øyeblikk på en bølge med skum, og viljen legger seg løvtynt lag på lag mot iniativet til en ny surfehelg. Til høsten tenker jeg.

turfs sodium chloride soda pt 4

lørdag ved stadtlandet. ingen vind. ingen bølger. men åtte flytende "bergensere" flytende i sjøen ligger klare til fange en mulig bølge som tilfeldigvis skulle komme snikende forbi. men, den kom ikke. den kom ikke. den kom ikke. som om denne setningen var en liten og pinglete bølge som ikke lot seg surfe på, så kom den ikke. men vi ventet. og vi ventet. og vi ventet. men, den kom ikke, den kom vel kanskje litt. den kom vel kanskje litt. den kom vel litt mer. den kom som en større bølge. den kom som en bølge som kanskje var noe. den kom som en bølge som kanskje var noe. den kom som en bølge vi så der komme og som vi plutselig skjønte at var noe å surfe PÅ! og hei hvor åtte mann la seg på magen og padlet som besatt for å rekke bølgen og reiste seg, og sto, og hey hvor deilig det var i 3 sekunder å ri på bølgen som endete i et hvitt skumras og åtte "bergensere" lå i sjøen som tinnsoldater rundt om.

nå skal vi synge Fairy Tale for å imponere den svenske gjengen som er litt flinkere til å surfe enn oss her. antagelig imponerer vi ikke. men etter to øl tenker vi at det er jo helt greit.

siden skal vi på stranden og brenne bål.

det er fint
her
på
stadt
landet

turfs sodium chloride soda pt.3

så var vi framme. framme ved surfehotellet Lapoint. Og det er vel egentlig ikke mer enn et vanlig privathus, gjort om til et tilholdssted for 20 gjester, med kjøkken, bad og stue. Vi deler huset med en gjeng svensker, som utstråler en langt mer komertabelhet i forhold til surfing, det å snakke om surfing, og alt annet som innebefatter surfing som tema. Men jeg skulle vel ha sagt,
de utstrålte.

i går utstrålte de dette langt mer enn oss. 8 vestlendinger, som langt fra kunne skryte på seg å ha gjort mer med bølger, enn å bli våt av. Men i dag, føler jeg saken foreligger på en annen måte. For 8 vestlendinger, har i dag gjort havet til en bekjent. Kanskje til og med til en venn. I dag kan vi snakke om surfing som tema, referere til erfaringer og late som vi har litt peiling.

så nå ligger vi tilbake på surfehotellet og kjøler oss av med en pils og kanskje en kaffi, og venter på at noen skal bestemme seg for om vi skal grille, eller om det blir fellesmiddag med lasagne. i morra venter nye bølger. nye forsøk og nye fall. men og nye små glimt av å klare, av å føle den intense gleden av å ri på en av havets lange vannvalker. vi gleder oss.

turfs going sodium chloride soda pt. 2

Så var vi her. Ikke helt der vi skal, men her på en kai på isane. Et øde sted på en øde plass i intet. Og der var vi ombord på ferga, og vips var vi på veien igjen. Bare nå uten blogger bak rattet. For første gang på ni timer og 450 kilometer.

Norge på langs med sola inn fra øst i nedgang, er bra saker. Fjorden ligger blank og det gnistrer hvitt fra fjerne tinder. Det hviler en nasjonalromantisk stemning over hele bildet. Det eneste vi mangler, er en brudeferd fra gamledager.

Stemningen i bilen er god. Drømmen om bølgene er ikke fjern. Stadt suser i det fjerne og klapringen fra rastløse surfebrett er lyden vi kjører etter!

turfs going sodium chloride soda pt. 1

Før vi kan kjøre til stadt, trenger vi en bil å kjøre til stadt med. Den er jeg på vei for å hente nå. På båten døper jeg turen med en kopp kaffi. En tur, som kanskje vil lære meg, at surfing, lett er vanskelig. Og at sjøen i mai, varm er langt i fra.

i en robåt

i en robåt på fjorden 

skal mangt som koster penger 

og etter brosjyrene renner 

av eksotisk fett falle 

til dypet av en sjakt 

for opplevelser som 

ikke lever opp til 

i en robåt på fjorden

søttende mai som en helt vanlig dag

for en dag. det har vært. uten at søttende mai har fått gjort særlig mye utav seg. det starta med en god frokost på terrassen. med gull og grønt i pålegg og brød. vi serverte kaffi og til slutt serverte vi jordbær med fløte. og til og med etter det, hadde vi oss en is på pinne. det var velstand og gode greier under en blå himmel med en sol på.

