solnedganger og skyggekastinger

Romjula er som et usedvanlig langt gjesp, der munnen står på vidt gap og tar i mot feit mat og søte ting og kullsyreholdig leskedrikk og druepressede dråper med garvestoff. Øynene rekker nesten ikke lukke seg opp, før de blir lukket igjen, fordi dagen har bare to våkne timer.

Midt i denne tida, klarte jeg en dag å samle nok energi til å reise meg opp av sofan, gripe kamera og stavre meg på to stive bein ut i romjulslufta. Der møtte meg en luft, som klippet kalde minusgrader og stappet dem ned i nakken på meg. Og noen interessante motiv.

Det første bildet: jeg drister meg å poste bilde av en solnedgang. En solnedgang har jo alle sett. Og kan fort bli litt je je sette førr. Men jeg likte dette bildet her. Fikk fanget noe av det intense lyset jeg kom ut for der, når sola sank i sjøen.

Her industri. Røyk. Klare sjøen og et godt lys.

Ny personlig rekord i å fange skyggekast. Lesere som har fulgt bloggen en stund, vil huske skyggekastfunnet mitt fra tidligere i vinter(traffikkskiltskyggekastet). Dette skyggekastet forbedrer min personlige rekord med flere meter, og jeg stiller gjerne som kandidat i NM i Skyggekasting. Kanskje til og med EM. VM ligger nok litt for høyt oppe ennå(legg merke til:sporten har fått sin første tilskuer(hun sa det var intenst og spennende, kanskje, om hun hadde blitt spurt))

b a r t på j u l a

Barten min,
du er fin. Lang
og svart og
elegant som en
cowboy.

Barten min,
du er tøff. Rett
under nesa der
stram som en
skinnjakke.

Barten min,
du er borte. Snart
med høvelen der
borte som et
kuleskudd.

Vesten er ikke
som western. Ennå
er ikke tiden
inne.

en riktig riktig god jul

Våkna opp og kikka ut vinduet. Det snødde og landskapet var hvitt og vakkert og julekuler hang fra treet i hagen og snømannen vinka til meg med gulrot i nesa og stein i øya. Men så våkna jeg opp igjen, og kikka ut av vinduet, og ingenting var hvitt og snømannen var ikke der. Det første var en juledrøm. Det andre var en julevirkelighet.

Dressen falt på plass som et pølseskinn, og vesten trua med å skyte knapper som et maskingevær. Det var før julegrøten, og det var før pinnekjøttet.

I stua står juletreet og breser seg, og er på toppen av sin karriere. Pertentlig holder det julekulene ytters på greinene sine, og med stjerna i sky hever det seg over en klam julepassasjer, som prøver å unngå å puste med magen(for det er ikke plass til mer pust i magen).

Det lukter pinnekjøtt i hele huset. Julemusikken er bytta ut med Bonnie Prince Billy. Og ingen ser ut til å reagere. Femogsyttiprosent av familien sitter med hver sin laptop og julesurfer på internett (eller skriver juleblogg). Mamma er den eneste som styrer hit og dit, pynter og rører i gryter og er kapteinen på detta juleskipet. Nå er klokka fem! sier hun. Nå er det enedelig jul, sier hun. Men ikke så mye forandrer seg. Eller...Der var det noen som reagerte og bytta musikken ut med noe som henger mer fra et tre, og glitrer.

Selv om julen er en tid for tradisjoner og familie, finnes det nok mange forskjellige måter å feire jul på. Minst like mange som det finns familier. Det er jo flott i grunn.

En riktig god jul til alle mine innomkikkere, og måtte deres helt spesielle juletradisjon bli akkurat sånn den pleier å være.

Måker tanker. Tanker måker. Og frihet. Og lek.

Måkene med sine boomerangformede vinger, surfer
på vinden.

Det må være frihet, tenker jeg, for tanken
å se. Ja!
og se
tankene,nokså boomerangformede(det er jo i grunn helt logisk), surfer
på dønninger av minner, som slår inn over den myke pannebrasken.
Legger seg som blanke glassmaneter på de små rynkene og blir borte.

Oppfordring: se til måkene på en vindfull dag.

Bølger og motlys

Ti meter høye bølger,og et vakkert motlys i storm, gjør det hele litt undrelig. Båten går opp opp opp, og så NED.

Plutselig så smeller det i skråget, og små skrik kommer fra passasjer. Saltråken står rundt oss. Men det er ikke særlig dramatikk. Jeg høre barnelatter og bestikk mot poselen, som jobber med en porsjon lapskaus eller komle.

Men så får vi plutselig sjøen over oss et øyeblikk. Så er vi straks på toppen av en bølge, og som i en utforbakke farer vi nedover. Og nå blir skrikene høyere og jeg hører barn som gråter.

Men etterhvert roer det seg. Vi er innaskjærs, og jeg hører igjen latter og bestikk. Jeg ble plutselig sulten.

Svakaffi, boknafjorden, rogaland.

ingentingets paradoksalitet

Av og til,

kan ingen

ting, være 

bedre enn

ingenting.

   

*

Som når koppen

velter,

men ingenting

renner ut.

Som når huset 

blir robbet,

men ingenting

blir tatt. 

Og.

Som når huset

brenner opp,

men ingenting

blir skadd.

Som når flommen

raserer,

men ingenting

blir vått.

Som når sola 

blir borte,

men ingenting

havner i skyggen.

  *

Lykken er paradoksal

nok. Som en 

liten ring 

på en finger 

uten hånd. Ingenting

er aldri det 

samme.

keegangibbs

Et streif innom på en fin side med spennende fotos og films. Poster link og en slags ansiktsfilm.

 http://www.keegangibbs.com/Keegan/_.html

Faces of Malibu - Book Project from Keegan Gibbs . com on Vimeo.

Last.

Årets siste morrablogg fra bussen. Ferien er nært forestående, og da står jeg ikke tidlig opp med vilje for å bli skalla ned av en gretten morgen.

Men ikke for det. Det daglige basketaket har vært givende òg. Har gitt meg noe å skrive om på bussen.

For eksempel i dag. Møtte jeg hagl på sykkelturen min. Skarpladde skyer som pepret meg med skarpkantede isklumper. Jeg hadde problemer med å se og sykle på en gang. Men kom nå en gang fram. Og det tidsnok til at bussen slipper meg av akkurat nå!
 

bursdag

Bussjåføren spiste pølse i dag. Så litt beskjemt ut, der jeg kom ombord idet han trykka en halv lengde wienerpølse i munnen uten å få plass til all ketchupen, som sklei ut på sia og ned munnvika. Jeg tenkte han har nok en rødbrus gjemt har et sted. Og i matboksen er det antagelig gele med vaniljesaus. Han hadde nok fødselsdagselskap i går. 

Tuffkotinol er et fint ord å legge på tunga. Jeg tror det er navnet på en slags rustbeskytter.

Nå er det snart påske igjen. Det må bare bli jul først. Gode hjul, raske hjul. Triller ned åsen feit og full, av lure kjøpetriks og svor og stearinlys.

På hjul med bussen er det lite som minner om jul.

Snikende stikke, krypende hoste. Halsen begynner ikke bra i dag. Men jeg tror der ennå er håp. Det trenger ikke nødvendigvis bety høys nue og skrapes temme i tol ange uker framover.

Jeg har et kung fu og bruce lee av et imunforsvar. Hi a!

he is the bee-keeper

Det er på sin plass å gratulere håndball-jentene med Em-gullet. Jeg fikk leste hele kampoppsummeringen på 43 sekunder, og slapp å pines av spenning i 60 minutter. Men etter som jeg forstod, fløt spenningen ut i en slags tykk krem av overlegenhet, og da kampen var over, var Spania redusert til små røde non-stop.

Det er og på sin plass å klø seg i hodet, og for min del rive meg i håret. For okei, vår mann i hollywood, harald zwart har vel gjort det sånn ok der borte, for han er jo stadig i aksjon (jeg personlig har ikke sett noen av filmene hans). Men nå leste jeg akkurat om hans nyeste prosjekt, som forøvrig er ferdig og klar i kinosalen like over i det nye året: Pink Panther 2. Ikke nok med at det ble laget en nummer èn, som en oppfølger til disse klassikerene. Og nå, en nummer to. Og av VÅR mann i hollywood! 

Men, så kan jeg tenke så her: Jo dårligere disse re-makesa er, jo mer skinner de gamle klassikerne. Det blir ikke vanskelig å skille klinten fra en bøtte full av gammel majones.

Her kommer en scene(rekke?) fra filmen The pink Panther Strikes Again. Min topp 5-scene gjennom tidene. Inspector Clouseau er kommet for å gjøre et forhør, etter at professor Fasbender og dattera er blitt kidnappet. Clousau er akkurat kommet fra Paris og er satt inn som spesialetterforsker på saken

alt er vane

Alt er vane.

