En morgen på en litt annen måte

Det hender alt går på tverke. Ingenting stemmer. Rutinen kommer ut av spor, og det er frustrerende.

Stod opp tre minutter for seint. Det var for lite brød igjen. Jeg måtte spise skalken. P3s morgenradio er ubeskrivelig dårlig. Kløner med å pakke inn maten i plast. Finner ikke regnbuksa og det snør store hvite flak. Har altfor dårlig tid. Må sykle med paraply. Ser faen ingen ting, for snøen legger seg i ansiktet mitt. En luring på rulleski okkuperer hele gangveien. Dust! Jeg rekker løpende bussen. Men noen har tatt plassen min. Plassen jeg har hatt i snart tre år!

Forandringer kan gi litt motstand, men kan være nyttig og. Verden framstår på en litt annen måt
e

Faen

Det har satt seg, en liten inderlig en, i mitt bankende hjerte og flytende sjel. En liten forbanna en. Forknytt og hard. Uvillig og sint,en. Hvor han kommer fra, vet jeg ikke helt. Men han får meg til ønske å skrive faen, og i helvette. Alle ting blir til irritasjon. Alle ting blir til bøll. Om morgenen. Men heldigvis. Sammen med rimfrosten på gresset, smelter også faen i meg utover dagen. Da trenger jeg ikke skrive mer enn søren, og fy filler. Ja.

Mye irriterer meg om morgenen. Alt nesten.

Når jeg tror jeg har strødd alt pålegget jeg trenger utover bordet,men finner ikke smøret og må reise meg igjen. Faen. Så har jeg faen meg glemt majonesen og! Når jeg glipper tannkosten ned i vasken. Faen. Når jeg ikke finner lommeboka som allerede er i baklomma. Faen. Når jeg nok en morgen tror jeg klarer å få på meg skoa uten å knytte opp lissene. Faen altså. Men mest av alt irriterer en flott idiotisk løsning på bussen meg. En nødhammer festet med to tykke strips. Det er den samme irriterende bussen hver morgen,og jeg setter meg på samme irriterende plass,med den samme irriterende hammeren,hver pokkers dag. Faen.