og etter hele frokosten, blei jeg bare sittende i en god stol, ansikt til ansikt med sola. sammen med datamaskinen, en bok, mobilen og en kopp kaffi, blei jeg sittende gjennom hele den nasjonale dagen, bare ved å rikke meg for å gå på do. det har vært en av de bedre søttende mai-feiringer så langt.

jeg sitter her ennå. men nå er sola på vei bak et tre. uten at det betyr noe. syrinene er i full gallopp, og små varme vinddrag langs husveggen lukter av mektig-søtt. hele hagen yter i vekst rundt meg. det er en veldig kraft som ligger i de små grønne bladene som strekker seg i alle retninger på hekken. rododendroen eksploderer i hvitt. et tre jeg ikke kan navnet på, fyrer avgårde mange tusen små lilla skudd på en gang. morelltreet står der hemmelighetsfull og er ennå ikke begynt å fortelle om sine saftige runde bær. men det hinter, der det står med klaser av grønne kart.

s

sola er kommet

for å bli

borte

svins tekst til

Sløv er dagen. Som 

en ørret i vannkanten

med åpen munn

Jeg setter makk på

kroken og kaster dobben

til et behagelig sted. Der

dupper jeg av

i en bok og jazz

driver avgårde

Sola skinner i en kopp

te. Og livet er til

å leve av

Lett pust buss blod

Dagen puster lett. 

Sola tar sine gule 

sugerør og drikker 

nattens tunge 

fuktige pust. 

Himmelen er blå 

og gjennomsiktig ut

 i verdensrommet. 

Jeg kjenner hvordan blodet 

varmer hendene mine.

Det er en evighet 

mellom sekundene 

jeg ikke klarer gripe. 

Tida renner ut 

mellom fingrene mine 

og snart er det på tide

 å dra 

i snora for å møte dagen med hele meg.

natten klar i klarinetter

jeg sitter her. her sitter jeg. jeg sier det samme i to setninger, selv om ordstillingen er helt motsatt. noe er det samme om det blir satt på holdet. jeg skreiv den setningen uten å tenke på noe spesielt. men tenkte jeg ville klare å komme på noen gode eksempler, om jeg bare fikk tenkt meg om. men jeg kommer egentlig ikke på noe. en fotball, selvfølgelig, men avlange ting. kantede former. det er helt sikkert mye. til og med noen mennesker skulle man tro. i alle fall om vi snakker om fornuft. for noe mennesker har til forveksling like mye fornuft innenfor hodeskallen, som under tåneglen på den store tåa. så se for sikkerhetsskyld etter neste gang du møter et slikt menneske. se etter om det ikke er tåballen du prater med. og ikke hodet. vel. egentlig var ikke planen å sende avgårde noe skarpladd her på bloggen i kveld. det har vært en fin dag, etter en fin helg. nå ligger mørket på taket til naboen. hodet mitt er lett lite taletrengt. snart pute-mykt og dynegodt-ompakket. klar for klarinetter i drømmenes natt. 

orka ikke me

skulle lage pannekaker her..på kjøkken, etter et lite nachtspiel på byen. det var wiskey, tror jeg på det nachtspielet. men det er vanskelig å være sikker. men med en god del porsjon selvtillit, putta jeg 3 egg i en bolle, la til resten av melka jeg fant i kjøleskapet, litt vann og noe mel...men kakene smakte ikke godt. så jeg putta i litt ekstara smør i røra...vi får nå sjå. tenkte jeg. men så orka jeg ikke skrive mer...så jeg gikk og la meg.

en skulle gi seg i kast med og la det stå til

vi skulle gi oss i kast med og la det stå til

oftere

snakke uten å tenke

alle tanker ut ferdig før de serveres

som noe spesielt vi vil andre 

skal tenke eller

ikke tenke 

om oss

vi skulle gi oss i kast med og la det stå til

oftere

gjøre det motsatte av 

det vi alltid gjør som er så trygt 

og godt og vel

fundert på

forhånd

vi skulle gi oss i kast med og la det stå til

oftere

tenke deg ikke meg først og

fremst men deg og hva tenker eller

føler du akkurat 

nå egentlig

akkurat nå

vi skulle gi oss i kast med og la det stå til

oftere

ikke la det hele være så alvorlig men

tenke livet er det værste jeg har opplevd 

og leke med 

en katt i 

gata

vi skulle oftere gi oss i kast med 

og

la det stå til 

for livet skjer 

i det uvanlige nå

s t re s s

Litt godt. Litt godt å være tilbake på bussen, med musikken på øret og mobilen og blogg.

Men det er alltid dobbelt vanskelig å skrive noe på vei hjem fra jobb, enn til. Det er liksom mindre spenst i tankene. De er gått fra å være jord å grave i, til å bli asfalt, selv tunge bussen ikke engang klarer å synke ned i.

