Sjokk i flertall

Kaldt og glatt og vind på sykkel uten hansker og bare forbrems, da bremsen bak var fryst helt fast. Det var som opptil flere sjokk.

Færre og færre blir dagene til jul. Og snart snur sola det er godt! Plutselig blir det lyst og fest og vår til neste år.

Kø i tunnellen. Snikende bilkjøring bump stopp gå bump stopp gå. Kommer tidsnok for seint på jobb.

Regn og sludder. Jeg sykler igjen. Det sitter en skrue for fast i bilen, så batteriet får jeg ikke bytta.

En stund til

Svulp kratr grasp m-non. En morgen uten særlig språk, mest bare lyder. Så fint å bare lage lyder. Som et lite spebarn, ny til verden. Græll hørp ajt-he.

Men jeg er ikke så ny i verden. Har vært her en stund nå. Håper å være her, og lage lyder, en stund til.

Fra eller til

Mer buss på morran. Servert varm og mild.
Serveres med god utsikt til verden.
Første rad på forestillingen:dagen som oppstår(nå
også med snø).

Snø på trær. Trær i ro.
Verden spinner midt i verdensrommet.
Ingen vet hverken fra eller til
hvor vi kom fra eller hvor vi skal.

Venter på morgenstikkordet som setter teksten i gang.

En tunnell sving
og så ut,
av byen. Stopp.
Mennesker på. Gå.
Nok en tunnell
og helt borte ble
byen sentrum. Til
byen der mennesker bor
i hus og bor i blokker.

Midt i uka
onsdag.

Forkjøla for alltìd.
Tafatt i desember.
Denne vintern knekker meg. Ikke
får jeg håpe.

Bussen ruller videre.
Som en mørkets isbryter
Fram. Stanger mot tykke mørke flak.

Til vi kommer til sentrum.
Et julegateopplyst nordpolen.
Et glitrende oppgulp
av menneskelig usmaklighet.

15 bussen er sein

Når bussen
er sein. Det er så
skikkelig kjedelig.
Å vente ut i tomme lufta.
Speide
etter den gule 15bussen.
Trampe
av snø fra skoen.
Se
på klokka, putte hendene
i lomma
og mumle ufine ord.

Da
er det deilig bussen er varm
når den omsider kommer.

Krøllete papirlapp

Mennesker sine
påvei-ettsteds-avtrykk
i verden.
Fotspor i snøen.

Som en krøllete liten papirlapp
er jeg trøtt.

stille hvitt

den første snøen
kom om natten
som den siste tanken
før jeg sovnet
stille
hvit

Vår midt i vinter

Ny frisk dag på sykkel. Spydspisse minusgrader i ansiktet, men jeg er glad. Frostrøyk, stive fingre og hutter er til å leve av. Tar alt med iskald ro.

Tenkte så hardt på våren, da jeg venta på bussen, at jeg fikk vårsmak på tunga. Friske bjørkeblade-knopper og rødstrupe-triller.

Nå sitte jeg på bussen og håper på litt rush i trafikken. Her var så godt og varmt og behagelig.

forbanna den bilen

Forbanna den bilen. Halvkvalte lyder, tjinn tjinn tjinn, og så død. Forbanna pokkers kalde verden. Men der stod den trofaste røde spinkle metall-hingsten sykkelen. Come on. Jump on. Hey ho og lets give those pedals a tråkk!

Bussen hilste meg hey you mister longtimeago velkommen ombord. Tatt skjegget lurte sjåføren, og åt en pastill.

Den faste plassen bak i bussen var fortsatt min. Fin utsikt til et bergen på vei til jobb, skole og andre ting.

akkurat som det mangla noe

kokt litt lenge
og så var det akkurat som det mangla noe
smakte gryta mi i dag

oppi hadde jeg:
vann
fløte
squash
rød paprika
grønne erter
sopp
ørlite sukker
litt salt
litt pepper
og pitte litt chilli-krydder jeg ble advart fra å klø
meg på øynene etter jeg hadde kuttet

og til slutt mangla jeg det som skulle
gjort gryta god

middagen var så god

middagen var så
god

jeg trengte ikke
dessert

når jeg har drikki litt for mye kaffi

det er sånn
             når jeg har drikki litt for mye kaffi
  jeg blir så

oi!

jeg får så lyst å

smelle store ballonger
klemme tomme colabokser
tygge tykke gulerøtter
rett over

snegletrøtt

mørkesvart kaffi mot

jeg så trøtt så

snegletrøtt 

et sted helt bakerst der

sover jeg allerede

jeg vet ikke-vegetarianer

tomatsuppegryt-
er for de som ikke spiser kjøtt
hvorfor spiser du ikke kjøtt?
bønner putter man oppi
pastasaus og en boks ratattaouile(ellernoeslikt) man finner på en hermetisk boks
er du en sånn vegetarianer?
sopp! hele gryta full av
bare kok det opp
og la det koke helt til noe sier deg at det ikke trenger koke lenger
får du i deg alle de mineralene og vitaminene og kalsiumene du trenger egentlig?
for en herlig gryte!

blir alle spørsmål klokere av svar?

jeg vet ikke

(men for å si det slik: jeg hadde tenkt å ha gulrot i gryta, men den var så full av sopp.
derfor åt jeg gulroten ved siden av, mens gryta kokte.)

den lille pausen

som en lykke
som en angst

som en hårsbredd fra liv
som en hårsbredd fra død

den lille pausen
før utpust

den lille pause
før innpust

-

Behagelig med buss

Buss, behagelige buss. Bedagelig avgårde med musikk snurrende på øret og en posjon rykende fersk svak kaffi.

Snø
 kaos snø
bardulje snø
å gå på snørra nesten
snø og faen steike kaldt
på tuppen av
fingrene.

