hilser fremover

et innlegg fra stolen på jobb.
med kaffi i koppen.
og tastaturet knatrer
om ikke muntert, så velvillig nok
til at ordene formerer seg
til setninger 
jeg forhåpentligvis også vil 
like i fremtiden.

dette er en hilsen fremover
fra en bakoverlent lærer
i pausen med koppen
det snart ikke er mer kaffi
i.

tiden er en hai

åttende lukedag i desember.
radiohead synger at det beste du kan, 
det er godt nok. 
bussen snor seg smidig 
mellom trafikken, jafser i seg 
mennesker som venter og
det slår meg hvor store jafs av livet mitt 
tiden tar, uten at jeg legger merke til det.
den grådige tiden.
alltid like sulten på sekunder, minutter og timer.

skulle ønske tiden var en mygg
du kunne klaske når den kom og ville suge
livet ut av deg

For alle skal vi bli en del av det vi en gang var igjen

Inn i den myke
mørke natten

ser vi
det som har vært
og det som kommer

for der som
er.

framtidsplaner

Nå nærmer jula seg(julaften), sier vi gjerne.

Men er det jula som nærmer seg meg, 

eller er det jeg som nærmer meg jula?

Eller beveger vi oss mot hverandre?

Uansett så kolliderer vi en dag, og der sitter jeg i faget på jula, eller jula i fanget mitt.

Eller begge deler.

Når jeg tenker meg om, så tror jeg det er jeg

som nærmer meg jula. For jula er allerede bestemt.

Plottet inn på kalenderen, og plantet et stede der inne i framtiden.

Tiden er et rullebånd det ikke går å løpe mot. 

Når jeg tenker meg om, er tiden et rullebånd 

med en tredemølle på. Uansett hvor fort jeg løper

så går ikke tiden noe raskere. Og selv om jeg stopper helt opp.

Tiden ruller videre på båndet, mot jul, mot vår, mot alt det 

som er plassert på kalenderen for framtiden.

det spontane tar tid

tiden, hva er tiden?
utvider tiden seg i alle retninger?
for så å krympe?
et hjerteslag
lunger
stille
på toppen av innpustet
eller i bunn av utpustet
verdensrommet et digert innpust (ekspansjon)
eller utpust? (kollaps)
tiden går opp og ned
fram og tilbake
konstant
opp og ned er vel det samme
som fram og tilbake?
ulike perspektiv
konklusjonen
tiden er bevegelse
utover og innover
fram og tilbake
i små glimt
helt stille

slow sommer motion

sommeren er en dønning
på stranden
et hjerteslag
et pust
en langsom eim
av oppvarmet jord
steinen er lenge varm
selv om natten driver kjølig
forbi

sakte fart

med en hastighet
på 60 hjerteslag
i sekundet
ligger jeg på rygg

og fins

på tiden. overtaket

det er på tredje
dagen tøyet ligger
fortsatt i vaskemaski-
nen. hukommel-
sen er ikke slik jeg har
glemt den var. til og med
hårstråene husker ikke
grå der de krokformet gror
ned bak

øret.

nei tiden er ingen tann.
mer som en kjeve
full av tenner! som gnager og
gnisser på kjøtt marg og
helt inn til beinet,
sånn sakte.

men jeg er ingen tørr kvist heller.
sevjen gjør meg fortsatt vanskelig
å knekke. ha ha ha
sier jeg, og ler av tiden. knebler
sekundviseren med ett bein. holder
langeviseren i politigrep. og
slår lilleviseren i håndbak.

men nå
er det på tide å få gjort noe.

øyeblikkets plutselig bortet-het

først er det her.
men når vi ser det
er det der
fordi
nå
er alltid akkurat forbi

f o r d e n s o m n e k t e r v i n n e r s e l v i k k e d e n m o t t i d e n

Sjanseløs mot tiden.
Fekter de heltemodige
en tapt kamp.

Noen med kjemiske våpen
som rynkekrem og
hårpleieprodukter.

Andre med glemsel og
alkohol.

Jeg sitter på internett, og
nekter å skru
søndag av.

Men nå må jeg.

ø y e b l i k k e t b r e n n e r

Akkurat dette øyeblikket.
Forsvant mens jeg skrev det.
Jeg får ikke tenkt meg om
før det er borte,
HELE TIDEN!
Alt jeg kan gjøre,
er å registrere
at noen øyeblikk er gode
andre er dårlige.

Det er rart å tenke på. At alt
jeg legger merke til. Øyeblikkene jeg
observerer,
allerede har skjedd, når jeg ser dem.
Jeg er alltid på etterskudd.
Lever alltid i det som har skjedd.
FORTIDEN FORBANNET VÆRE!

Jeg spør meg selv:
hvor nær øyeblikket kan jeg være?
Og jeg vet:

Øyeblikket er en fresende fyrstikk
på det mest intense, hele tiden, evig.
Det er for mye for meg å være i.
Men av og til
er jeg ganske nær. Da
kjenner jeg øyeblikket som en
angst, frese i magen, og det er
heftig.

Øyeblikket brenner. Svir.
Så liker du det komfortabelt,
er temperaturen mer behagelig
et stykke bak i tid.

