Blanke ark. Blank asfalt. Nå er den skumle tia på sykkel til bussen kommet. Jeg vet aldri helt hvordan underlaget er, når jeg tråkker meg utpå. Blanke ark mot mulig blank asfalt.

Blanke tanker. Tanker som er gjennomsiktige. Og selv om jordkloden snurrer rundt uten lyd, i et stort rom av ingenting, er tankene mine bare såpebobler som snurrer rundt uten lyd, i et stort rom av ingenting. Ingenting? tenker du. Fantasien er ingenting i uendelig utstrekning. Det er så mye liv på andre planeter som du selv tenker deg. Fantasien er verdensrommet. Og verdensrommet er fantasien. Jordkloden er en tanke.

Asfalten ligger rulla ut på veien vi kjører på. Valsa flat av en dampveivals. Må tåle tusen tonn i døgnet minst. Og ekle små tyggisklyser, som er skotråkka flate.

Av alle ting i hele verden, er det søvn jeg trenger mest. God tykk søt søvn. Som en jordbærmilkshake. Med glede skulle jeg betale 200 kroner pr hectominutt, i løsvekt.

Det åttende underverk kanskje

Jeg går her fra jobb og tenker. Jeg tenker på taiwan. Men ikke på landet altså. Men på ordet. Det er jo et fint ord. Tai-wan. Så tenker jeg på asfalt. Men ikke på ordet altså. Men på det grå, som er hardt, og blir mørkere som vått. Jeg tenker at den veien jeg går på nå, er jo en liten del av veien som går gjennom tyskland og sveits og helt til kina. Er ikke det et slags åttende underverk kanskje? Det tenker jeg.