OM Å SKRIVE DÅRLIG

om å være fanget av å være flink. jeg er

fanget av å være flink. flink

som om det er noe å strekke seg etter.

flink og god og riktig og bra flott

dårlig og elendig er viktig å unngå 

kom igjen 

skriv dårlig skriv

kom igjen skriv elendig skriv

noe ingen liker 

ikke være redd for å skrive dårlig

men selv om jeg skriver en tekst om å skrive dårlig

prøver jeg få den bra

jeg er ikke flink til å være dårlig

det er for lett å prøve å være flink

hvem er jeg flink for

? 

blir det dårli me skrive feil i teksten ?

eller når teksten lyser av å forsøke

uten å få til ?

når leseren gjennomskuer den som skriver?

når teksten blir lang og kjedelig? 

når ordene er de samme og og om igjen? og om igjen.

at ordene kommer forutsigbart på en rekke? katt

eller når tonen i teksten ikke stemmer med stemningen

til den som leser?

jeg tror dette ble en ganske dårlig tekst

klarer jeg poste den

har jeg allikevel laget en tekst som er 

viktig

OM Å UTSETTE

ja 

jeg utsetter.jeg

lar være til etterpå til

snart til om en liten stund.skal 

bare drikke denne koppen med te 

først 

det finnes en disharmoni

et sted mellom det jeg tenker

og det jeg føler.jeg 

tenker å gjøre, men gjør ikke

fordi jeg ikke føler 

for å gjøre det.jeg

føler for å lage en ny kopp te. og

skrive en blogg på klekkmais

OM Å TENKE PÅ TANKENE SOM KOM EN STILLE SØNDAG

så bare en liten tekst en

helt vanlig søndag ettermiddag. 

da jeg la meg ned for å slappe av

var det formiddag. plutselig var det blitt

ettermiddag. jeg har ikke spist middag. ikke

har jeg gjort noe annet heller. bare ligget

stille

hørt på musikk

tenkt videre på tankene som dukket opp i hodet

jeg likte

for eksempel på bursdagen jeg hadde

i går. tankene som bilder, glimt, små fraser av

ord, latter, og drikking. en god del drikking.

og musikk. mye musikk. ja 

det var gode tanker å tenke på 

EN BURSDAGSMARKØR

ja den ruller og 
den går og den 
triller avgårde
ikke mulig å gjøre noe med 
det


snart forsvinner det ene 
snart det andre 
sekundet


sekunder
minutt
brødskiver med syltetøy
timer
dagslyset og 
dager 
diverse årstider, høytider, snø
år
sår
årgangsvin
og det naivet; jeg skal jo leve for alltid.


om 49 minutter blir jeg offisielt 30 år
mange vil si; det er jo ingen alder!
det er 30 år mer enn ingenting
det er 30 år mindre til 
for alltid

KJØLFORELSE

forkjøla 
forsnøvla 
fortuklet inn i snytepapir som jeg
pakker ned i lomma, og der 
ligger det i sin klamme snuekLump 
til nyse-riene igjen spruter om seg
med basiller og buseriller jeg
pakker ned i lomma 
den klamme klumpen forskjølelse 
håper jeg fort slipper
taket 

PULSEN PÅ EN FREDAGSKVELD

å vi prater og praier ord i vinden over en lav 

skor oss med så mange flott uttrykk som velartikulert og 

sofistikert og i dansen, den store dansen, vi snubler

i grafemene l p r e g v i og punktumet stopper oss 

ikke er bare en døreterskel 

gjennom en ny dør inn til andre meningsfulle betydningsløse

spektakulært livløse konstruksjoner av en sammensatt verden vi puster i. se

jeg står på to bein og vaier 

en meter og åttifire over jorden og tar lange steg

på den svakt krummede kloden vi bor på 

sammen skal vi leve og sammen skal vi prate døden bort bak en stubbe. se

vi lever jo for alltid. vi lever jo for alltid. vi 

som lever for alltid og har uendelig med ord og tiden strekker jo alltid til

for oss som venter. og se

som vi drysser bort for alltid. smuldrer opp mellom ordene og blir

sporløse avtrykk i hendene vi holder fast i. hold

ikke slipp! ikke la gå for alltid ikke la gå men hold

hold hold hør! på alle ordene mine mens jeg snakker så

lenge ordene forteller meg jeg er

jeg er, sier ordene

ja, du er, sier ordene

er jeg fortsatt?

ja, du er

fortsatt?

ja, fortsatt. og nå?

nå?

nå?

også nå?

det er fint å sitte en natt og være et menneske på en stol

som kjenner verdensrommet true og nattbordslampa trøste

puste kald luft inn

og varm luft ut

nookie nookie..se den to ganger

1. SEPTEMBER

men tidlig høst er ikke så ille. søtmild og rolig.

ØREBØLGEBRUS

her sitter jeg og skriver og musikken preller inn i øret, som ørsmå bølger på en sandstrand. pysj...pysj...pysj...pysj...pysj...takterisk omigjen smørende på fjæras rullesteiner forglattende og polerende på det skarpe og kvasse. 

høsten ligger i eimen fra vindustrekken. i den stumme brisen, som lukter svakt fra peisen til naboen. men bladene henger der fortsatt.og  eplene er ikke helt modne. av og til trenger jeg heller ikke jakke. for det er fortsatt sommer. og  høsten skal passe seg for å pirke bladene av trærne, gjøre gresset gult, eller sende trekkfuglene avgårde. for da.

TIDEN STREKKER IKKE TIL TIDEN TREKKER IKKE TIL TID

der satt jeg på den fine musikken jeg hører på om dagen og det er ikke noe stopp her i skrivingen jeg skriver bare for å skrive en kjapp blogg før jeg tar kevlden og tiden strekker ikke til lenger jeg har for liten tid i livet er for kort og tiden strekker ikke til for jeg må sove jeg må jobbe jeg må rekke å rekke alt jeg skal rekke og bloggen fryser til is bak tiden som er for knapp og kald og skuldrene mine stivner til og sterngen som strekker seg fra nakken og opp fram i tinningen den strammer så innimari jeg har vondt i hodet og tiden er for knapp det er for liten tid tiden strekker ikke til og dcerfor skriver jeg så fort at feil kan jeg ikke ta meg tid til å rett det er rett og slett ikke tiden strekker ikke til og nå må jeg ta meg en dusj for jeg nesten rekker å legge meg for å komme for seint i søvn og stå til å akkurat komme for sein til resten av livet
mitt

TILBAKE

er tilbake, tror jeg, på bloggen skulle det være om

ikke jobben hadde tatt så mange timer av det levde døgnet. nest

etter søvn tar jobben timene fra meg som 200 bugg, eller 

400 digg tok fra en hundrelapp. før i tida.