Stress gjør noe med tanker. Er som stivelse for tanker. Ikke tenk på viktige ting når det er mye stress i kroppen. Tenk heller på en søndag.

lyd som lyd

Tilbake på bussen. Den tomme bussen fra start, men stadig oppfyllende bussen på vei.

Alle som klatrer ombord har regnklær på seg,som gnisser og lager mer lyd enn dongeri eller fleece.

Det er og en helt annen lyd når vi kjører gjennom tunnellen, enn når vi ikke.

Lyden av nys er bedre enn host. Lyden av regn er best mot et vindu. Men lyden av sol er bedre enn lyden av regn. Lyden av å være på et fjell og se langt,er kanskje den beste. Eller lyden som forsvinner når jeg sovner.

Pling! sier bussen, og det er lyden av at jeg skal av.

jobb jager fly

jeg sitter på en jobb. har 

ingenting mer jeg 

trenger å gjøre. så 

det bare å skyte seg selv 

ut av kontorstolen, og 

åpne fallskjermen 

på vei ned trappene. for 

ikke å knuse mot ytterdøra.

3 -2 - 

1 

surrealisme og

i dag har det vært en

flat dag. jeg våkna som vanlig

liggende flatt i senga. tørstere

enn på lenge og litt sliten

i leveren min.

først trodde jeg kanskje det

var svinevirus jeg

hadde fått. men så kom jeg på

at jeg fikk tak i noe øl

kvelden i forveien, som jeg

tilfeldigvis drakk. mer

enn 2 desiliter.

fikk kroppen opp

i vinkelrett stilling, og begynte å

flytte på den. stampa ut i gangen og traff

noen mennesker der. og jeg prata

med de menneskene der. men jeg

husker ikke hva som ble sagt.

tror det var noe om et fugleskremsel.

jeg fikk fylt kroppen min opp med 

vann. godt kaldt vann fra rør under

bakken. det var virkelig godt å fylle

kroppen opp. jeg sa ahhh, skikkelig høyt

etterpå.

nå begynte tankene å 

samle seg og bli til noe jeg kunne

forstå. det kom noe bilder fra kvelden

før. bilder av mennesker som prater

men jeg husket ikke hva som ble sagt.

sulten, klarte jeg å tenke. så

klarte jeg å tenke: må lage mat. 

jeg tar tak i hånda mi for å skjære

to skiver fra et brød. og jeg

legger to egg i eggkokeren før

jeg skrur eggkokeren på. 

jeg finner en ostehøvel, fordi i

kjøleskapet fant jeg en gulost.

snart ligger det to tygde brødskiver

og to lettkokte egg i magesekken min.

jeg føler meg ikke sulten mer. jeg

føler meg mer fornøyd enn jeg var.

men det er fortsatt vanskelig å reise seg

og flytte kroppen fra ett sted til et annet.

så jeg blir sittende en lang stund.

det kommer stadig flere tanker. og kvelden

før er nesten helt rekonstruert. men

fortsatt er det noen minner som mangler.

utenfor driver sola på og herjer med 

blomstene og fuglene og trærne. lager

varme og lange skygger og den slags.

jeg får litt lyst å gå ut i sola sjøl. men det

var så godt å sitte. men til slutt går

jeg ut allikevel. ut i hagen for ha et

ord med sola. men jeg får ikke sagt noe

for jeg må se ned i all ærbødighet. ingen

klarer å se rett på sola. vi har altfor

mye respekt for den, til det. 

men vi trenger egentlig ikke si så mye

til sola. i alle fall ikke når den gjør jobben sin.

jeg går bort til morelltreet i hagen. der

er det forsatt ingen moreller. heller

ikke ripsbærbuskene har ripsbær på seg. 

jeg setter meg ned med ryggen mot treet.

plutselig tror jeg at jeg hører stemmer. men

det var bare en humle som vinglet gjennom

luften med altfor stor kropp og altfor små vinger.

jeg legger meg ned med øret mot gresset.

der hører jeg en lyd, som jeg hørte sist

da jeg spant en globus rundt og rundt.

så hører jeg en annen lyd. fra nabohuset.

det er noen som spiller piano. og jeg

ser en sommerfugl som er gul fly

rundt morelltreet, før den setter seg

på en engkarse. 

mens jeg ligger sånn tror jeg tiden

går av seg selv. jeg trenger ikke gjøre

noe spesielt. så jeg blir bare liggende.

snart er kroppen min begynt å gå i

oppløsning. mer og mer, og den

blir til jord. jeg hører stadig lyden av en

globus som snurrer og naboen som spiller

piano. jeg tror det går skikkelig lang tid.

for plutselig en dag, ser jeg på ny en

gul sommerfugl. men den flyr ikke rundt

morelltreet nå. den flyr bare forbi meg.

jeg er blitt til jord. og det er begynt å

vokse grass på meg. og noe blomster

faktisk. nå er jeg ganske sikker på at

det er grieg naboen spiller på piano.

lyden av en globus som snurrer og

snurrer vil jeg aldri bli lei av.

jeg våkna opp. det var første mai.

