en høsttung morgen da

ingen ting
er sole
klart

ingentingets paradoksalitet

Av og til,

kan ingen

ting, være 

bedre enn

ingenting.

   

*

Som når koppen

velter,

men ingenting

renner ut.

Som når huset 

blir robbet,

men ingenting

blir tatt. 

Og.

Som når huset

brenner opp,

men ingenting

blir skadd.

Som når flommen

raserer,

men ingenting

blir vått.

Som når sola 

blir borte,

men ingenting

havner i skyggen.

  *

Lykken er paradoksal

nok. Som en 

liten ring 

på en finger 

uten hånd. Ingenting

er aldri det 

samme.

bonk, ding og pling

rommet står stille
mellom alle veggene
er det ingenting som
lager lydbølger og
ingen lyd fra verden utenfra
slipper inn gjennom
rommets vegger

men det er ingenting
som blir helt stille
som er helt stille
for når jeg sitter her
og ingenting lager
lyd, hører jeg det
suse i hodet mitt
et sted

ingenting er ingenting
og når jeg forstår
at det aldri kan bli helt
stille, kan jeg
likegodt lage
litt lyd selv, for
å overdøve det som
er så nær ingenting
som kan bli

den ene fingeren min
trommer mot skinnet
stolen jeg sitter
i, er laget av, og
lager rytmiske tapp
som får fylle hele
rommet

så blir jeg lei
tappelyden og tenker
på hvilken annen
lyd jeg kan fylle
rommet med, og
lager et plopp
med munnen

denne lyden sprer
seg ut fra munnen
min og lydbølgene
treffer veggene
som klangsetter
lyden litt

jeg lager et nytt
plopp, som høres
akkurat likt ut, og
rommets flater
er kun av tre, så
den helt mektige
klangen blir det
ikke

så reiser jeg
meg opp og skrur
på musikkanlegget
som står i rommet
og trykker på
spill, uten å
sjekke hva som er
i, før jeg lener meg
tilbake i stolen

membranelementene
begynner så smått
og riste, før de
gir fra seg et bonk
og så enda et og
så vider til en
rytmisk perlesnor
av toner ruller
ut på gulvet

diskantelementene
bruker litt tid
men snart skyter
de ut små ding
og pling som
spretter rundt om
på veggene
i rommet

her jeg sitter i
stolen min og
er omringet av
rullende bonk, og
sprettende pling, og
ding, syntes jeg
rommet er mye
mer behagelig å
oppholde seg i

ingen tanker som
suser rundt og lager
lyd i hodet mitt
og ikke noe nesten
ingenting som
er irriterer fordi
det bare er nesten og
aldri kan bli absolutt

etter en stund
synker bonkene til
jorden og dingene
og plinene fester
seg til veggen som
ketchupflekker og
rommet blir
igjen fylt av
absolutt ingenting
nesten helt

men så begynner
membranen å vibrere
igjen og diskantene
strammer seg og
rommet fylles
av bonk, pling og kling
i en herlig harmoni og
lykkelig er den
som ikke har så mange
tanker i hodet at det
ikke er plass
til musikk