Spor.

Mønster.
Form.

Spor.
Mønster.

Form.

Så var det, og sånn blei det. På ingen annnen måte enn forventet. Akkurat sånn skulle være.

Etter de tre nødskrikene fra klokka, går morran på skinner. Lite er overlatt til tilfeldighetene. Rutinene er lagt opp til at jeg kan gjøre dem i søvne. Iallefall i sterkt nedsløvet trøtt tilstand.

Interessant?

Antagelig lite.

Egentlig, hvor sann, og ekte er klekkmais? Bør jeg bloggransake meg grundig. Legge om stilen? Heller skrive om viktige ting?

Nei. Aldri har usannhet satt sine spor her. Overdrivelser kanskje. Men løgn ei. Og hvor mer livsnært enn bussturen til jobb er det mulig å komme? Yeah, thats right!

Jobben halte og dro i meg, helt til det ble kveld. Men månen bare lo, og sa ikke klag. For han skal jobbe i nesten full stilling i hele natt. Jeg tenkte -Da får du heller klage på bloggen din. Så nå klager jeg på bloggen min.

På dagens klekkmais-lefse, skal du få mye syte-tøy. Mer enn vanlig. Sytetøyet er laget av slitebær, og er ikke marmelade. Nei. Ekte timelange bær, og ikke tilsatt kunstig pause-stoff. Så. Håper det ikke gir mersmak. For jeg satser på det blir lenge til neste jobblefse med sytetøy av slitebær.

toppers 8002

Nå er det komme til dèt, at jeg må begynne å tenke tilbake på året som gikk. Hvor i huleste blei det av og så videre...åssen musikk bleika sjela mi og holdt den tilsynelatende fluor-tabelett-hvit. Egentlig har jeg vært passe utdatert på tidsaktuelle skiver, det har vært et år med mye sølegraving i tiåra bak oss. Ei og aen skinnende låt klarte jeg å finne. Sitter å lurer på om jeg skal spikre opp ei ti på tavla, bare sånn for show. Blir like mye for meg sjøl å finne ut hva jeg egentlig har hørt på, som for eventuelle interesserte å sjekke ut mulig snadder og snask.

Nei. NÅr jeg tenker etter, blir det for vanskelig å rangsette låtene. Det får bli ei TI-PÅ-FØRSTEPLASS 2008-LISTE.

Denna første snubla jeg tilfeldigvis over i sommer på det lille nystarte forlaget til flamme forlag. flammeforlag.no ca tror jeg. Snadder låt som, når du først har laget et lite spor i sjela forn, så sittern som spikra. Jeg spiltn tre ganger daglig, hele den klamme sommern. Det gjør ikke sangen dårligere i dag, med sånne assosiasjoner, midt på kalde vintern. Jeg digger den metalliske fuglekvitringa i bakgrunnen som står så deilig til det gitarmyke siget. The durutti Culimn, fra albumet, the return of durutti culumn.



Denne andre låta er fra the Mountain Goats og albumet the sunset tree. Låta heter This Year. Kunne like godt vært 10 andre låter, men så blei det denna. Han der John Darnielle skriver og synter som en, som virkelig har noe å skrive om. Det dreier seg om mye gjennomlevd smerte, men uten at det blir selvmedlidende og bløtt som en blodskorpe som ikke har stivna skikkelig. Jeg har hatt utallige utrolige sykkelturer med detta albumet på øret og vinden i håret.



Nummer tre er fra ei plate som egentlig burde være med som et hele. Jeg kjenner knapt navnet på ei låt, for jeg settern på en og spiller gjennom hele. Men så har plate detta høsthalvåret gjort entrè bare the shins har klart tidligere blandt mitt ørepublikum(alltid to i salen). Men skulle jeg skille ut en sekvens jeg digger særlig, må det bli sangen Bunny Aint No kind of Rider, fra plata Hissing Fauna, Are you the Destroyer? Og bandet er selvsagt? of Montreal. Hadde det ikke vært for brodr, som hardnakka snakka kred til forsvar for denna, så hadde jeg neppe gittn like mange gjennomlyttinger for at den skulle sitte, som jeg gjorde. Takker for det.



Den fjerde kom inn i samme periode som sang over, og kunne jeg først nesten ikke fordra. Altså, for et kjas og mas på den skiva som blei rosa himmelhøyt rundt i musikkmedia. Men som på mystisk vis. En dag satt låta, of forsåvidt hele plata som en kanonkule. Sangen Dancing Choose fra plata Dear Science av TV on the Radio. Om morran, når jeg står med tannbørsten i kjeften og gurgle-break-danser til denne sangen på det lille badet mitt, da skulle noen hatt et lite webcam og youtube. Heldigvis ikke.



Femtemann kom inn i livet mitt, først som et spor på i en sær(men kul) komedie(Darjeling Unlimited), der jeg først ikke beit meg særlig merke i den. Men så dukkan opp på last.fm-radion min og peisa vettet av en stakkars sykdomspreget kis, en tidlig vår. Sangen fenger på en god måte, og jeg kjenner hjertet mitt ta bassrytmen i sangen og slå med.



Seks i rekken. Var det en sang jeg helst skulle sett som brus. Tappet på flaske og kald i kjøleskapet på en varm sommerdag. Sangen er det ypperste av organisk elektronica som er klart skapt av mennneskehender på elektroniske knotter. Det er ikke første året jeg klamrer meg til denne sangen, spesielt nå om vintern og høsten når sola er lat vinden har hjemmealenefest med regnet. Sangen er Peacock Tale, fra Camfire Headpfase, og bandet heter Boards of Canada.



Lenger kom jeg visst ikke. Tida strakk ikke til, og jeg fikk problemer med finne sanger som virkelig har satt dagsorden året 2008. Mulig jeg kommer tilbake med de tre siste seinere...Men så blei det SYV PÅ FØRSTPLASS-LISTA 2008, intill videre. Jepsi.

sære films

Det er lenge sia jeg har posta noe annet enn mobilblogg på klekkmais. Var på en etterlengtet bloggrunde i dag, og kom over noen films som var passe sære. Og jeg tenkte, klekkmais mangler sære films. Så her kommer...



Debris from More Soon on Vimeo


Tales of the Unexpected from More Soon on Vimeo.

totaly

Totaly speilblank. Som å sykle på en elv, stivnet helt i angst. Men pokkers. Vello tok sykkelskøytene på, og det gikk gnistrende forbi damer og herrer langs grøftekanter.

I dag er jeg ikke helt trygg på bussjåføren. Han kjører litt rart,men er denne teksten å lese, er jeg iallefall omtrent framme.
 

l y k k e

Jeg står her med saksa i hånda, og smiler litt flåsete, som kong Harald. Skal egentlig klippe silkebåndet, og erklære dagen for åpnet. Men ikke helt ennå. Det lille lokale korpset står klar til å marsjere inn i den nye dagen, og markere begivenheten. Men ikke helt ennå.

Lenge leve, å sove lenge! Lykke er; ikke sovende, ikke våken, men midt i mellom. Med saksa i hånda, smile litt flåsete som kong Harald, og vente med å klippe silkebåndet.

Nei.

Sykkeltyvene hadde visst vanlig arbeidsdag. For da jeg kom fra jobb i går, var Vello, nei, ikke der jeg parkerte den. Jeg ble jo selvsagt forbanna forbanna. Og bonusen for å glemme låsen, var en deilig gåtur hjem i mumlende fy-ords-brus. Akk.

Seinere på kvelden, stakk jeg en tur ut for å lufte frustrasjonen i bånd(jeg kunne jo ikke bare slippe den løs. For da visste jeg ikke hvem den ville bite). Jeg tuk en tur med en god venn, og jeg øste generøst fra en plaget, nei, irritert sjel. Det var noe med en sykkel. Noe med en som lignet ganske mye på. På akkurat den som. Ja. Akkurat den som ligger der. Høl i Hue! Og der lå Vello. Velta og slengt,men like hel og fin. Det var som et sykkelmirakel. Den bortkomne sykkel.

I dag kom jeg på vello, med ipod og sveva på en fredagsbris på vei til jobb. Uforbanna uforbanna.

Sykkeltyvene hadde heldigvis fri ì går. Derfor kunne jeg sykle til jobb i dag og, på Vello. Men så har det seg slik at jeg glømte låsen ì dag og! Og det var som bare fa og sa og he! Jeg tror husken min er blitt om til en kålrabi.

Ellers er tunnellen en røykelunge med kolls. Biler står kjederøykende i kø. Bussen er en sigar.

Skjerf og lue og votter. Pling plong. Alt må til. Det er minus, pluss litt snø.

Plutselig var jeg på sykkelauksjon. Plutselig stod et slags vidunder av en sykkel på podiet, og jeg var plutselig den første og eneste som gav bud. Hundre kroner. Done deal. Femti kroner til, og jeg fikk skiftet en dårlig slange tìl en ny.