- i dag er det første mai, tenkte jeg,

og stod opp. 

jeg huska heldigvis på

at jeg slapp å gå på jobb.

- det er jo fobudt å gå på jobb i dag, tenkte jeg.

uttafor vinduet mitt 

satt sola på himmelen og mysa

bak noe skodde og dis. 

- det blir en fin dag for noen i dag, tenkte jeg.

da tenkte jeg først og fremst 

på mennesker som bor i bergen. været

kunne jo være så mangt

andre plasser i norge.

jeg fiksa noe tøy

på kroppen. noen skiver

i magen, og litt 

- mot for dagen, hadde vært fint, tenkte jeg.

så jeg laga noen grimaser 

foran speilet, til jeg følte meg 

tøff. 

- hva gjør jeg med en hel dag fri, tenkte jeg.

så bestemte jeg meg for ikke 

å tenke på det, men heller sykle

ganske langt. så får jeg

- heller tenkte på det når jeg er tilbake, tenkte jeg.

det var det siste jeg tenkte

før jeg stakk og

sykla. 

med første mai 

i helene, vind i 

håret og melke-

syre i mine lånte

lår.

bloggen og kroppen min

jeg har tenkt

litt på hvor 

ligger egentlig

bloggen min?

på en data-

maskin i neder-

land, eller fran-

kriket eller usa?

for på en mask-

in må den jo

ligge. lagret, som

276 filer bloggtekster.

der er det

kanskje ikke

natt engang, men 

dag, eller lunsj.

hvordan kan

jeg i det hele

tatt, si det er

min blogg?

jeg bare låner

den jo. til 

noe sier:

nå vil jeg den tilbake.

litt som med

kroppen min.

jeg låner

den jo, bare.

til noe sier:

nå vil jeg ha den 

tilbake. til det

du en gang oppstod fra.

hva nå 

det, engang

er...

ståopp

her har søndagen lukket opp et vindu på

soverommet mitt. inn blåser vinden

og fyller rommet med vår

glans 

pollen

glitter

fugle

kvitter

og tretopp

sus

det er på 

tide å 

stå opp!

lørdag

her er det lørdag

i dag. en sol

og strålende lørdag

i dag. en vind

og stille lørdag

i dag. en fugl 

og kvitter lørdag

i dag. det er

lørdag idag.

påpultenminerdetkanskjelittrotetefordensomikkesersystemet. der

på arbeidspulten min, en limtube med 

uten kork og lukter

godt. tretti ark ligger helt tilfeldig. blyanter,

med, og uten farge, 

prøver å holde seg fast 

oppi en kopp. en

saks bare ligger ved siden av

p e r m e r p å r a d

For en plagsom morgen.
Halsen har fått pigger på innsia,
så sykkelen får stå. Det ble bussen i dag.

For en plagsom morgen.
Usedvanlig trang og ubehagelig.
 Jeg trekker hetta på genseren på meg
og forbanner morgenens seige elv.

For en plagsom morgen.
Jeg er en klagebøtte som lekker
dårlige ord på bloggen. Takk og pris for. . .
jeg vet ikke. Bare skrev det i håp om at det ville dukke opp noe.

Denne morgenen er i ferd med å lette. Tåka. Den forsvant med bøtteskyllen ut på bloggen. Jeg ser sola på fjellryggen, på tretoppene. Bussen seiler i svingene. Passasjerene tikker dagsklare ut på holdeplassene. Akkurat som en Pez! Jeg er klar for dagen!


[Mobile mail sent by Momail]
Get it at www.momail.com

vårdikt

fram bak en garage

flyr en gul sommerfugl bortover 

på bakken ligger hvite og

gule blomster strødd. trærne

er blygt grønne 

sjøen speiler

sola og lager blinkende 

flimmer for øyet. tusen i sekundet.

en klumsete humle ser ikke ut

for å vite helt hva den vil,

rundt benken og meg der jeg

sitter.

folk har puttet ting i ørene

sine. mobiltelefoner, 

eller ørepropper 

og stenger våren ute. 100o millisekund

i sekundet, og hører ikke

bokfinken som hilser vinden 

som rusler rundt sjøen 

klapper steinene og grusen de går på 

kniser.