men nå er jeg i gang igjen. her på bloggen og 

aner ganske lite om hva som kommer

man får se om 

man vil så 

man sier

IKKE GLEM Å LEVE

jeg sitter her i trekken fra sommeren som er moden utenfor

vinduet står halvåpent jeg har tskjorte

 på og kjenner de milde bølgene 

av sommermoden luft 

som trekker inn mot kroppen min på huden opp i nesa får tankene til å

leve lager leven i minner sanselige minner lagret

i porer i huden i knærne grønne av grønske skorper 

på albuer, myggstikk-kløe-svie

til blods skraper skitten hud og under neglene

svett solkrem 

og sommeren var moden og 

jeg var bare liten med raske bein og

sommeren varte lenge med raske bein da

jeg løp sommeren i senk nå

når den modne sommeren senker seg

er det jeg som synker

glad ned i myke

stikkelsbærminner

plommedrømmer

humler-summer og

øm natt hvisker

ikke glem å leve

OM DET SOM ER BRA

skrive ikke stoppe men bare skrive det jeg tenker og ikke er det så nøye om det blir bra eller hva det blir for den saks skyd for resultatet skal ikke alltid være det viktigste med prosessen og jeg er i prosessen nå og har ikke peiling på hvordan resultatet blir og antagelig vil jeg nøle med å poste denne bloggen for det blir ikke så bra eller kanskje men så skal jeg poste den allikevel for å slå et slag for det som ikke er bra men som bare er og i kraft av å bare være er det godt nok for poenget mitt er tydelig sånn jeg ser det det er det som betyr noe

KURT JOHANNESSEN

det er mye som inspirerer
noe er det litt overraskende at inspirerer
men det er alltid en grunn for at det inspirerer
jeg skal ikke gå inn på hvorfor kurt johannessen inspirerer
men han inspirerer som her foreksempel

følg linken for å se mer : http://www.zeth.no/bokutdrag_bilder2008_/detahalda.html

DET VAR SOM Å VÆRE DER PÅ NY

for en ny blogg det er blitt

og det er sommerferie

og sommerferie gjør at det å leve blir på måte som skiller seg fra livet når

det ikke er sommerferie

for eksempel gikk jeg rundt i byen uten å vite hvorfor jeg gikk rundt i byen

jeg hadde tiden i lomma

plutselig bestemte jeg meg for å gå der jeg egentlig ikke følte for å gå

for eksempel sa jeg til meg selv

hvor skal jeg gå? jeg kikket meg rundt og følte ikke for å gå langs strandkaien

så da gjorde jeg det. jeg rundet hjørnet og kom opp til sparkjøp. der hadde

jeg ikke lyst å gå, så jeg gikk inn der.

det var ikke meningsløst

det var motstandsfullt

som for eksempel da jeg ikke hadde lyst å gå gjennom avdelingen med amme BH-er (noe som jeg selvfølgelig måtte)

så gikk jeg ut av sparkjøp og videre langs strandgaten. måtte plutselig på do og gikk inn på kløverhuset. der tok jeg heisen opp i øverste etasje, for der var toalettene. men det kostet ti kroner å gå på do der, så jeg gikk alle trappetrinnene ned til første etasje igjen

da jeg kom ut på gaten fortsatte jeg å gå der jeg ikke hadde så lyst å gå

det tok lang tid å komme hjem jeg måtte omsider jekke litt på prinsippet for å bevege meg i riktig retning

jeg opplevde byen på en helt annen måte det var så mange gater og smau og til og med parker! jeg ikke hadde sett før som jeg plutselig oppdaget

jeg var som en turist fordi jeg gjorde ikke sånn jeg alltid gjør

sommer-sanse-seanser

Jeg hadde trodd det skulle komme flere ord. Flere ord nå som det er sommer.

Men ordene sitter inne på stilker og vipper. Inne bak grønnsprengte trekroner.

Bak melhvite løvetann-fallskjer-frø i høyt gress. Bak lunken syrin-sirups-søt

vind i håret. Bak høylytte sommer-sanse-seanser fra morgen

til kveld.

Sommer under treet

med de store

gule raklene. uten

jakke i skjorte på

en nymalt sykkel.

lett

krydret sommerluft

pirrer bråvåkne

neseborsvinger.

dem gamle sykkelen min som ble ny

den gang da, hver gang nå

nå spirte syrinene utenfor soverommet mitt

jeg sovner inn til denne lukten

til denne lukten

av barndom

og nå

Himmel slurp

Streik på vei til streikemøte jobben gjøres ikke. Noe er urettferdig! Så vi streiker jobber ikke står streikevakt. Jobber for å passe på at ingen jobber.

Ellers er alt så blått grått og grønt. Så, himmel fjell og trær. Så sprutende sanselig. Jeg tygger synet av denne stille morgen. Trær fjell og slurper i meg litt himmel.

som rester

i bunn

av en kopp

kaffi

som spor

på en ordløs vei

deg

lou reed i tweed

det er torsdag, og jeg må jo ha innslag av andre ting enn bare pompøse dikt og svulstige hverdagsbetraktninger. som en ivrig bloggleser, hender det jeg kommer over nevneverdige saker/sider. her er en artig liten bloggsak fra sverige. konseptet er: ta en et kjent navn, finn hva det rimer på og photoshop både navn og rim sammen. slik får man Bjørk som Kaptein Kirk, Ghandi som dandy og Brain Eno som albino. Se flere på bloggen Lou Redd i tweed

Lysskygge.skyggelys.

Lys og skygge.

Striper av lys,

flater

av skygge. Flater

av lys.

Stor murt bygning,

mett av lys.

Byen,

våt, av det fuktige morgenlyset.

Tørste trær drikker det.

Fuglene, bader i det.

Jeg,

gnir meg i ansiktet med det.Våkner

igjen

til liv

hurra for norge

natten før dagen før

hipp hurra og gratu

lerer og iskrem i

skjegget

ansikter som veier

i vinden

røde kinn

hvite tenner, og

den blå spontane gleden

over å se en kjenning i toget

mennekser som stimler

staskledte mennesker

kledt i slips, sølv og

sløyfer

de fine

vonde

skoa og sliten

i ryggen -

er det mulig å finne en ledig benk

å sitte på?

dagen da alle går frivillig

i endeløse køer

tonesatt av korps

heiarop, flagg

og faner

de som ikke går i kø

står og ser på

vi får det ikke mer gøy

enn vi...?

spiser is

den dagen!

ebbe ebbe ebbe. ebbe ut.

jeg skulle ut og gå. hadde drukket kaffi

på et utilgivelig tidspunkt. men gav blaffen i det da.

gåturen gikk over i lange luftige steg, til tider med

begge føttene uten bakkekontakt. også kalt

jogging. kroppen sa dytt!