Så i dag kom jeg, kry som en krokodille, på min splitter nye, skikkelig gamle Vello, på vei til jobb. Snakk om gullstund, morgenmunn og john blund på en gang.

Så vidt jeg har forstått, er Vello DBS, før DBS. Den er sykkelens svar på luftputebåter. Den rullesvever.

Men jeg er bekymret nok til å lage en tsunamirynke i pannen. For i min iver etter å sveve til jobb, glemte jeg låsen. Så jeg håper på helligdag for sykkeltyver. Der de synger sanger sammen og gjør andre hellìgdagsting for sykkeltyver. Alt annet enn å stjele tohjulinger.

Andre dagen uten musikk på øret om morran på vei til jobb. Det er ikke det samme.

Jul og høytid. En sær tid. Grantrær med lys og adventsstaker i flere vinduer, enn det er vinduer. Mennesker nynner på julesanger fra i fjor, og alt er det samme. Rødt og grønt.

Men jula er ikke det værste man har. Dårlig kaffi er værre. Og sur kakao. Melk med klumper og vann med grums. Hele kroppen i en seng akkurat nå, hadde definitivt vært bedre.

Verdensrommet og bevissthet

Utsikten mot verdensrommet er god i kveld. Jeg kaster blikket noen tusen lysår mot ei sol som skinner. Prøver å kjenne om den gir noe varme. Holder hendene mine ut mot den. Og ja ,litt varme kanskje.

Jeg tenker at forundelig er det, at ingenting står i veien for dette lyset. Hele den veien mellom meg og den. Ingen planeter eller store kometer. Og når jeg tenker på at alt ruller rundt der oppe, ingenting står stìlle, da blir jeg mer forundret.

Jeg varmer meg litt til. Spinner rundt i løse lufta. Vektløs. Tenker at egentlig finnes ikke opp og ned i verdensromme. Alt er opp og alt er ned. Det har jeg aldri tenkt på før.

Bevisstheten er verdensrommet inni oss. Ingenting er opp og ingenting er ned. I kveld ser jeg utover innover i meg selv. Det finnes egentlig ingen grenser.

oregano

Jaggu ble det fredag
igjen. Dagen som er
på konsistens lik
lutefisk, men smaker mye
bedre.

I byen går mennesker
med paraplyer og småfryser,
småløper. Føler seg så små,
mellom ruvende murbygg,
som truer med å snuble,
og falle ned over dem
alle.

Da er bussen god.
Som oregano, men ikke
for mye. Et kny!?
salt og et spe
fløte. Eltet sammen
i en bakkels som får
stå og gjøre seg deìlig.
15 minutter i ovnen,
og pling!

jeg er framme. . .

kaldkaffi

Det var vått,
regnet i dag. I den
mørke morgenen,
uten sol. Tidlig, når
klokka var lite.

Det var dråpen, sa
begeret som ikke
hadde rom til flere
dråper.

Bussen lekker, og
det drypper dråper
på hodet mitt. Forbannet
være det som bør!

Men livet er ikke
det beste man har.
Om litt er kaffen
kald.

Grr.

mc

Etter snø, kommer is
med den første bøtta regn.

Johnrumpe(jackass)-føre ned bakken, og
med et nødskrik
klarte jeg akkurat ikke,
å holde meg på hjula.
Men det ble et vakkert fall.
Uten skraper og rift.
Uten skadefryd tilskuer.

Dagen er en gitarstreng.
Stemt i trøtt moll. Men en kaffi,
skal nok får dagen i dur.
I G-dur.

Bussen er en stumtjener.

Hva er egentlig en
pastinakk?

En klype salt

Sola snur om få uker. Da vender den gosida til, og formildner jorden vi lever på. Men inntil videre må vi nøye oss med en 25watts sparepære der oppe.

I dag, går nok et lite stykke tid ut av rekka. Hvor blir den av?

Snøen er løs. Det er kaldt. Snøen er som pulver. Knuste paracetter og ibux tabeletter. Men ikke særlig smertestillende. Ta en teskje snø! Og du vil føle deg som både frisk og våken.

Da tar jeg heller en klype salt.

-5

Klokka er halv åtte. De nye hanskene
sitter godt på de gamle hendene.
Den nye lua er litt for stor.

Ut.
Og lufta treffer meg som
istapper i øynene. Og jeg
kjenner rimfrosten bre
seg på innsia av lungene.
Sykkelen liker dårlig kulda
og vil ikke opp fra laveste gir.
Jeg føler meg rar
der jeg trør for harde livet,
uten særlig å få noe fart.
Men jeg rekker bussen.

Her er luer i alle farger og
fasonger. Stikker opp fra stolsetene.
Med og uten dusk.
Fem syltynne minusgrader,
minst,
jeg skal av bussen.
Brr.

hva angår leire (en lørdagskveld)

Det skal ikke mye til
for å få tiden til å gå
eller løpe avgårde
en lørdagskveld
med en klump
leire.

Det skal like mye til
for at bakrusen
fryser på trammen
forbannet over
været, som forhindret
ham i å få komme
inn i varmen.

Så tilbake ser jeg
framover til å
våkne til en stille
søndag, uten larm
og leven fra en
bankesyk hodehamrer.

Så kom det mye snø

Fnugg på fnugg
seiler
gjennom det gule
gatelyset

Et fonn fra
himmelen
dekker hele
byen

Natten er pakket
stille inn
og alt holder
pusten

for ikke å vekke

han som sover
og drømmer
det snør

Et vinterbilde

Jeg er en pære

En grønnspraglete og dråpeformet frukt.

Bussen er en kasse. Og Tide er Bama.

Om å gjenskape minner

I dag falt det
snø fra himmelen. Hvite

lette flak.
Et øyeblikk
ble alt stille.

Jeg hørte lyden
av kram snø. Å gå
i kram snø.

Innpakket lyd. Kram, snø
lyd.

Men lyden forstant,
da en søppelbil
kjørte forbi. Og jeg
så snøen smelte
på asfalten.

Mot øret holdt jeg
et telefonrør. På
en lapp hadde jeg
tegnet en lang rett
strek. Litt over streken

en sirkel.

Jeg la på røret. Og
tok tegningen
med meg.

Flaks og uflaks

I dag hadde jeg skikkelig flaks. Jeg stod akkurat der et kjøretøy brast inn. Brast inn en gang i framtiden. Jeg vet ikke helt når( men ut fra teorien om at alt som kàn skje,skjer, om bare tidsløpet blir langt nok,kan jeg si det kommer til å skje). Og at jeg flyttet meg, var pur flaks. Selv om det kun var relativt sett, nære på. Det kan ha skjedd et millisekund etter jeg flyttet meg. Eller om tusen år. Der den bilen kommer farende inn i over hundre.

På en måte har jeg også ubeskrivelig uflaks i dag. Fordi jeg er akkurat der en meteoritt kommer til å treffe. Om et millisekund, eller en million år.

mandagen er on

Akkurat som. Brostein ligger tett. Skyer glir lett. Ribbe er fett. Akkurat sånn. Ligger dagene. Glir tiden og drypper sveisen av voks på han foran meg på bussen.

Streptokokkene er borte. Kun et krater er igjen.

Som livet en gang kom til jorden på en meteoritt, kanskje, traff mandagen meg i hodet. Og det gikk tre milliarder år før jeg kom meg ut av senga. En grassial anstrengelse. Og ikke mindre enn et lite mirakel. Mon tro om det ikke var en, som hadde en finger med i spillet?

Mandagen er on.

en søndag

Våknet i dag.
Sola kastet ny personlig rekord
i skygger. Tok med meg kamera
for å prøve fange noen.

La meg ned, og ville ta

bilde, uten at sola

kunne se det.

Men sola oppdaget

meg fort.

bare står der

Ikke nok med at arbeidsdagen ble lang som en flaggstang; regnet kom som tankbåter og gjorde hele meg helt utørr.

I dag er månen pakket helt inn, bak skyer som minner om grå dronning Maud. Vinden ligger på lur bak alle hjørner, og går rett på deg, helt med vilje.

Jeg ser mange trær, helt uten blader. De bare står der.

Fjellet står der også. Og skal ikke noe sted.

Vi skal vel ingen, noe sted, egentlig heller.

Eller?

Sammen er vi alle ensomme

Månen er nok litt trist. Alltid ensom der oppe. Aldri sammen med noen. Ikke solen. Men det hender han har selskap av noen stjernen. Små fnisende stjerner, som bare er opptatt barnevogner og belter og bjørner. Månen føler seg kanskje både stor og dum. Og veldig ensom. Så ensom at han helst bare vil gjemme hele seg.

Så gjemmer han seg.