våren er ikke 

uten øret 

våren er tusen

steder på likt

tja, og ja.

tja og ja. det blir færre innlegg på bloggen,

for sykkelen har jeg bytta ut med bussen.

men det er en bra ting.

nå sitter jeg på rommet mitt, 

og har litt vondt i en finger. litt vondt i 

hodet, litt vondt i halsen.

har ikke vondt for å tro jeg kan bli litt syk.

natten er en skygge

en rask liten blogg. 

like før det er natt, 

mens det ennå er kveld.

det er seint til å være oppe, 

for den som skal tidlig opp. 

ikke før har jeg lagt meg,

skal jeg like før,

stå opp igjen.

natten er en skygge.

en gigantisk skygge,

jorda kaster på seg selv.

snart påske og det ruller

i morra svinger vi inn på den siste langsia før påske. 

på tide å fylle egg. 

på tide å ta bussen hjem. 

sammen med sykkelen. 

jeg tror det blir en sykkelpåske. 

en påske på to hjul av luft og gummi og aluminium.

gjennom luft av laber bris.

til utsikt over knaus og berg og lyng. 

sjøen, eller ut mot havet og måkeskrik. 

en bensinstasjon og tre ruter kvikklunch. 

eller heter det remser? èn må jeg spare.

opp og ned bakke. 

hit og dit i sving. 

en tåre preller av i øyekroken, og da kommer jeg til å tenke at : 

hei, nå sykler du jammen fort. 

stive lår og ro i en stol.

men tankene ruller videre.

  

boooooooooooooooooooooooooooooook fink

I går ble det vår.

Først i går.

For da hørte jeg 

bokfinken for første

gang i år.

Så da ble det vår.

Hallllooohallo!

Til dere som er nysgjerrige på hvordan bokfinkens startskuddsang om våren høres ut:

http://fuglar.no/galleri/lyder/Fringilla.coelebs.mp3

Hva mennesker er

Mennesker er
som kropper
med to bein under,
og to armer på siden. 

Og i hodet på toppen, 

er det et dypt hull. Der

det passer godt 

å putte ting. 

Som en softis 

og et sugerør 

fra et colabeger. Spesielt 

på en varm dag 

som denne.

Påske. Neste som hva egentlig? Ordet er som et hemmelighetsfyldt egg. Malt i gult og rødt. Kyllingsang på bussen. Pip. Våren har penslet svart-oren med tynn grønn pensel. Vår-behagelig temperatur. Uten iskalde fingre. Uten koldbrann og stikkende frostrøyk i lungene. Sa la fa ma ha ra. Sånn snakker våren. Alle ord slutter på a. Na va pa. Ha ha ha.

fullkorn

Fullkorn får folk i
farta, leser jeg på
et reklameskilt. Ja
ja, tenker jeg.

Så leser jeg reklame-
skiltet en gang til: 

Fullkorn for folk i
farta. Okei, det var
bedre, sier jeg

høyt til en due. Duen
kurrer og ruller
med øynene. Så går
den bare forbi på
sin egypteraktige
måte.

Ho-de ho-de ho-de.

I dag var det vinter igjen. Kaldt og kulde. Sola var bare som en blass eggeplomme på en blå vegg. Vinden hadde kalde hvite fingre. Det kom frost i skjegget og koldbrann på øra.

Kaldtere enn på lenge!, hakket tennene mine. Kaldtere.

Men et sted midt i minus og svevende hvite partikler, varmer det fra en annen kilde. En fargeløs og usynlig kìlde. Det er vanskelig å si hvor den kommer fra. Men den varmer. Uten tvil. For den gjør sånn at jeg slutter tidlig på jobb. Og den gjør sånn at jeg slipper å gå på jobb i morra. Den gjør også sånn at jeg kan ta en øl med god samvittighet. Åssen den gjør det, er ikke så viktig. Så lenge den gjør det, om og om igjen. Gjør det fredagen må gjøre, og varme litt på en kald dag.

Bussen gjør et byks og inn på veien svinger sjåføren den kapteinen av skuta og snart er vi mange ombord. Store og små, trøtte og gamle. Dingler med hodene våre i takt med asfaltdønningene. Kampropet vårt er gjesp.

Langs med veien vokser krokkuser nå i gult og hvitt og lilla. Tenk at noe med så sterke farger kan gro fram fra den brunvissne grøftekanten. Det må være noe under overflata vi ikke ser.

Jeg ser endestasjonen. Og uten å nøle, går jeg av og gjør plass til nye passasjerer.

I dag stod sola på skrå nedover fjellsia på motsatt sie av der jeg sykler. Nå er det bare et lite tidsspørsmål om når jeg får sola i øya på vei til jobb. Gode greier. Supre ting og velstand-fornemmelse.