meg gjennom denne verden, dytt!

meg til du kjenner den velsmakende blodsmaken. dytt!

så

der jogget jeg i dongeribukse

allværsjakke

med mobilen i baklomma

på noe som kan ligne utgåtte fjellsko. sparket

bak av en sterk kopp kaffi.

med

god motstand i vinden. opplyst av en dunklende solnedgang.

trærne kastet lange skygger på tvers. pusten

gikk dypere. så svien stod i lårende

da

jeg satte farten opp. bortover. langsved

vannet. gjennom

skyggene, mellom

lyset, foran

tankene, over

modig, under

det rastløse grepet fra en ny dag på vei inn

svimmel fra et liv på en dansende

planet. yr

av den grønnsprengte våren.

svett.

stille

gange.

pust. se

der. en and på vannet. ørsmå

bølger bak.

så tørst jeg blei.

trøtt.

trist.

glad.

bemerkelsesverdig selv-omtenksom

gikk jeg hjem for å spise

kveldsmat. dusje. så

sove.

ebbe ebbe ebbe. ebbe

ut

av dagen.

Snø ikke kaos

Dro gardinene til siden. Oi. Der stod det foran meg. Snø på buskene. Snø på gresset. Snø på bergen.

Men allerede nå har sola gjort jobben, og sveipet det meste bort.

Har det alltid vært sånn,tenker jeg. Først i det siste har jeg begynt å legge merke til. Hvor mange det er som bære på en kopp kaffi om morran. Og ikke bare kaffi-ta-med-kopp fra narvesen. Men store termokopper med hank og lokk. De ligner bøssebærere med dårlig tid.

Det er et bakeri jeg går forbi hver morgen tidlig. På små bord sitter allerede mennesker og prater og leser aviser. Jeg er i en storby. Berlin eller stockholm. Det er like før jeg slipper alt, og slår meg ned selv. Men virkeligheten slår meg i hodet med sine to minutter til bussen går.

soltre

det er vinden jeg snakker om

steinsliperen sitter ved steinsliper-redskapet sitt

sliper en ljå, kvesser en kniv kalde

gnist gjennom

klær mot hud

mot marg

mot bein mot

tålmodighet

prøv å si disse ordene når du hakker tennnner

gåsehudbølgebrus over nakkevirvelbruskbukt

å hvor egoistisk jeg er mot meg selv

klokken er tre minutter på midnatt

åååååå

hvor jeg stritter imot

det forestående

natten kommer til å vinne

med sin stille mørke stahet

jeg må i seng

ikke bare legge årene inn

men drukne meg i søvn

flyte vilkårlig avsted til

plasser jeg ikke har lyst å

flyte til

ett minutt til i morra

uka er uunngåelig med alle sine

dager, pent, pyntelig på en rekke

mandag

tirsdag

onsdag

torsdag

fredag

de står som flyvertinner:

velkommen, fest setebeltene

vi vil nå informere om dagen

du blir vekket klokken kvart på 7

du må rekke bussen ti over halv åtte

du er på jobb til 4

middag halv 6

en dusj

femten sider i en bok

en tur

i seng

søvn

takk for at du reiste med air mandag

på gjensyn

flyturen er allerede startet. klokken er 00:06

hahaha

jeg stritter i mot!

00:07

men den jeg møter i om litt over 6 timer

kommer til å hate meg:

hvorfor kom du deg ikke i seng?!

egoistiske bavian

neste gang, tenker du litt på meg også

som må stå opp

kvart på syv, hver morgen

00:09

jeg gikk og la meg

evigheten er for pyser

slik jeg griper etter natten

for å holde fast

i noe evig

slik griper jeg etter meg selv

for å holde det fast

for alltid

men både den som griper

og det som begripes

er midlertidig

så det kan vel sies å være

et fåfengt tidsfordriv

i øyeblikk som rommer

alt jeg ønsker meg

en evighet av

evighet

oi, tenker jeg til meg selv. dobbel evighet. uendelig, uendelig ganger. det var det vi sa, i barndommen (som forsåvidt virker som en uendelighet siden), da vi skulle forsikre oss at den andre snakket sant: er det sant? uten lygerkors? uten lygerkors uendelig ganger? uendelig uendelig ganger? da først, var den andre til å stole på. den andres troverdighet var stilt opp mot den absolutte verdi. noe urokkelig. iallefall var det sånn vi tenkte. men seinere har vi lært at selv ikke uendelig, uendelig ganger, er urokkelig nok. alt er med i dansen.

TANGO MEG MEG!

evigheten er for pyser

gardinkjolevår

der står hun

i døråpningen

ut mot hagen

danser den

slørhvite kjolen

fram og tilbake

lydløse fottrinn

på solstråletær

frisk pust som

bjørkebladeknopper

denne sjansen vil jeg ikke la gå fra meg. reiser meg opp

bukker til henne

men så er hun plutselig borte

jeg går ut i hagen og

hører henne le i toppen av et tre.

skyhvite dotter

driver sakte

gjennom hodet

øynene er en blå

refleksjon av mitt

eget sinn

munnen er grønn

blodet lukter

jord

der danser hun

igjen

(det er den evige

runddans)

Om å vente på ord

Jeg sitter her, på bussen, og venter. Venter på ordene. De gode ordene. Jeg har ingen direkte inflytelse, på denne prosessen. Må bare vente tìl det kommer noe.

Ser på menneskene med kaffi i pappkrus. Ser på bilene spruter i dammene. Trærne i lett grønt.

Det kom ikke så mange spennende ord i dag.

Bussen og regnet. Regnet og bussen. Sprut og plask og vindusviskere, vent, vindusviskere, vent,vindusviskere, vent, vindusviskere.

Regndråper på vinduet dirrer. Noen slipper taket og blir striper.

Godt å være tørr på føttene. Fø fø fø te te te ne

trøst det er natt

dagen er forsynt.

natten er sulten. det

er kveld.

ullteppet holder varmen

i meg på trappen ved

det store treet av eik.

og fuglene synger.

rødstrupetoner som

stjerneskudd av lyd.

trillende vekker motet.

den siste gnistrende tonen

møter den første blinkende

stjernen

på himmelen.

taus synger natten; en

listende katt, en pilende

mus. en flaksende ugle,

en pust som blir tung.

natten trøster tankene

med drømmen.

tåke sky spire

en tåketung kveld i bergen. ser

ut av vinduet mitt. trær med

mørke kvister, strekker seg i været.

tåka visker ut tydelige tegn.

i går satt jeg i et fly over skyene

og kikka ned. jeg så skyene

ovenfra.

på bakken fant jeg en kastanje.

nå ligger den i vinduskarmen

min. det vokser en spire ut fra

skallet. er på vei ned

i bakken. jeg planter mitt eget

kastanjetre

s y k l e

sykle til

jobben og

til

bake

En morgen på en litt annen måte

Det hender alt går på tverke. Ingenting stemmer. Rutinen kommer ut av spor, og det er frustrerende.