Men når han har gjemt seg, føler han seg like ensom. Kanskje mer. For da har han ikke de dumme menneskene engang. Som ser opp på ham, peker på ham, prøver å hoppe og fange ham. Noen lager sanger, andre dikt. Noen liker bare å sitte under ham og holde rundt hverandre.

Dumme mennesker, tenker månen. Men så er de alt han har. Og han savner menneskene, der han har dekket hele seg til. Og han bestemmer seg for å komme fram igjen.

I kveld er månen helt framme. Men føler seg veldig ensom igjen.

En hastig morgen. Tiden hadde ledelsen. Jeg lå klart på etterskudd, med en halvspist brødskive og en usmurt matpakke. Må pakke sekken, pusse tenner, kle meg godt og klø meg i øyet. Tiden hadde allerede syklet, da jeg kom ut på trappa og trakk en lungefull iskald luft. Så ble jeg klar over hvilken sykkel tiden konkurerer mot. Kastet meg på sølv, og pilte som en som piler ganske fort. Og idèt jeg raser inn på buss-stasjonen, tar jeg tiden igjen, og rundt meg hører jeg jubel og applaus. Hoi hoi. Og idèt bussen kjører fra perrongen, ser jeg tiden løpe etter bussen, men må gi opp og forbanner seg med harde tramp.



I dag blir en tidløs dag. Men nå er det på tide å plinge, for jeg skal av!





[powered by MOMAIL]

Free Mobile Mail

For Everyone

http://www.momail.org

Tidligere og tidligere blir dagen sein. Møter ugla på vei hjem fra jobb. Middag blir tìl kvelds,og kvelds til frokost. Suppe til desseret og havre til fest. Plutselig er det sukker i salaten og skjegg i postkassa. Jaja,slik er nå en gang jorden og solen anordnet. Jorden ligger på halv åtte, og seiler som en fyllik i bane rundt sola. Vi kan gjøre like mye med den saken, som en som ikke kan gjøre særlig mye med saker.

Mørketida er kommet for å bli. En stund. Men gjør ikke noe det. Obama er jo blitt president. President of the united states of amerika. Yes. Stay cool.

Et kjøttetende sär på håndbake setter en ekstra piff på tirsdagen. Slik den utfolder seg, og legger to kalde hender rundt halsen min, og klemmer til.

You aint got no soul power, synger de i ipoden. Nei. Jeg skifter til The mountain goats.

Bilkøen strekker seg i motgående kjørefelt. Et perlekjede av stikkende lys. Noen lys ligner sinte og utålmodige øyne.

I tunnellen er lufta grå og lite salig. Den klamme bussen er bare litt bedre.

Det er noe som gnafser på håndbaken min. Sultne små streptokokker. Det får være greit. For om bussen krasjer utfor et stup,eller i en sjø, kan jeg nå bruke nødhammeren.

Mandag hele året. Det er ingenting å le av. Og minst av alle ler buss-karen. Med sitt mysepregede alvorsblikk, holder han blikkontakt med veien og begge hendene på rattet. I små micro-sekunder av gangen, kaster han blikket opp i bakoverspeilet. Jeg tror buss-karen tar jobben sin alvorlig og seriøst. Selv om det ikke er mandag. Men hva tenker han på,der han sitter og stirrer ut over brillekanten og leser traffikkregler som en middels lettlest bok? Kanskje han tenker på obama,og om amerikanske buss-kar-kollegaer får bedre kår under en presiden som står for change? Eller, hver gang vi kjører forbi drivhusanlegget, på onkelen sin, gartneren,som alltid så grønne fingre i gutten. Han ser ned på fingrene som tviholder i rattet;ja, det skulle kanskje vært noe for ham å rote i jord og stelle med blomster. Men den bussen er gått. Og nå skal han der slampen med headset av som sedvanlig. . .

Utenfor rommet mitt henger månen rolig der oppe.
Tynne skyer sniker seg tanketomme forbi.

Utenfor rommet mitt skvulper sjøen urolig der nede.
Månen har laget et langt skinnende bremsespor i den.

På mitt lille rom,ligger jeg og tar meg en hvil.
Helt ut mot havet et sted. I en rorbu,eller noe.
Det er slett ikke værst. På en måte ganske bra.
Udårlig må jeg si.

Gjen påhør. Og lør godagskveld!

Nok en morgen. Det er fredag igjen. Bussen triller og går som sedvanlig innom de samme kjedelige bussholdeplassene. De samme trøtte trynene sleper seg ombord. Kapittelet om buss i min egen biografi,ville vært kort, og uten fargerike bilder. Kanskje stod det bare: Jeg tok mye buss i mitt liv.

Jeg kan huske for mange år siden. I min tid i en annen by. Da hadde jeg det middels moro med å følge med på om motgående buss-sjåfør hilste på føreren av bussen jeg satt på. Hvis ikke, fantaserte jeg om hvordan de i heftige diskusjoner om buss-ruter og kanskje om man skal vente de ti sekundene det tar for en stakkar som løper for livet for å være med. De ble tydeligvis ikke enige.

Next Gen Tel og Obama

Det ble morgen. Jeg våknet. Noe var forskjellig. Noe var ikke det samme. Noe var liksom litt anderledes. Ulikt. Men hva kunne det være? Gikk ut på kjøkken og skrudde på nyhetene. Jeg trodde først stasjonen var dårlig innstilt. Men så hørte jeg det var jubelbrus som sa:
OH-BAMA,GO BANANA!
OH-BAMA,GO BANANA!

Og etter en stund dukket en reporter opp, og sa usa hadde fått ny presiden. Så plutselig forstod jeg hva som var nytt. Vi byttet internettleverandør dagen i forveien. Og i dag var den første morgenen med Nextgen Tel i hus. Det var en aura av optimisme og mot i luften

Håper jo byttet fra Telenor vi løse opp i den økonomiske krisen...

Sørpe trøtt.

Til randen av søvn. Nærmest kvalt av min egen trøtthet! Skeiv i trynet. Mysende mot det som kan bli en klar og fin dag. Himmelen er blå med grums fra natten. Vinden er ikke våknet, der den ligger og hviler under løvet på plener og langs fortauskanter. Jeg kaster anker. Bussen stopper. En ny dag er på.

På vei til bussen gjorde menneskene jeg syklet forbi, plutselig et voldsomt rykk. Og jeg så fordreide ansikt snu seg, da jeg passerte. Det må ha vært lyden av at jeg brøt lydmuren. For jeg tråkket alt jeg hadde på sykkelen av sølv. Jeg ville rekke å kjøpe klementiner på butikken, før bussen gikk. Og jeg rakk det med tre nødskrik og et hoy! mister busskar, stopp den kjerra. Psyh, sier bussdørene når de lukkes.

preludium vinter

nå fryser vinteren snart til.
drar med seg sitt teppe,
av rimfrost og
is

pusser stjernene som
gammelt sølvtøy,
skinnende
klare.

vinden stilner, bjørnen
sover, og bekkene
stopper
helt

jeg skal blåse frostrøyk mot
månen, og fryse på
fingrene
aleine

Faen

Det har satt seg, en liten inderlig en, i mitt bankende hjerte og flytende sjel. En liten forbanna en. Forknytt og hard. Uvillig og sint,en. Hvor han kommer fra, vet jeg ikke helt. Men han får meg til ønske å skrive faen, og i helvette. Alle ting blir til irritasjon. Alle ting blir til bøll. Om morgenen. Men heldigvis. Sammen med rimfrosten på gresset, smelter også faen i meg utover dagen. Da trenger jeg ikke skrive mer enn søren, og fy filler. Ja.

Mye irriterer meg om morgenen. Alt nesten.

Når jeg tror jeg har strødd alt pålegget jeg trenger utover bordet,men finner ikke smøret og må reise meg igjen. Faen. Så har jeg faen meg glemt majonesen og! Når jeg glipper tannkosten ned i vasken. Faen. Når jeg ikke finner lommeboka som allerede er i baklomma. Faen. Når jeg nok en morgen tror jeg klarer å få på meg skoa uten å knytte opp lissene. Faen altså. Men mest av alt irriterer en flott idiotisk løsning på bussen meg. En nødhammer festet med to tykke strips. Det er den samme irriterende bussen hver morgen,og jeg setter meg på samme irriterende plass,med den samme irriterende hammeren,hver pokkers dag. Faen.

Det gikk raskere å sykle til bussen i dag. På sykkelen i sølv, med 27 gir. Men det var ikke det samme. Alt gikk sä fort og smurt. Så uhørt stille.

For å mimre over den gamle sykkelen, tar jeg med et bilde av en gammel apache-sykkel, kledd i disco-drakt med pelssete. Et kunstprosjekt jeg fanget opp på min tur til voss her forleden.

R.i.p

Etter lang tids skrangel, og gjentatte kjedestopp, sluttet den blå sykkelen å virke tirsdag morgen. Under en grå morgenhimmel i sludd, gav den etter på pedalene.