Det er der jeg pleier være.
Den distré.

det som er, freser som en fyrstikk på det mest intense, evig

et unyansert bilde
fra hukommelsen,
er alt som er igjen,
av det som er,
akkurat nå

hele tiden

TIDEN STREKKER IKKE TIL TIDEN TREKKER IKKE TIL TID

der satt jeg på den fine musikken jeg hører på om dagen og det er ikke noe stopp her i skrivingen jeg skriver bare for å skrive en kjapp blogg før jeg tar kevlden og tiden strekker ikke til lenger jeg har for liten tid i livet er for kort og tiden strekker ikke til for jeg må sove jeg må jobbe jeg må rekke å rekke alt jeg skal rekke og bloggen fryser til is bak tiden som er for knapp og kald og skuldrene mine stivner til og sterngen som strekker seg fra nakken og opp fram i tinningen den strammer så innimari jeg har vondt i hodet og tiden er for knapp det er for liten tid tiden strekker ikke til og dcerfor skriver jeg så fort at feil kan jeg ikke ta meg tid til å rett det er rett og slett ikke tiden strekker ikke til og nå må jeg ta meg en dusj for jeg nesten rekker å legge meg for å komme for seint i søvn og stå til å akkurat komme for sein til resten av livet
mitt

Bevegelseshastighet

Sola og menneskene i byen en kaldværsmorgen. Bilene og bussene. Brosteinen.

Alt er i sin faste form. Men ingenting er det samme. Ingenting er aldri det samme. Det kan virke sånn, men det er bare bedrag.

Alt er hele tiden i bevegelse. Fasthet er grader av bevegelseshastighet.

Lynskriverblogg om morran på bussen uten tid til komma eller punkt um eller kom ma før knapp en trykk es ned og det røde skilt et lyser stopp er som si er alle om bord at nå skal vi st oppe på ne ste sto pp over bro en ba re og gjennom tun nel len først så noen sving er et par ba kker og en dum p så går dør ene til si des med et sp usj og asf alt en nest te

s t o r m s k r i t t

Det er noe med stormskritt. Og noe som nærmer seg. Enten det er dagslyset, julekvelden, alderdomen eller bergen internasjonale filmfestival. Man kan velge å glede seg, eller ikke. Men faktum er at det kommer. Som dagslyset, julekvelden, alderdommen eller bergen internasjonale filmfestival på kjerringa, kan du si. Eller kanskje ikke, for nå er du informert. Se opp! Følg med.





[Mobile mail sent by Momail]

Get it at www.momail.com

True love waits

Its time,time,time.

Tia er inne.

Det synger den store mørke hunden,

waits. Tia er inne for å gjøre noe

dramatisk.

- Ta å snu

noe på hue! hører jeg

waits preke, mellom linjene.

- Salige er de som ikke vet! er

det som han synger. Mens han sjøl

vet alt for mye. Det ligger ikke et liv

til etterfølgelse i den mannen.

Men han kan gjøre selv salige til mer blod og bein.

som vogner på et tog

Det med tog, er at du sitter i noe tungt av metall,men allikevel glir du avgårde som et akebrett på snø.

Den evige krusende ristingen og de bestemte rykningene hit så dit, sammen med den rumlende lyden av tungt rullende metall, gjør blodet fritt for kullsyre, og tamt og varmt som en halvferdig cola på badestranda.

Neste stasjon er myrdal sier speakermanner, og sakte går pulsen på toget ned, og ned og når det stopper helt står tida stille.

En toppbekledt konduktør i blått, med grønt flagg i hånden, fyller lungene av barnslig begeistring for å ha makt i et utpust gjennom fløyta og et lett armslag med flagget; til å få toget til å rulle tida videre gjennom snøflekkete fjellpartier.

Haker henger mot bryst og hoder heller i motsatt retning av svingen toget tar. Jeg hadde navnet på den krafta som virker inn og gjør dette, på tunga. Men som om tunga er borte, er også ordet. Noen som kan hjelpe?

Jeg burde ikke drikke kaffi kjenner jeg. For blir så stram i kroppen av koffein. Men det skjerper oppmerksomheten min fra butt til spiss blyant. Og med togets beroligende metallhånd mot kinnet, blir det ikke mer en stille med frisk bris i kasta, inn over tankebredden. Bølger med litt skum av forventninger til det jeg er på vei til.

Ønsker alle god tur videre på vei rundt sola!

Sentrifugalkrafta!

En klype salt

Sola snur om få uker. Da vender den gosida til, og formildner jorden vi lever på. Men inntil videre må vi nøye oss med en 25watts sparepære der oppe.

I dag, går nok et lite stykke tid ut av rekka. Hvor blir den av?

Snøen er løs. Det er kaldt. Snøen er som pulver. Knuste paracetter og ibux tabeletter. Men ikke særlig smertestillende. Ta en teskje snø! Og du vil føle deg som både frisk og våken.

Da tar jeg heller en klype salt.

mandagen er on

Akkurat som. Brostein ligger tett. Skyer glir lett. Ribbe er fett. Akkurat sånn. Ligger dagene. Glir tiden og drypper sveisen av voks på han foran meg på bussen.

Streptokokkene er borte. Kun et krater er igjen.

Som livet en gang kom til jorden på en meteoritt, kanskje, traff mandagen meg i hodet. Og det gikk tre milliarder år før jeg kom meg ut av senga. En grassial anstrengelse. Og ikke mindre enn et lite mirakel. Mon tro om det ikke var en, som hadde en finger med i spillet?

Mandagen er on.