Stod opp tre minutter for seint. Det var for lite brød igjen. Jeg måtte spise skalken. P3s morgenradio er ubeskrivelig dårlig. Kløner med å pakke inn maten i plast. Finner ikke regnbuksa og det snør store hvite flak. Har altfor dårlig tid. Må sykle med paraply. Ser faen ingen ting, for snøen legger seg i ansiktet mitt. En luring på rulleski okkuperer hele gangveien. Dust! Jeg rekker løpende bussen. Men noen har tatt plassen min. Plassen jeg har hatt i snart tre år!

Forandringer kan gi litt motstand, men kan være nyttig og. Verden framstår på en litt annen måt
e

Aske

Mens temperaturen holder seg ned mot null grader på morran, vil det tikke inn på bloggen fra bussen.

Alle trodde det skulle partikkelfritt over hele landet i dag, men plutselig dukket det en liten askegjeng over vestlandet og satte flyene på bakken. Jeg har tatt en askesjanse på at det lar seg fly fly på lørdag.

Ellers er det tanketomt disse asketider.

Tenk at en liten vulkan på island, skulle bli så stor. Smeltet is i lava og riktig vindretning, er alt som skal til.

hadde planer om å dra til roma. men så kom det en askesky og mørkla hele planen. men ingenting så trist, at det ikke er morsomt for noe.

jeg var nysgjerrig hva landene som er berørt av askeskyen skriver i nettavisene sine. og jeg kan jo ikke tysk, så fikk google til å overserre. det ble til enkelte flotte oversatte setninger. noen eksempler følger:

I løpet av askesky

Etter utbruddet på onsdag Vind driver askesky fra Island til det europeiske kontinentet.

Skyer av vulkansk aske unngås ved piloter noensinne

Alle fire motorene sviktet, jet var seiler til misnøye for passasjerene mot krasj. Bare i 4100 meters høyde mannskapet klarte å returnere for å starte motorene.

Fra nederlanske aviser:

Schiphol flyplass og flyselskapene anbefaler at passasjerene er mer før de drar hjem for å sjekke sine fly.

Hvorfor støvet er farlig å fly

rolige dager om å bruke krefter

Det er rolige dager på jobben. En helt ny opplevelse.

Kom over et sitat av Søren Kierkegaard som sier

mye:

Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot.

Bevegelseshastighet

Sola og menneskene i byen en kaldværsmorgen. Bilene og bussene. Brosteinen.

Alt er i sin faste form. Men ingenting er det samme. Ingenting er aldri det samme. Det kan virke sånn, men det er bare bedrag.

Alt er hele tiden i bevegelse. Fasthet er grader av bevegelseshastighet.

Det går over

Det har satt seg en snue i nesen. Det drypper og renner, jeg nyser det spruter.

Nytter ikke sykle da. Snyter meg på bussen.

Hadde besvær for søvn i natt. Den ville ikke snike seg på. Søvnen. Sparsomme typen.

Utganspunktet for gleden er en annen i dag. Jeg er for tydelig for meg selv. Trøtt og tett og irritabel. Men det er helt greit. Akkurat nå liker jeg å hate litt. Det går over.

det er en gleder men det betyr ikke så mye

det er mange ting jeg er.

men liv, er det jeg er bare,

om alle de andre tingene ikke lenger er.

det er en gleder i å miste seg selv,

og en glede i å få seg selv tilbake.

jeg vet ikke om dette gir mening,

men det betyr ikke så mye

Det er mandag morran sol skinn. Sykkelen får hvile. Bussen støver avgårde. De første strålene fra sola står vannrett inn.

Det hender, enkelte morgener. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Jeg finner meg selv så satans glad. Det stråler i hele organismen.

Jeg kan ikke framkalle det selv. Det kommer plutselig og forsvinner plutselig. Men det skjer ofte når jeg sykler eller pusser tennene mine om morran.

Jeg tror det skjer i øyeblikk jeg klarer kjenne livet, som det strømmer gjennom organismen. Ingenting annet er i øyeblikket, enn det at jeg lever. Jeg bare er det levende, og det levende er meg, til jeg blir meg selv igjen.

Tørr asfalt og midt i blinken sykleføre. Men første dagen etter påske på bussen. Myk start.

Det er litt som et nytt år, nå, etter påske. En ny årstid i det minste. Noe som bør innebære ny fortsett: jeg skal sykle masse! Opp og ned, bort, og hit og dit. I all slags vær, i alle slags gir. Fram og tilbake.

vår sykkel

tilbake fra påskeferie.

vår er ikke lenger

rusk i minnet, men grønne

stilker stikker rett opp her

og der

borte, ser du han? sykkel-

gutten. så opp

til pedalene

klar

for alt

HER ER EN VIDEO JEG KOM OVER
LETT FIN FLOTT UNDERHOLDNING
NÅ SOM DET ER VÅR

Siste dag før påskeferie. Første dag jeg har forsovet meg. En halv time. Ikke værre enn at jeg rekker være med fra start.

Morgenluften er full av ti betydningsfulle grader. Alt lever igjen. Livet tar til for å leve en ny sessong. Vær med. Lev! Pust!

Det skvulper i hodet mitt

Det jeg ikke vet noe om, er
det som gjør jeg tenker :
jeg vet!

Jeg vet ikke hva jeg skal tenke
før jeg har tenkt det. Tankene
vi kjenner
er bare dampen på et stort hav.

Jeg er det ubevisste i vold. Et
meg jeg i beste fall
bare aner.

Det er spennende
for den lette dampen å prøve å ane det sammensatte havet.

På godværsdager er det mye damp. Jeg får god tilgang
på meg selv. Tåkelaget om morran
gjør bloggskriving
spesielt spennende.

Å sette pris på

Når det gjelder å sette pris på de små tingene:

Lyden av vekkerklokka skrapte meg i øret. Jeg lå og satte pris på stillheten etterpå. Var salig i søt sirups mellomtilstand, før jeg måtte møte dagen.