Hvil i fred.

Forbanna mandag.

Med dårlig tid i ryggen,mista jeg kjettingen først en gang på vei til bussen i dag tidlig. Greit nok. Det er begynt å bli en vane. Men da den datt av for andre gang, og på en måte som var vanskelig å fikse, da visste jeg at den blå sykkelens tid,snart var forbì. Ikke er jeg kresen på å få litt olje og smuss på fingrene. Heller ikke på om sykkelen bråker sånn at andre kliner seg oppi veikanten når jeg kommer. Men om ikke sykkelen er til å stole på om morgenen når jeg skal rekke bussen, Da hører man skraphandleren i det fjerne. Lyden av rammer som knekker og eiker som bøyes.



Med sykkelen som sparkesykkel,rakk jeg akkurat bussen.

Altfor

Bussen hjem ble ganske lang. Alt gikk seint i mitt trøtte hode. Setningene i boka ble for lange å lese. Tankene var for kjedelige å tenke. Vannet for flatt til å drikke. Maten for munnfull til å spise. Øynene for trøtte til å lukke.



Så jeg bare satt der. Til vi var helt framme.

Mørket utenfor.
En kaffi i hånden.
MONO på ørene.
Snus i leppa.
Forbanna sinna regn
på rutene. Ferja vogger langsomt.
Ser ned i kaffen
hånden holder rundt.
Mørk som sjøen. Hjertet
skvulper i brystet og
tunge spekkhoggere er
tankene. Nå synker
båten og kaffen er
kald på bunn.
Langsomt
legger ferja til kai,
og livet går videre.

Seminar. På voss. Med jobben. To dager. Prating. Mat. Kaffi. Prating. Trøtt på toget tilbake. Lange smale sekunder. Som buktende skinner over tun, langs fjell, forbi vann, over stryk, alt i høst. Gjennom tunnellene er det mørkt.

Kaldt på perrongen i bergen. Kaldt å vente. På bussen er det varmt. Og stille. Helt til fotball-laget stemmeskifte-gutt14 okkuperer halve bussen. Da kunne jeg gitt mitt høyre nesebor for et headset,men slipper heldigvis,for jeg har det allerede med. Og beirut hjelper meg stenge de ustemte stemmebåndene ute.

Hør på meg. Den gamle grinebitern som irriterer seg over ungdommelig overengasjement og høye lyder. Ja, slik er det blitt. Egentlig er det ikke noe problem. Jeg er jo ikke eldre enn at jeg fortsatt kan høre ekko fra min egen pubertale fistelstemme. Hehe,nå snakker de om pornoblader.

Slik bukter bussen seg nedover, langs stammen ytterst på
treet norge. Helt ned tìl barkenbiten haugesund.

Ugle.kaffi.nøtter.

Et løv falt til bakken, og jeg passerer det nå der det ligger blandt mange andre. Gule. Røde. Jeg har koffein i kroppen. Litt for mye, og må anstrenge meg for å holde følge med føttene og de nye skoa. På butikken og selvplukket nøttemix, til å vente på bussen med. En nøtt smaker som kruttrøyken en nyttårsraktt lukter. Bussen er en larve. Bukter seg opp bakken og inn på holdeplassen. Jeg henger meg på i håp om å fange litt av den metamorfosiske aura larver ofte har. Jeg vil gjerne forvandle rest-stress om til fargerike fjær å pynte tankene med. Det er noe som skjer. En metamorfose. En forvandling. For når jeg går av bussen, tenker jeg på en ugle jeg kjenner. Som bor i pipa til naboen. Jeg tenker aldri på ugler når jeg er stresset. I dag tror jeg det blir en rolig dag.

Mornings

Halvt død og halvt i søvne ser jeg bussen stoppe og gå,stoppe og gå;av og på,med passasjerer. Morgen-zombier som meg, sjangler på plass i bussen. En kollektiv kiste på hjul, på vei fra slummer og død,til morgengry og frostrøyk på den andre siden(av løvstakktunnellen). Vakna! Vakna! På tide å stå opp fra de sovende døde. Det røde stoppskiltet lyser til liv...

Med de lengste beina mine, måtte jeg sprinte til bussen etter jobb. Kaste føttene framfor meg så, langt jeg klarte, og passe på at kroppen min hang med. Håret hadde flagret i vinden,hadde jeg hatt noe. Og pusten stod som pimpette pluralis(medisinsk for å puste tungt). Men jeg rakk da bussen. Og med irriterende god margin. Fint å være sliten på en buss. Forflytte seg uanstrengt anpusten. Kanskje tenke litt. På snø foreksempel. Eller på helt andre ting. Der er det en som løper for å rekke en buss. Pimpette pluralis. På gjensyn, lyser det rødt,helt framme i bussen. Og jeg skal av.





[powered by MOMAIL]

Free Mobile Mail

For Everyone

http://www.momail.org

På bussen

Med en diger gjesp brummer bussen meg bort fra stasjonen. Godt og varmt seiler vi sammen gjennom tunneller og over broer i den mørke, men skumringsklare morgen. Stadig flere passasjerer tar plass i skuta. Men noen får òg nok. Med krokbein og lapp over øyet, henger vi i tauverket og skråler på gamle viser. Her er ingen krokodiller eller klokker! Vi er alle voksne sjørøvere,og mindre skuter må vike. Hoi og så som skuta seiler på denne sorte sjø! Og, oi der måtte jeg plutselig av. Med lappen over øyet. . .

Fw:

Sånn tror jeg skriving bør være: gjør de store ordene små,men ikke mindre - et glimt av visdom på sykkelen etter en øl og en kino. I et inspirert øyeblikk, står jeg midt på sykkelstien og skriver en blogg på mobilen

frokosten er i magan,og
ja,
nå får du jaggu se å sette i gang med husreingjøringa!
sier jeg til meg selv. du har jo utsatt hele greia i en uke. i dag
er siste sjanse. det skal skinne i både krik og
krok. ja.
i det jeg reiser meg, ørlitegrann motvillig,
ivrig etter å komme på et lite pålegg for å bli sittende,
utsette vasken, og der
ser jeg presskaffikanna danse på toppen av skaphylla.
jeg har glemt å drikke min kaffi!
hvordan kunne jeg glemme å drikke min kaffi?
jeg kan jo ikke vaske før jeg har drukket min kaffi.
...vannet koker i vannkokeren.
det er en sånn fin lyd å helle kokvatmt vann i en beholder (og det er rart at lyden er anderledes om vannet er kaldt eller varmt.?.) opp
fra presskanna lukter det kaffi og jeg sitter og ser på at presskannekaffipulveret synker til bunns.
kaffien er klar. og jeg spør: hva kan egentlig måle seg med dette:
headsettet er plugga i datamaskinen.
i-tunes spiller Gila av Beach House, og
presskannekaffien smaker av jord og sol.

uff for en lang bloggtekst.....................................................................

Det er skikkelig høst på gang. vinden rusker en i håret, der man sykler til byen på sin blå sykkel, med paraply i den ene hånden og forventninger i den andre. saken er biff. eller, bergen internasjonale filmfestival.

med høsten i helene,
åpner jeg dørene
til magnus barfot,
står opp fra de levende
og setter meg,
for å oppleve de udødelige
på film.

vel, fullt så høytidelig var det nok ikke. men det er akkurat sånn jeg ønsker å tenke tilbake på det.

i dag (lørdag) var det duket til storslått kinohøytidelighet. programmet var allerede satt. 3 helaftenser på en helaften. og for å gjøre det enda litt mer helaften, ble den innledet med et gripende godt måltid chicken og biff teriaky.

vel grepet
trasket vi i høsten
i vind
i regn, til magnus barfot. på veien gikk vi og til innkjøp av nødvendig stæsj og ting(vann og snus og snop). det var egentlig ikke folksomt utenfor mb. jeg husker jeg tenkte det.

vel satt
i kinostolen, sank kinomørket ned over oss. jeg visste egentlig skikkelig lite om filmen som skulle til å snurre der på det hvite lerretet,
men at det hadde noe med david lynch å gjøre visste jeg, for på billetten stod det: ONE NIGHT STAND WITH DAVID LYNCH. ja. vel. egentlig var det en tredelt affære(og ikke èn hot sak).
der første
del, var fem episoder av et prosjekt de reiser 20 000 miles i løpet av 70 dager og intervjuer 120 personer i usa. hver av disse intervjuene blir til en episode. vi fikk se fem episoder bare. ærlige. rare. sjarmerende. og vi fikk vite at resten skal komme på davidlynch.com, som gratis downloads. etter de fem første å dømme, er de vel verd å kikke ,og se, litt nærmere på...
det andre
møtet var en slags halvtimes dogmedoku(filmet med håndholdt kamera)om hvordan lynch jobber i jobben sin. man får et inntrykk av at mannen kan jobben sin. ja ganske...
det tredje
møtet er vel det artigste. av alle mulige og umulige ting(det går å lage film om), får vi servert et fjernsynskjøkken, med lynch selv som kokk. han er ikke særlig avansert. men får det hele til å bli ganske så apetittvekkende. filmatisk sett. maten ser heller sped og smakløs ut....ja. så drysser kinolyset ned fra taket. mange klapper...