Æh ja. Håh og ha. Frosten ligger visst på markene. Hvite tynne ting. Sola trenger nok litt tid på seg, for å varme opp komfyren Bergen til 225 grader. For å få stekt fiskegratengen som skal stå i 40-45minutter.

Punktum

god tur/retur

nå må jeg se å få skrevet noe på bloggen igjen, sa jeg til meg sjøl. og jeg la til at, hey du, se å la det bli litt nivå på det der du har tenkt å skrive og! vel. jeg er kommet i havn på mitt første krav til meg sjøl, men vi får se med det neste.

her sitter jeg. det er onsdag kveld. knekkebrødet holder meg med selskap med sitt lune knas og greddosten nynner på en feit folkevise. joda, vi koser oss.

for å være helt ærlig, har jeg en liten ingrediens til her. som selskap. og ikke en ubetydelig en heller. det er ikke oregano eller hvitløk. det kunne ha vært det. det er spotify. det nye nye, og musikkverdens svar på FN,UNESCO,RØDE KORS,KIRKENS NØDHJELP,UNISEF og LEGER UTEN GRENSER - det handler om det som er godt. Redningen, trøsten, håpet. Hver dag med Spotify er som bistandsmidler til en sultefora musikkelsker. Bærekraftig utvikling og alt det der.

tilbake i menneskenes leveverden. sanseverden. jeg kjenner jeg er trøtt i øya. lufta flyter jevnt, inn og ut av nesa mi. skulderene synker litt ned. tankene flasser av til ingenting, og hodet blir tomt. kvelden har tatt bolig i kroppen og natten står fortøyd ved midnatt, klar til å ta meg med. nå skal jeg bare pusse tenna, så drar jeg.

jeg ønsker alle god reise inn i torsdag.

vinterferie

et aldri så lite innlegg, her, midt i vinterferien min, midt på natten, så stille og mørkt som bare natten klarer å gjøre alt.

vinterferie er ikke oppskrytt. mange ting er oppskrytt. vinterferie er ikke en av disse tingene.

knekkebrød er heller ikke oppsrytt.

akkurat så mye, klarte jeg å skrive. nå skal jeg sove.

Morgenlune

Det var vått, regnet i dag. I den mørke morgenen, uten sol. Tidlig, når klokka var lite.

Det var dråpen, sa begeret som ikke hadde rom til flere dråper. Bussen lekker, og det drypper dråper i hodet mitt. Forbannet være det som bør!

Men livet er ikke det beste man har. Om litt er kaffen kald. Grr.

ja det er fortsatt liv i bloggen. den puster, bare helt rolig og med nokså langt mellom åndedraga. men her kommer et , kanskje, friskt pust inn på bloggen. eller, vel. tatt i betraktning tidspunktet på døgnet og ting og tang som sliten i hodet og rastløs-trøtt, vet jeg sannelig ikke hva det kommer til å bli til. men jeg prøver. og i sedvanlig stil gir jeg meg i kast med en slags karakteristikk av tidsstemningen. den tia. som går mot vår, og jeg så for første gang at bladene på svart-oren hadde såvidt begynt å lirke seg ut av knoppen ytterst på grenene. et syn som gjorde glad.

3 k o r t e LANGE sekunder

i håndene holder han en kopp med kaffi. han tar koppen mot munnen. vi ser det helt sakte. han
plasserer den porselenshvite koppen, med kokende varm kaffi til underleppa, der, i sakte film. han lukker øynene og vi opplever det skje i sakte film. han løfter koppen ørlite, og vipper den litt for fort, mot leppene som han presser sammen med en liten åpning for plass til kald luft og kaffi på innpust, men sakte slik vi ser det, og der treffer kaffien ham i leppene, litt for mye og