Tunga over gatte tenner etter tannpuss.

Regnet var iskaldt i ansiktet på sykkelen. Men gleden boblet lett med motstanden i pedalene. Fart på sykkel er å kjenne friheten.

Med god tid satt jeg anpusten på kjøpesenteret og ventet på bussen. Satte pris på den tørste innpusten og den tilfredstilte utpusten. Tørst, fornøyd, tørst, fornøyd. Inn, ut, inn, ut.

Å puste er å være nær det mirakuløse hele tiden.

Hi

knapt et spor av snø ligger igjen i byen. 3 lange måneder i snødvale er over. Nå er det snøen som er gått i hi.

Oi oi. Enda flere billiettkontrollører. Men ingen busspåsnikere å ta på fersken.

På ske i sik te.

Sykkelen den nye

Femten minutter forsinka, men mange sykler igjen. Jeg tok meg sjøl med på sykkelauksjon i går.

Den en tykk-dekkede støt-bedempede terrengsykkelen etter den andre. Men så så jeg den. En bysykkel-elegant med bølgeformet styre, baggasjebrett og digert ultra-konfertabelt sete. Og ikke minst en dynamodrevet lykt som funka. 100! 150! To hundre kroner! 300! 350! Fire hundre kroner! Første gang andre gang og solgt for fire hundre kroner. Røverkjøp tenkte jeg.

Så i dag fløy jeg på to hjul til bussen. Det gikk som en vårdrøm.

Snøen er snart en erindring. Var det egentlig så kaldt i vinter? Lysere dager. Fuglesang og engansgriller.

En ny dag

Sur morran stemning start. Trøtt som en pæreskrott, regner det i luften, faller kjettingen av og fingrene blir oljete. Men det er ikke så ille. Snøen har mistet strupetaket, og holder seg bare i en tynn finger. En finger trekkfuglene snart vil hakke opp.

Vekterjugend

Etter heftig regnvær i natt, var brøytekantene nede med en halv meter. Nå er det mer her og der, enn over det hele. Sykkelen klarte seg fint og holdt på kjettingen hele veien. Skateboard-gutten var ute og trillet på brettet sitt.

Det sitter et par hr og fru østeuropeiske oppiåra foran meg på bussen. Det er noe sjarmerende med den stille omsorgen de viser hverandre. Jeg har sett dem samle tomflasker i byen.

Oida. Her var billettkontrollørene på plassen sin, rundt i bussen, for å banke unge og gamle opp, for manglende billett. Jeg hadde heldigvis periodekortet mitt. Ingen ble tatt.

Sykla til bussen i dag, med forvirra snøfnugg vimsende ned fra himmelen; unnskyld, sa de. Men vi er visst kommet til feil årstid. Ja, det er bare å bli borte, sa asfalten som endelig følte seg nokså bar. Og snøen smelta da den traff bakken.

På torsdag er det ny sykkelauksjon. Da er håpet å by på nok en rusten perle. Jeg tror den jeg sykler på nå, ønsker å trø av med pensjon. Den mister kjettingen mye nå. Den glansfulle tida er forbi.

Tenkte jeg skulle nevne fuglene. Som, etter en radmager vinter, holder motet oppe med å spille vårens preludium for den som vil høre. Hør, det er fine sanger.

Asfalt

Mer snøsmelting. Tenk

at bar

asfalt kan bli en så fin ting. Ikke

for å snakke om tørr

asfalt

Vårs sammen

Alt smelter og vårskoa er etablert som fottøy. Mulig det ligger en del snø igjen, men den ser jeg ikke. Jeg ser bare de grønne knoppene på trærne, spretteklare, som en gradvis varmere gryte, full i maisfrø.

Dagens musikktips er Local Natives. Poppkornmusikk for vårklare følelser. Grønnfrisk energi.

Temperaturen er på vår! side. Vinteren er subtraksjon, der summen alltid er negativ. Våren er addisjon - alt er med positivt fortegn. Da må vel sommeren bli multiplikasjon og høsten divisjon?

Her stopper bussen.

BURMA VJ, Danmark, Norge, 2008

Filmen handler om opptøyene i Burma, høsten 2007. De fleste husker nok buddhistmunkene som protesterte i gatene i Yangon, og som ble banket og skutt på av det militære. Mye av det billedmaterialet som ble brukt av vestlige medier, kom fra en gruppe som kaller seg DVB, Democratic Voice of Burma. De satte livet på spill med kamera i gatene for å filme oppslutningen til den fredelige demonstrasjonen, og etter hvert, hvordan de militære grep inn med makt for å få kontroll over situasjonen. Men denne filmen handler om mer enn en rekke hendelser i historien. Den handler om å tro på noe som er større en seg selv, og om mot til å dø for denne troen.

Dokumentaren er produsert av Anders Østergaard som er fra Danmark. Co-produsenten skal visst være norsk. Hovedkvarteret til DVB er i Oslo.

Filmen er nominert til Oscar for beste dokumentarfilm.

Anbefalelsesverdi: 10(10)

BLIKKTROMMEN, Tyskland, 1979

Et skudd i blinde. Men tittelen låt kjent. Samme med forfatteren bak boken: Gunter Grass. Nobelprisvinner og det hele. Filmen varte i 2 timer og 15 minutter.

Men skuespillet var fabelaktig!

Anbefalelsesverdi: 2(10)

GITARMONGO, Sverige, 2006

En film jeg tenkte fort kunne gi meg flere svenske film-øyeblikks-gullkorn. Men nei. Denne filmen melder jeg pass på. Fikk ikke helt tak i...ja, det filmen prøvde å formidle. Det den skal ha for, er å være en helt annen type film, enn det man tenker på, og assosierer, med ordet film.

Manus og regi av Ruben Østlund.

Anbefalelsesverdi: 3(10)

spennende film på kino 12. mars

Hurra for spennende filmer.

Hurra for spennende mennesker.

Hurra for spennende mennesker på film.

rar og fin svensk film

Å du levande, Svensk, 2007

Svenskene, ja de kan sakene sine. De har både det sære og det morsomme og det estetiske i sine filmer på en gang. Norge har sort sett bare det sære.

Det er vanskelig å gi en enkel karakteristikk av denne filmen. For den er så rar. Men den er fin. Ja, rar og fin og morsom og rørende. Vi blir ikke kjent med noen, men vi lærer mange å kjenne. Vi får ikke historien bak hver enkelt personlighet, men vi ser personligheten komme til uttrykk i øyeblikkene. Når de spiller seg ut i rare og fine situasjoner. Jada. Rar og fin svensk film.