en kopp kaffi i pausen

mørket dimmes på ny. ny film. BEAUTIFUL LOSER. hva handler den egentlig om? så mye. et knippe kunstnere, som finner sammen og gjør det de liker best. gjør det de må, for å overleve. de er alle noe litt rare og sjarmerende. kanskje fordi,de er så ærlige. følsomme. og kunsten er det som holder de gående. med sjokoladesmak på tungen og snusen oppunder leppa, fryser jeg lett nedover ryggen, og koser meg, gjennom hele denne filmen.
og når
lyser trimmes(hva er det motsatte av å dimme?)fra taket, klapper mange.

en ny flaske med vann i pausen

lyset forsvinner og jeg ser kinosalen er vesentlig tynnere i håret mellom gangradene. ikke så rart. klokken er elleve og det er lørdagskveld. og hva slags film er det egentlig? jeg vet nesten ingenting. på billetten står det HUNGER, og jeg vet den har noe med nord-irland-problematikken å gjøre. æh. jeg er forberedt på en flopp. en fadese. en film som ikke topper hele driten, men er en del av regelen; du har ikke flaks med tre filmer på rad. så snurres det film. og så forsvinner tiden.
innimellom kommer jeg til meg selv og tenker, ja faen, dette er bra. ja, for det var det. handlingen foregår i et fengsel på begynnelsen av åtti-tallet, der vi møter en gjeng fanger som er blitt tatt for terrorvirksomhet i forbildelse med kampen om et løsrevet nord-irland. harde kår å leve i disse fengslene. og handlingen utspiller seg rundt dette. men det som tiltrekker med denne filmen, er filmingen. den er reinspikka perfeksjon. rett og slett.
ja
så kommer lyset til syne igjen, og nå er det merkelig nok ingen som klapper. jeg klapper inni meg.

ut av salen blir vi skuflet videre ut gjennom en nødutgang for at kinoen kan stenge så fort som mulig, så det blir ikke tid til å gå på do. hva kan man gjøre? komme seg hjem og tisse så fort som mulig. og så fort som mulig lage en liten(jeg burde satt liten i hermetegn, men så liker jeg så dårlig å sette ting i hermetegn, så da skriver jeg heller at jeg burde ha gjort det, i en liten(denne burde jeg og satt i hermetegn)parenteskommentar)blogg om biffsukesessen.

vel fornøy sovnet jeg,,
vel etter hvert

Det eksperimenteres.sittep på bussen hjem fra jobb og lager blogg-melding i samme slengen. jaggu er vi kommet langt i dag. fe-no-me-nalt.grensesrengende.men er altfor trøtt til å skrive mer nå.

:::::::::::::: p o s t - - - - - - - - - - -

vifteovnen durer i bakgrunnen, på svak
varme, og rommet
har mørke kroker, bare
opplyst av et
starinlys, og en
leselampe

på en benk
ligger jeg,
og er dus og døs, etter
en middag på 665 gram

kjenner kvelden blir
tidlig sein, for
øyelokka siger, som
strikkløse sokker, og
gjespen står og gaper
meg i ansiktet

nok en dag
atter en natt
tunge steg
butte tak, og
høst i
veikanten

brunt,
rødt,
gult,
orange, og
seilende på
den blå
sykkelen
er det som en
midthøst-skumringens drøm
der løvet faller,
og jeg
tenker,
på at
alt,
en
gang,
tar
slutt

--!!!-ikke mitt bilde-!!!---

Uten titte.l

Siste helgen i høstferien. Høsten gjorde entrè, som en høst verdig.
Vinden dirigerte regnet i alle slags retninger. Trær og busker
vaiet og sang med i den store høstfesten. Alle mennekskene var ikke
ute. Noen satt og drakk vin, snus opp i leppa, og et par vågale
sveivet i gang sing-star på playstation. Nå står snart bussen på
perrongen og brummer på sin lille durehymne, passasjerer klatrer
ombord. Men det er først snart. Før først snart, vil jeg poste et
bilde. Det heter ingenting, for det var vanskelig å finne en tittel.

::: kino o o o o o opplevelser ;;;

Det brygger opp til en ny underbar kino-fase(for å gi det et litt flåsete navn) igjen. Alle gleder seg. For oss som holder til i Bergen, er det ikke bare smalfilm på BIFF som får det til å kaldt og varmt og alt mulig nedover allslags rygger, men også endel storfilmproduksjoner jeg tror har oddsa med seg for en riktig god kinoooooopplevelse...

Først ut er The Curious Case of Benjamin Button. Med Brad Pitt og Cate Blanchett. Manusforfatter Eric Roth er samme fyr som sveisa sammen Forrest Gump, så bare det er jo interessant. Directoren er mannen bar Zodic og Fight Club, David Fincher. Nok en grunn. Plottet er det velkjente (og for meg litt korny) sitatet: Livet leves forlengs, men kan bare forstås baklengs. Hovedpersonen er født stein gammel, og gror og vokser, stikk i strid med alle lovmessigheter i mot ungdom og, en bokstavelig talt ung død(eller, det er jeg ikke sikker på. kan jo være han spretter fram og tilbake mellom gammel og ung sånn,pling plong...)jeg har copy/pasted en frister fra youtube her:



Så, neste film jeg gleder meg til er Baz Luhrmans Austarlia (Moulin Rouge), sammen med Nicole Kidman og Hugh Jackman(ettersom jeg kunne se, mest kjent fra X-men-filmer og andre superhero-pling plong-filmen(spør du meg)). Var musikkvalget på traileren bra eller dårlig?? Jeg har alltid sett for meg den musikken blandt mer kalde og rolige bilder...Jeg bare spør. For bandet vil det helt sikkert bety mangt og enda litt mere.



Så til den jeg gleder meg mest til.
La den rette komme inn. Av alle ting, en vampyrfilm fra Sverige. Men jaggu klarte den å sende frysninger som flodbølger nedover ryggen på meg. Sammen med vakker filming, tror jeg dette kan bli en god-grusom kinoooooopplevelse. Ressigør er Tomas Alfredson, som også har bak seg Fire Nyanser i brunt. En film som ikke helt falt i min smak. Men se fristeren og bedøm!

!!! o g SLIK gjikk D E T Til. . . -- -- - - - - -- -- -

det blir feil å si det er gudsforlatt her(i og med at det er norges mest befolkede øy), men man får virkelig følelsen av det. vinden fra havet som kaster regnbyger
innover vannrett, tvinger beboerne til å holde seg innendørs. heldigvis vet kommunen å ta konsekvensen av det, og har et lokat bibliotek med en videosamling respektabelt for en videobutikk. og bøker til de som gidder det.

jeg var tidlig
nedom og lånte meg fem filmer og en bok. knuga på høye ambisjoner om å få sett mye film og kanskje lese litt. når du har et hav av filmer, og ikke trenger betale mer enn innsatsen det koster å karre seg ned på biblioteket, da kan man få seg til å låne rare filmer.

vel tilbake
for å begynne på høstferieambisjonene. gjorde alle
nødvendig tiltak(for å få den riktige filmfeelingen) før jeg satt filmen i spillern og trykka på play. film nummer en var Deal of the Century, med Chevy Chase og Sigourney Weaver. en tidlig åttitalls-komedie om våpenhandel og klin kokkos dårlig plott og helt blottet for humoristiske innfall. jeg mista totalt troen på film som høstferiefrelseren. tvang meg gjennom to-tredjedeler,skrudde av og gikk for å begynne på boka heller.