litt for varm på en gang, og kaffien svir det ytterste tynne laget på overleppa av før han, slik vi ser det, sakte, reagerer med å skyve koppen fra seg i et kraftig støt. så krafig, at når han brått, like kraftig, stopper koppen, som er på vei bort fra den svidde leppen hans,  får en del av innholdet i koppen til å fortsette, like over kaffikoppkanten, som har en tynn stripe av gull om seg, og ut i den løse luften. men ennå er det ikke gått lengre tid, enn at mannen holder øynene igjen, men der, gradvis åpner ham dem, og ser, uten ennå å være beviss hva som skjer, men han ser at kaffien er på vei over kanten på koppen, og forlater koppen, ut i den løse luften, og dette bildet, som til nå bare består av èn mann, som holder èn kopp, og to desiliter rykende varm kaffi, som befinner seg delvis i koppen, og delvis i løse luften. i dette bildet tegner det seg nå en ny person. en kvinne. hun sitter på motsatt side av mannen og, denne kvinnen holder også en kopp, med kaffi, varm kaffi i hånden, men selv om det nå svever rykende varm kaffi i luften, bare en halv meter fra henne, er hun uheldigvis, ikke klar over dette, og kan derfor ikke gjøre så mye med det, da kaffien allerede er på vei over kaffikoppkanten og svever, i løse luften mot kvinnen på motsatt side, og hadde disse personene hatt muligheten til å studere de ulike formasjonene kaffien hadde på veien over bordet, ville de nok blitt fasinert, men så heldig er de ikke, der kaffien nå kun er tre centimeter fra kvinnens kinn, og akkurat så mye har hun klart å oppfatte, uten å være bevisst det selv, at noe er på vei mot ansiktet hennes, og derfor har hun rukket å lukke øynene og snu på hodet nok til å skåne øynene, og heldigvis for kvinnen, for nå som kaffien treffer ansiktet hennes, svir det av hudens ytterste lag, og gjør huden mer sårbar enn ellers, og da det stadig spruter mer kaffi inn mot ansiktet hennes, vil det ta tid før kvinnen ikke fortsatt er rød, og sår på kinnet, og i pannen og litt på halsen, og kanskje, men hun kan jo ikke klandres for dette, kanskje gjør hun det værre av å slå seg til kinnet etter kaffien har truffet, og gni seg på stedet, med en ru håndflate, gjentatte ganger, og når du kan studere en heldelse, slik, sakte, som vi gjør nå, så er det nesten komisk hvor lang tid det tar før det smertefulle skriket kommer, etter kaffien først har truffet. det er først da kaffien har rukket å sveve over hele bordet, treffe kvinnen på kinnet, og falle ned, og lage flekker på den røde genseren, hun har på seg. ikke for å snakke om mannen. på den andre siden. han forstår ikke hva som egentlig har skjedd, før gjentatte skrik fra kvinnen, som holder seg til ansiktet, og det tar først en evighet, etter vår tidsopplevelse, før han har rukket å ta en beslutning om å foreta en bevegelse opp av stolen, og bort til kvinnen. som nå er sluttet å skrike. men holder seg til ansiktet. og hun forstår først snart, at hun bør reise seg fra stolen, for å få tak i noe kaldt å holde på det svidde området, som ble truffet av kokende varm kaffi, i ansiktet, i pannen og litt på halsen.

fungus farao

skulle rydde rudt på rommet mitt i kveld. tørke støv liksom, og la det se litt reinere ut. ja, det var tanken, intensjonen, drømmen og håpet på en gang. satt støvsugern i støpselet og vandra rundt på gølvet etter store dotter mørkegrå lavtsvevende luftskip. og jaggu var det nok å ta av. strategisk plassert i alle kroker og kriker. og ikke for å snakke om under senga. og sånn, etter det, ommøblerte jeg litt på kleshaugene, og fikk sopt skitentøyshaugen sammen og stappan oppi skittentøyskurven. det gikk liksom helt greit. et par tepper fikk jeg rista til og med. men så kom jeg til å bøye meg ned for å plukke opp en sokk eller noe, og der kasta jeg blikket inn mellom skapet og veggen. en liten-mørk krik innomver mot veggen, som det ikke hadde slått meg å gjøre noe med. den var for smal for kost og støvsuger, men stor nok til å skyte en lommelyktstråle innover. og med en liten lommelykt fikk jeg trengt dypere inn i krikmysteriene på rommet, enn jeg før hadde våget meg. mest av alt så det mørkt og støvete ut. spindelvev kunne jeg og se. men nå kunne jeg ikke la kriken være uåpnet, så som en arkeolog på jakt etter gamle faraoer og mumier og denslags, halt og dro jeg ut skapet fra veggen, og tok meg innover i kriken med lommelykta i hånda. etter litt vandring med støv og spindelvev kom jeg fram til veggen, og i lyset av lommelykta kunne jeg se det jeg aller helst ikke hadde lyst å se. sopp. sort og grå sopp-mugg. en tredjedel av veggen og herlige allverdens levende organismer som ikke krever mer enn en mørk fuktig krik. ja ja. får varsle huseieren. får la være å krype i mørke kriker heretter. bare la det være. 

Med omkjøring og kork og kø i alle retninger, ser det ut som turen hjem fra jobb blir lang.

Med magen så sulten at den snart begynner å gnage på tolvfingertarmen, skal det bli en fornøyelse å sitte lenge på buss.

Med et hode av betong og tanker av støvler med hull, skal jeg prøve å få tida til å gå med å putte noen ord på bloggen. Betrakte.