Anbefalelsesverdi: 6(av10)

fransk bølge

Jeg hadde en plan.

Om å skrive ned alle filmene jeg så

dette året

bare for å ha en liste, eller oversikt.

Jeg begynner for to dager siden:

A bout De souffle, Fransk, 1960

Det var sånn at jeg snublet over en tråd om fransk film her forleden. Det vil si, den nye franske bølgen, som raste som en filmlærretets tsunami på franske kinoer fra slutten av 1950-tallet. Nye oppadstormende regissører tok grep om det de mente var en fransk filmtradisjon i stivnede former. Så de begynte lage filmer på sin egen måte. Frisk frekk fransk film.

Breathless,eng. tittel, er regissert av Jean-Luc Goddard, som også debuterte med denne filmen. På en måte med brak og brask og bram, om jeg har forstått historieskrivningen riktig. Og det er ikke vanskelig å forstå, for selv i dag, dirrer denne filmen av en råhet som ikke viker tilbake, selv for vår tids aktuelle friske frekke. Jada. Fin fransk film.

Anbefelelsesverdi: 7 (av 10)

Mennesker sklir og snubler seg frem på snøen tramper hardt og sparker i en vegg for å fjerne snøen fra skoa. Mennesker i halvfulle busser med tykke skjerf som nakkeslengskrager og pesende varme i esende boblejakker. Trøtte mennesker som meg.

En av de dagene

En av de dagene da kaos rår. Snøen har lava ned i hele natt. Landskapet var som en sandørken av snø. Alle spor glattet ut.

Forholdene var svært vanskelige på sykkel. Jeg mått jobbe for å komme meg framover i nedoverbakke.

Plutselig hopper kjettingen av. Jeg forbanner snøen. Er blåkald på fingrene når kjettingen er tilbake på.

Jeg kjemper med dårlig tid og snø-allpakka. Men rekker bussen med irriterende god margin. Jeg sitter og peser med de kalde fingrene mine, mens sjåføren gjesper med sine halvåpne øyne og tar alt helt ned ro. Men rollene blir fort byttet. For buss-sjåføren må nærmest stå og gasse i nedoverbakke og manøvrere klokt og smidig mellom brøytekanter og stillestående traffikkspinnere - småbiler med latterlig dårlige dekk.

Når skal vinteren slippe taket? Sluke seg selv med snø og is og forsvinne.

Fortsatt kaldt i verden.
I min verden det vil si.
Men lysere om morran. Lysere blå på himmelen.

Perspektiver er alt som betyr noe.
Jakten på nye perspektiv
skulle vært like respektert
som jakten på alt det andre man bruker tiden og jakter på.

Hvilket perspektiv klarer jeg grave fram her jeg sitter på bussen?
Jeg er en mann på vei til jobben min.
Det er fredag.
Et typisk perspektiv for meg å ta.
Men så ser jeg og:
jeg er et levende menneske
som en gang skal dø. Og jeg eier noe så mystisk og rart
som en bevissthet om meg selv.
Jeg er fri.
Mitt liv er mine valg.
Jeg ser på den lyseblå himmelen og tenker
det er godt å være levende.

Så må jeg av bussen.

her jeg sitter nå.

det er kveld.
vinteren ligger å
murrer på utsia av huset, sånn den har
murra de siste månende. jeg har
knurra mye tilbake. tenkt
pokker ta den glatte
isen
midt på
veien der jeg tråkker og
kjenner strømmen av signaler
mobiliserer hormoner slipper løs
adrenalin reagerer korrigerer og før
jeg i det hele tatt er klar over at jeg holdt på å gå på
trynet, har jeg allerde klarte å hente meg
inn
det er en utrolig kropp vi har
arvet

Stadig lysere på himmelen om morgenen. Et lyseblått takdekke.

Fredagen spratt opp og sa hei jeg er fredag på tide snart å ta det litt rolig. Spe på med god søvn. Grave opp noe salig ro. Bare noen timer til så
.

Fullsatt storelogen på kvarteret. Det dreier seg om en slags poetryslam på scenen;glade amatører med egne tekster.

Vi har tid til en siste, sier de fra scenen. Jeg sitter med angsten i vrangstrupen. Skulle ønske jeg ikke hadde tilgang til bloggen på mobilen. Har bladd fram en tekst. Sitter og vet jeg vil angre, om jeg ikke griper sjansen nå.

Nei, jeg kan ikke,tenker jeg, akkurat samtidig med at jeg rekker hånden i været.

Nei, jeg klarer ikke, tenker jeg, på vei opp mot scenen.

Nei, jeg vil ikke, tenker jeg, og begynner å lese. Lys i fleisen. Stemmen min er ikke min. Altfor stor, og tar plass i hele rommet.

Applaus og jeg sitter tilbake på bordet mitt. Kjenner på en kul i sjela, etter å ha stanget ned en barriere.

Kom igjen, sier jeg til meg sjøl. Hvor er appetitten? Den litt grådige livsholdningen. Grådig på å sanse vinteren mot huden. Grådig på å kjenne motstanden om morran, og kjempe imot. Grisk på luft. Fylle lungene sprekkfulle, og bli svimmel av for mye oksygen til hjernen. Grådig på en verden av inntrykk. Grådig på et bankende gjennomstrømmende sitrende liv. Appetitt på livet.

På øreklokkene kom det en sang og gav meg et blaff fra en sommer; det er tidlig juli, jeg er sliten og mett av å reise. Jeg sitter på flytoget, og nærmer meg new york. Den verden jeg kjenner, starter å bli mindre.

Sitter på bussen mot jobb og savner starten på noe nytt. Nye steder, nye lukter nye folk, nye opplevelser, av meg selv på nye plasser.

Men jeg får nøye meg med mer nysnø.

Kjenner du din egen pust, betyr det du lever.

før drømmen blir helt borte

Så kom regnet. Masse regn. Og gjordet brøytekanter om til små søledamsinnsjøer.
Jeg tenker,
ikke, derfor er jeg trøtt.