Post Office av Charles Bukowski. jeg kjente til forfatteren fra før gjennom Nedenom og hjem, så jeg hadde visse forventninger. og de infridde. jeg sitter og leser, glemmer tiden og høstferien, mat og glemmer å puste før jeg blar til neste side. ja faen, tenker jeg til meg selv og legger boka fra meg før jeg er helt gjennom, for å spare litt til dagen etter.

seinere samme dag,
føler meg klar for å prøve meg på en ny film. men hele bunka med biblioteksfilmer er smitta av dårlig filmkarma fra den første filmen, så jeg får med meg far min og kjører ned på den lokale videobutikken(videokjelleren for de som har traktet samme plass i barndom/ungdom). videobutikker har alltid gjort meg rastløs, for det er så mange valg som står oppstilt på en rekke, så jeg tar den første og beste sære filmen som ikke er fra hollywood og bestemmer at den tar vi. fattern som klør seg litt i øynebrynet, sier det er opp til meg, så da blir det Getting Home, svart kinesisk roadmovie-sak om,ja,vennskap og død, kan man si. en fabelaktig god representant for filmverden når det angår å gi seerne gode latterfulle øyeblikk og tanker å spinne videre på lenge etter at de fleste andre har sovenet.

slik gikk det til
at jeg neste dag spant ned på biblioteket og bytta ut den infiserte gjengen filmer fra dagen i forveien, og lånte meg en splitter ny bunke. og i samme spinn slang jeg på nok en bok av Bukowski, South of No North. Faen, ja.

så mens vinden og regnet setter kroken på døra fra utsiden, skinner sola alltid på tv og boka gapskratter fra perm til perm. og høstferien ruller videre.

sopp

høsteferie = tur i skogen = sopp i fleng
sopp som kan spises
sopp som dreper
og sopp som kan kludre
med hele virkelighetsoppfatningen!

klesklyper

sykkel

djevelens agurk

jeg har sett maria og jesus komme til uttrykk, både på rista brød og mugglet leverpostei(på internett). på mitt eget kjøkken møtte jeg her forleden djevelen, ansikt til ansikt, i en agurk ! fyttikatta!

young photographer

løvetann i solnedgang

c a r i b o u

I egenproduserte teksters tørketid håper jeg å holde på mine trofaste lesere med å poste mer eller mindre interessante videos,music and stuff....
i dag, eller riktig sagt, i går, kom jeg over en canadisk-britisk elektronika-type, som jaggu klarte å gripe tak i min interesse. han kaller seg caribou, men ble først kjent under navnet manitoba (men måtte skifte etter noe navneplagiatgreier). i en annen tørke, boardsofcanada-tørke er det godt og fint med innslag av melodiøs dynamisk elektronika..så her kommer en liten video fra denne caribou, med sangen MELODY DAY

motha`ucka `ucking with my `hit

en første gang for alt.
dette er første gang jeg poster en reklame på mais.
denne vant visst en emmy for beste reklame.

klikk the ucking utton

... purple and brown ...

er ikke så mye å si om disse.

/// lun sovepose ///

ute er kvelden bløt.
og henger fra himmelen,
som søte modne plommer

mild septemberkveld.
høstmoden sommer,
som snart faller til bakken

og pakker seg inn under gresset.
sammen med millioner av frø
og sovende insekter

w a l l - E

sett wall-E? sykkelen min er en pre-historisk utgave av wall-E. her sammen med eVe.

change s

heller ikke bloggen ble spart i forandringenes
tid. men forandringene er heller små.

--> ---- <--så kort!

under en maskin
bak en trang
til å forandre
markere

at noe er
forandret men
uten å vite
hva

lot jeg håret
falle fra 5
mm og
bort

august tåke syn ;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;;UUU

så var det sesong igjen. snua renner i lange slimete baner og hosten står som en lærke i sky. de 2 (eller var det 3 kvadratmeterene) med hud jeg har på hele meg, kjennes ekstra følsom, og jeg har hetetokter selv om det snart er oktober, og
kuldegys selv om det bare er august(riktignok den aller siste dagen). ja, sesongens første forkjølelse har meldt seg, og det allerede før bladene har rukket å skifte farge. sånn kan det altså gå. jeg går og lager meg litt te.

:::::::::::::::::sOmEtiMes ::|::|::|::|::|::|

av og til kommer jeg over musikk,
som får blodet til å bli til mineralvann i årene.
av og til kommer jeg over musikk,
som gjør meg like glad og sorgløs
som den gang i sandkassa med spade og bøtte.
av og til kommer jeg over musikk,
som får meg til å smile like ufrivilling,
som om jeg har hele sola i ansiktet, og må myse.
av og til.
som-etimes.
i dag heter denne musikken Les Champs-Élysées av Joe Dassin.
Her legger jeg ut et klipp fra yOutUbe med klassiske parisbiler (nok en gang se bort fra kjedelig film).

Egentlig hadde jeg hørt denne sangen før. For den er også på filmen Darjeeling Limited, som er en herlig komedie. Men altså, den glapp for meg da, men er kommet til rette for mine ører nå.

.........................................................................

tenk å få være pulver
for en dag
over havet
fra et fly

flights of the concords

flight of the concords er navnet på et band og en HBO-serie.
jeg syntes de er riktig så underholdende.
her som futuristiske roboter som har overtatt jorden.
klippet er tatt rett ut fra slutten av en episode.
legge spesielt merke til binær-soloen på slutten.

nårsluttenbegynner,tarbegynnelsenslutt

i morra er siste dagen
av ferien, og
en optimist ville si:
dette er slutten på begynnelsen, og
en pessimist ville ha sagt
(allerede fra den første feriedagen):
dette er begynnelsen på slutten


jeg sier bare
fillern, pokker og litt
søren

¨¨¨¨ ¨¨¨¨¨ ¨¨¨¨¨ ¨¨¨¨ T o G o g T i D

tog er sakte behagelig
  tid
tanker som kommer
og
  ingenting;
bare grå og brun og
  lyng
lyng
  lyng

søvndyssige rytmer
drømmer og tunneller
drømmer og tunneller

000 S O M M E R E N e r moden 000

sommeren er moden
og gjør meg ør
i hodet og
humlene summer rundt
i plommetreet, som strekker seg
i et langt gjesp mot solen og
det lukter tungt av modne
stikkelsbær og moreller
og rips og rabarbara og
alt svetter

og blir til skyer som
faller i store dråper
nedover kinnene våre, og
i befriende beundring
for alt som lever og
svetter, ligger vi
i gresset og kjenner
jorden svette
og puste

kjenner sommeren er
levende og synkende og drivende
forbi, som et lummert tordnevær,
eller en liten hvit sky
som egentlig ikke ligner noe,
men er vakker
for den ikke er
noe annet enn akkurat det
den er
på en høy himmel blå

og der
under de dansende skyggene
til den gamle eika
holder du meg i hånden, og jeg
holder i din, og
jeg ser vinden rører
i håret ditt, og jeg
kjenner hjertet ditt
banke i fingertuppene
mine, og jeg ser at
pupillene dine utvider seg
i øynene dine, nesevingene
pulserer i takt med pusten
din, og hjertet ditt -
slår raske slag, som mitt
eget

der vi står
under den gamle eika, i
skyggenspillet fra
bladene, og vi trenger ikke
si noe, om noe, for alt
sier seg selv,som
når du lukker
øynene dine, sakte
og vinden
rører ved de ørsmå hårene
på kinnet ditt,
og ansiktet ditt åpner seg
for å si at jeg skal
kysse deg

og med øynene lukket,
kjenner jeg hjertet ditt
roe seg, i fingertuppene mine,
mens mitt eget
galloperer som en hest, i
brystet, og jeg bøyer meg fram
for å kysse deg på munnen din, og

sommeren er moden
og gjør meg ør
i hodet og
humlene summer rundt
i plommetreet, som strekker seg
i et langt gjesp mot solen og
det lukter tungt av modne
stikkelsbær og moreller
og rips og rabarbara

p r a g` u e p r a g` u e `p r a` g U e

Her kommer en rask oppdatering fra Praha. Det er mandag og frokostbuffeten er akkurat
inntatt. Slapper av paa hotelrommet for en liten stripe i gatene,foer konsertoppvarmingen
begynner. Det viser seg at Tom Waits skal spille like over gata for hotellet, saa
vi gaar med en droem om aa stoete paa mannen i lobbyen her.

Praha er en fin by. Ikke favorittbyen, men spennende aa valse og spankulere rundt i. I
starten fasineres man av alle detaljer og ekstrastaesj paa alt av konstruksjoner rundt
om, men saa blir man etterhvert ganske mett og blasert av det hele, og fasinasjonen
sitter stadig lengre inne.

Maten og oelet er meget bra og billig, men betjeningen og menneskene her virker ikke
saerlig vennlig innstilt. De virker lei av turister hele gjengen. Altsaa ikke uvennlige,
enkelte er jo meget hyggelige og har en god utstraaling, men de f;este har en slags
samlebaandsholdning overfor deg som kunde. Helt uten interesse og nysgjerringhet. Og
for all del, jeg forstaar dem godt.

Hotellet boer jo ikke gaa upaakommentert an. Vi snakker god standart og service, men
flere ting irriterer. FOreksempel koster en liter vann 80 norske kroner. Og en time
med internettoppkopling koster 70 kroner. Det er klart at naar vi foerst har
raad til aa bo her, blir disse beloepene aa regne for smaapenger kanskje, av de som driver dette.
FOr meg er det prinsippet. Det aa tyne ut penger paa alt. Standarden er heller ikke
slik jeg forestilte meg. Naa har vi ikke vaert rundt og sjekket ut badefasilitetene
her, men selve rommet er helt greit. Fire stjerner i hong kong var mye bedre slik sett.