Bussen triller som en firåring på trehjulssykkel. Fort, seint. I rykk i napp. Helt stopp. Stopper en liten stund. Så rykker det igjen.

Faen, detta var kjedelig. Hadde jeg bare hatt noe å tygge på. Kjenne smaken av. Annet enn sein-dag-på-jobb-smak i munnen.

Se alltid etter lyspunkter og gule knapper i en ræva situasjon. Jada. Jeg har brune støvler på beina. Men de har mørke hull og lekker. Ha ha.

Ute av tunnellen ser jeg slaps. Snø gått ut på dato. Snø, best før. Snøuføre. Og bussen bare hinker. Og magen bare mumler og hodet har og vært bedre før.

Men så løser køen seg gradvis opp. Snøen smelter videre og alle som har støvler er kommer tørrskodde hjem. Pling!

litt lett lat listig latter lur

Det er fredag og kaffien er kald i koppen.

Ut vinduet ligger snøen på fjellet. og der det

blåser i noen greier på et tre, faller det

litt snø ned. og tankene mine faller litt

sånn ned og. ned 

på bunn. og alt er 

klart nå. hodet

er tomt, tømt

lyst

lett

litt

behagelig lobotomert

og helgen er

her, så nå takker jeg

sakene mine

og går hjem fra

jobb

h am mmmmmmmmmeren

Snau. Flass fra himmelen. Skyer, klippet i små biter. Måkemenn og brøytebiler. Det er liksom ørlite kaos.

Men bussen er presis. Prippen og pertentlig og andre ord på pr. Så dro vi.

Og hammeren er tilbake. Heldigvis.

vårsang i februar

snøen laver ned, skikkelig ennå. 

dekker til hele byen med det hvite sitt. 

men inne er lyset gult på rommet

fra en gamme lampe. varmt gult. 

og varmt er det fra vifteovnen. som

durer lett som våren. barbeint og

venter på å få komme hjem.

seiler kanskje i verdensrommet.

et sted. i bane. rundt noe. på vent.

med hår av vår. fingre av vår. og

lett som bare våren til øyne.

og dette skal vi kjenne.

igjen.

når vi ser 

det komme.

øsende snø, pøsende snø

Snø, snø. I tykke fånn og favn. Oppetter grøftekanter og nedlangs bakker som klumpete vanskelig å sykle på.

Ti tonn fnugg falt i natt, og nye lass er i vente. En hel uke med vanskelig å sykle på. Neste tryne. Nesten ikke ikke, hver dag. Men så er det så fint å se på. Hvitt og postkortmotiv hele veien. Fnugg. Snø. På trær. På hus. På buksebeinet mitt når jeg snart går av bussen.

for å gjøre vondt værre, må man alltid ta en sjanse. man kan ende opp med å gjøre noe bra

av og til må man bare løpe i muren, for å bryte den. 

løpe med hodet først, og bryte mot den harde overflata.

jeg er ikke redd, sier jeg til meg selv.

jeg er ikke redd, for å knuse skallen.

så her løper jeg, mot muren.

har det skjedd noe? la meg føle etter....

ikke særlig. tror ikke jeg kom gjennom.

en gang til. 

her løper jeg.

jeg tror det skjedde noe der. noe brast.

men var det muren? eller hodet mitt?

sitter og ser ut på regnet som

ender reisen sin i en dam, eller i en 

busk uten blader, eller i det gule

gresset som er like livløst

som skikkelig livløst gress. og jeg

er plutselig ikke sikker på om det

jeg ser, er uten for meg. kanskje

øynene fikk en 180 graders forskyvning

i krakket med muren, og plutselig 

er det jeg ser, innsiden av mitt eget hode.

brunt. gult. grått og regn. 

men så ser

jeg barn som løper opp en trapp. så

da begynner jeg å tvile på at det er innsiden

jeg ser. for når jeg ser ned, ser jeg genseren min,

og ola-buksa lenger ned. 

en tam cola står på pulten. nesten like

tam som en cola som er skikkelig

tam. og over det hele og alt ligger smuler

etter knekkebrød. verdens mest ugunstige

ting å spise ved en  bærbar maskin. enda mer

ugunstig enn skikkelig ugunstinge andre ting.

nå er jeg sikker. det var muren som brast. 

håper jeg og vil jo vise seg.

. . .

Lenge sia med ny post på bloggen. Årsak uklar, men bussen har liksom sluttet å trigge skrivekløa. Nå sitter jeg på jobb, og det er matpause. Knekkebrød og brunost. Vann, ikke kaffi. Ga ikke mye skrivekløe denna situasjonen heller. I n s p i r a s j o n . . .