Tåkesinnsformasjoner der tankene til vanlig løper. Kjølig dis over gresset. Drømmedugg i marikåper, som snart vil forsvinne; fordampe i lyset fra dagen.

mistermistermister

Jammen er vinteren lang og mørk og kald. Jeg misunner reiseklar bror, som reiser til et annet sted hvor gresset er langt grønnere. Han tar fly fra vinterland og lander i sommerland. Bytter ut gråbrune brøytekanter og sylskarpe minusgrader, med lysebrune sanddyner og myke vindkast. Gode greier.

Fredags følelsen forfjamset og trøtt men klar for dagens økt før fri til å tenke på andre tanker gjøre andre ting

Musikken til filmen fabelaktige Amelie på hjernen på bussen tìdlig på morran. Dum da da dum da da, ta da da da. . .Mer kaldt i vente er meldt. Minus på minus.

Lyskrysset sperrer øyet sitt opp; ulmende rødt og sier stans. Bussen brummer utålmodig mot menneskene på vei over gangfeltet. Så blir det klart grønt, og bussen rykker til. Piler gjennom byen som en gigantisk bindestrek. Skyggeaktige skikkelser smyger seg langs kontorbygg og stengte cafeer; på vei til kontorstolen sin på et varmt kontor.

lave tankekonstruksjoner

Trøtthet i kropp og trøtthet i tanke. Et sinn som ikke har fått strukket seg skikkelig og sagt aaaah; tankene er som kulrunde klosser å bygge i høyden med. Så det blir ikke mye fra her i dag.

Etter snø kommer slaps. Og bilene kommer svisj, svosj, sprut, klask. Det er den gråbrune tia. Den vi alltid ikke husker; ligger skjult i det hvite, som blender med sin renhet.

Men selv over tung-grå skyer, er asfalten oftest tørr, og hestehoven skinner gul
.

Var tidlig ute av døra i dag. Hadde tid til å begynne dagen sakte. Ble sittende på bystasjonen og se på trøtte mennesker på vei til en buss for å rekke en jobb. Noen hastende avgårde med dårlig tid-frisyrer. Andre i sakte veldisponert tid-velordnet skjortekrager. Jeg myste med øynene sånn at alt ble uklart. Bare farger og lys i bevegelse. Så måtte jeg bli en hastende til bussen jeg og.

Endelig fredag endelig. Snøen ligger reiseklar. Sammen med de siste kuldegradene.

Jeg er altså så trøtt så trøtt i dag. Som tre trøtte sardiner i en hermetikkboks. Dynelakeolje.

Du vet det har vært kaldt lenge, når du går ut av huset og tenker at nå smelter snøen, endelig. Men så er det faktisk minus fire grader. Det var reint behagelig å sykle til bussen i dag.

Halve uka er - gått/igjen. Dvask av trøtthet ser jeg sjøen under broen er mørk. I det mørke skulle jeg gjerne være nå. Svevende vektløs mellom bobler av minner og inntrykk. Ingen plikter ingen tanker. Bare tykk mørk dyp søvn, noen timer ekstra.

Trærne henger der flotte med snø på. Fjellet tar seg og godt ut i den hvite overtrekksdrakten. Men langs veiene ligger snøen grå, gul, brun. Fra eksosrør og kjøtere med et markeringsbehov.

Men på markene jeg passerer ligger snøen hvit og uskyldig, uten menneskers tilgrisning. Man får håpe ikke det skulle komme til det at snøen ikke lenger kom hvit ned. Da er det over og ut.

Byen luft

Bergen har værst byluft i europa står det i avisene i dag. Mellom fjella har lufta stått stille noen uker. Akkurat som trafikken står i stampe i de trange gatene her. Eksosrør på rekker, som små fabrikkpiper; gjør byen grå gusten giftig
.

Ikke langt unna

Med snø ligger barndommen ikke langt unna. Et akebrett er alt som skal til, og på vei opp bakken der akebrettet treffer bakbeinet hele tida -fordi snora til akebrettet er for kort- fyller minnene meg og rensker meg for alder. Når jeg endelig sitter på toppen av bakken, er jeg syv år igjen. Alt annet slutter å eksistere. Bare bakken står tilbake, og jeg på et akebrett nedover den. Det spruter snø.

En kald armè morgen

Minusgarden marsjerer gjennom byen som stramme soldater, og preger byen hvorhen du går. Ingen ser på den, eller peker på dem. Alle bare forter seg. Over veien, langs fortauet, inn en dør ; med bøyd nakke og hendene i lomma. Byen er okkupert.

Jeg fryser på beina. Er blitt vandt med å fryse på beina. Dagen har ikke starta skikkelig, før jeg har frysi litt på beina; En kopp kaffi i hånden og blåkalde tær.

Snø

så rolig

bussen kjører, jeg sitter i den. snøen ligger som et lass på trærne. det er ikke middagstider ennå, men ute er det allerede begynt å mørkne. med kulde som spiker, legger vinteren lokk på nok en tidlig dag. men rett før mørket oversvømmer verden, er alt blågrumset og fint. så rolig.

Og kaldt er det og

Det snør ørsmå flak som lett dekker til. Byen ligger snublet i snø. Og under snøen er det is. Så det er lurt å gå forsiktig på vei til jobb.

Kaldt er det og. Mennesker ligner mumier med sjerf og lue så bare øynene stikker ut.

Det er blitt stille på ørene mine. Musikken er byttet ut med lydene fra verden: en by som våkner, mennesker som tramper søvnen ut av kroppen, biler som halvsover siger slumrende i kø og bussen som brummer sulten på passasjerer.

Nytt år, nye muligheter å møte verden på.

tjueti

Så var det nye året her. Med all sin pomp og prakt. Raketter og første nyttårsdagskonserter. I stillheten etterpå knaker det mykt under skoene mine i snøen, der jeg spaserer inn i det nye året og fryser på fingrene.

Et nytt år skal ha nyttårsforsett. Det skal ha et mål for noe som kan forbedres. Fikses på. Gjøres bedre enn i det forrige året. Jeg har tre uttalte forbedringspotensialer:

1. Lese mer

2. Engasjere meg mer i klimasaken

3. Trene

På en måte kan man lese de tre punktene som ett punkt. Som leddsetninger i samme helsetnings-mål; Jeg må trene for å få ro til å lese mer, og spesielt lese mer om klimasaken, for å kunne ta standpunkt som jeg tror er til beste for framtiden vår.

Tjueti ønsker jeg skal bli året da miljøspørsmål ikke lenger ble et jeg-vet-egentlig-ikke-helt-hva-jeg-mener-om-den-saken-tema.

Alle kan se at mye er riv ruskende galt.