Naa foelser jeg at dette blogginnlegget ble en smule negativt fokusert. Det er ikke
meningen. Vi har det storveis her i denne historiske byen, og har hatt mange gode
opplevelser. Og satser paa aa suge til oss mange flere. I dag er planen aa suse
rundt paa gallereier og utstillinger foer konserten, og kanskje rekker vi karlsbroen.

Jepp jess.

Praha ut.

§§§ s k e t c h e s FOR summer...§§§

Nå vil jeg poste min sommerfavoritt 2008. Det er ikke lenge siden jeg snublet over den på en blogg. Men denne melodien snek seg uhindret forbi allskens radiosuperhitz, og andre diverse potensielle låter, jeg har spilt av denne sommeren. Og kommer til å bli stående som den melodiøse defenisjonen av sommerne 08.

Fant en vesjon på youtube. Se bort fra den amatørmessige feriefilmen som er klistret på. Det er ikke den offisielle musikkvideon.

Artisten er Duruttu Culumn og sangen heter Sketches for Summer. Utgitt rundt 1980 ca.
(gi det mekaniske fuglekvitteret en sjanse. det lot seg gro på meg)

::: bECK BeCk B e C K BECk :::

Kom over denne videoen på en bloggrunde. Det er en ny Becklåt, som er ok i seg selv, men sammen med denne video-kollagen gjør den seg godt. Herlig inspirerende surrealistisk og tiltalende.

:: ||| E N p o s t r o c k DRØM ||| :::

klokka er over midnatt.jeg sitter i stolen på stua, med store øreklokker, og sluker musikk, trøtt i øyelokka og øm i hodet.nok en sommerdag er forbi.nattemørket presser seg på vindusruta.men en enkelt taklampe holder mørket ute.jeg sitter her og er tom.tom og trøtt.har mest lyst å lukke øynene og synke ned i en drømmeløs søvn.slippe mørket inn og bli ett med det.løse meg opp i kjølig luft uten lys, slik at stjernene kan skinne gjennom meg.stige opp over byen og høre fulle mennesker rope og sloss over spilt øl.stige høyere og se byen som tusen små lys langt der nede.stige høyere, og alt lys blir mørke.men stige høyere, og en stripe av lys skinner fram over horisonten.og jeg stiger høyere, og horisonten utvider seg til en hel sirkel av lys, og så ser jeg jorden, både der det er natt og der det er morgen eller kveld.så stiger jeg bare høyere.og høyere og ut av bevisstheten sitter jeg tilbake i min egen stue.hører det siste musikkstykke dø ut i øreklokkene.kroppen er i fast form og jeg klarer å reise meg opp for å krype til sengs for å synke ned i en drømmeløs søvn.

||| i D A g §§§

i dag skal jeg på cafè
bestille en stor kopp te
se på mennesker og
lese

kanskje skal jeg tilogmed
bestille en kopp kaffe latte

etter en lang skrivepause, skal jeg igjen prøve å skrape av fra sjelens oppkok og omgjøre denne sjelelige snerk til språklige ytringer.men så er det som om ingenting er å fange.sommerenes slummer har gjort meg litt ypresis i tanke og umotivert i handling.herlige latskapen lenge leve.men kanskje sniker det seg inn et lite tekstlig innfall og to innimellommmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmmm

bonk, ding og pling

rommet står stille
mellom alle veggene
er det ingenting som
lager lydbølger og
ingen lyd fra verden utenfra
slipper inn gjennom
rommets vegger

men det er ingenting
som blir helt stille
som er helt stille
for når jeg sitter her
og ingenting lager
lyd, hører jeg det
suse i hodet mitt
et sted

ingenting er ingenting
og når jeg forstår
at det aldri kan bli helt
stille, kan jeg
likegodt lage
litt lyd selv, for
å overdøve det som
er så nær ingenting
som kan bli

den ene fingeren min
trommer mot skinnet
stolen jeg sitter
i, er laget av, og
lager rytmiske tapp
som får fylle hele
rommet

så blir jeg lei
tappelyden og tenker
på hvilken annen
lyd jeg kan fylle
rommet med, og
lager et plopp
med munnen

denne lyden sprer
seg ut fra munnen
min og lydbølgene
treffer veggene
som klangsetter
lyden litt

jeg lager et nytt
plopp, som høres
akkurat likt ut, og
rommets flater
er kun av tre, så
den helt mektige
klangen blir det
ikke

så reiser jeg
meg opp og skrur
på musikkanlegget
som står i rommet
og trykker på
spill, uten å
sjekke hva som er
i, før jeg lener meg
tilbake i stolen

membranelementene
begynner så smått
og riste, før de
gir fra seg et bonk
og så enda et og
så vider til en
rytmisk perlesnor
av toner ruller
ut på gulvet

diskantelementene
bruker litt tid
men snart skyter
de ut små ding
og pling som
spretter rundt om
på veggene
i rommet

her jeg sitter i
stolen min og
er omringet av
rullende bonk, og
sprettende pling, og
ding, syntes jeg
rommet er mye
mer behagelig å
oppholde seg i

ingen tanker som
suser rundt og lager
lyd i hodet mitt
og ikke noe nesten
ingenting som
er irriterer fordi
det bare er nesten og
aldri kan bli absolutt

etter en stund
synker bonkene til
jorden og dingene
og plinene fester
seg til veggen som
ketchupflekker og
rommet blir
igjen fylt av
absolutt ingenting
nesten helt

men så begynner
membranen å vibrere
igjen og diskantene
strammer seg og
rommet fylles
av bonk, pling og kling
i en herlig harmoni og
lykkelig er den
som ikke har så mange
tanker i hodet at det
ikke er plass
til musikk

§§§ j i p p i ||| det er SOMMER f e r i e §§§

jippi det er sommer
ferie
vinden river i trærne

jippi det er sommer
ferie
regnet peprer blomstene

jippi det er sommer
ferie
sola skjuler hele seg

jippi det er sommer
ferie
og alt jeg ønsker å gjøre

er å lese gode bøker
inne

>>> D E T su su su suser i S O K K E N E m i n e <<<

oi
som jeg klør i øynene av
pollen
korn jeg ikke kan
se
forbannet være

klokka på kjøkken som
forkynner tiden med
skarpe tikk og
ingen skal tvile
på at tiden ikke står
stille

hva angår sola angår ikke meg i
kveld er det månen jeg venter på
for den skal skinne i koppen min med
grønn te

og skjegget bare vokser

s t o p p

noen!
ring en rørlegger
roper jeg i
tankene

for et ord
sitter fast
i halsen
min

be ham
forte seg!

for en annen
lekker
som en
sil

I Love J A P A N E S E game s h o w s

Jeg lo meg rett og slett like ihjel.

___d e n n e ER for KUL t i l Å uP O S T E S ///

::: w h e r e A R T thou my M U S E? :::

Av og til er det bare å begynne å skrive. Uten å ha klare tanker i holdet. Men bare et behov for å lage ord og setninger. Av og til er det å skrive, som å leite etter gull. Det nytter ikke stå i bekken og håpe gullet tilfeldigvis skal komme til synet av seg selv. Nei. Av og til må man stikke sila i den våte sanden og sile av, gang etter gang, og kanskje, hvis man er heldig, kommer det til syne noe som glitrer. Men det er ikke sikkert det er gull for det. Det må studeres. Bites på. Testes. Så kanskje, hvis man er heldig, veier det nok til å stå for seg selv og skinne (for eksempel på en blogg).

I dag er det slik. Bekken renner nesten ikke. Drive bare sakte forbi, og skulle det finnes gull på bunn et sted, ligger det godt gjemt.

i dag skinner
solen, men
skinner gjør ikke ordene som bare bli bløte og rare og smaker som gamle oppvakshansker klippet i biter og kokt i grønnskassuppe.

Så den litt rare ettersmaken du kan kjenne
etter å ha lest denne teksten
beklager

jeg lover å bake
ord som smaker
moreller og pai og
fløtefyldte epler med kanel

en gang
foreløpig klarer jeg bare et
bilde

..... A B S T R A K T figur i G R Ø N N og lilla .......

Tom Waits skraper
meg på trommehinna
med sin rustne
stemme.

Snusen suger seg
oppunder leppa og
forgifter meg med sin salte
nikotin.

Et fly romsterer
oppunder himmelen;
Enten på vei ned,
eller på vei opp,
og bort.

Kvelden sniker seg
inn bak gardinene,
og månene ligger på lur
for å dingle
der oppe gjennom natten.

En halvfull kaffikopp
kald, ingen lenger ønsker
drikke, tyder på aktivitet
iløpet av dagen.

Jeg tenker på hvordan
egentlig, avslutte dette
diktet, men kommer ikke
på noe bedre, enn
å poste en ny tegning:

Abstrakt struktur i grønn og lilla.