Bussen med plass til alle

Morgenbønn, eller stønn.
Eller bare et sted uten tilsatt sukker.
Midlertidige passasjerer
hutrer på holdeplassene.
Venter på den uforutsigbare bussen
inn i evigheten.

kald kontroll

over broen fører inn i tunellen og gjennom den er et rituale; jeg transformeres til en arbeider. Ut på den andre siden av tunellen, og nå skal en jobb gjøres. Jeg er klar.

Vinteren er på inspeksjon. Naturen står i frys giv akt. Et kjølig blikk hviler over landskapet. Det er ingen ting som tør tenke en grønn tanke. Slik liker vinteren det. Kald kontroll. 

Bregnen

Et nytt år. Pakket ut i snø og vintertiltalende stemning.

Men det var bare utenpå.
På innsiden smeltet snøen, og slapsen lå
gatelangs og gapskrattet av de
ikke-så-vanntette skoa dine. 

Regn hører tydeligvis ikke bare
fortia til. Bergen vil sikkert i år også
leve opp til sitt rykte.
Bregnen.

iste agen

iste ag å obben. sparer den første bokstaven i den første setningen. ørst om ist.
vinteren er fortsatt lik null.
bussen brummer bestialsk opp broen.
Siste innsats på jobben i dag, før jul(ene) ruller meg hjem.
Og sola snur en av disse dagene.
Håpet gløtter fram fra et innadvendt sted.
Armfanget til håpet er fyldt av vår og fuglesang.

Nå røyner det på.

Det Goretex-beskyttende laget
i hjernen mot mørket
skulle vært impregnert på nytt.
Trøtthet er blitt en grunnstemningen.
Ufokusert oppmerksomhet og
minner som kommer for seint
til øyeblikket.

Hadde bare lyset vært å kjøpe
på flasker som Imsdal-vann.
Kaldt og klart og med adresse
til alle cellene i kroppen.

Lyset jeg rekker å drikke
er på turen fra jobb til bussen.
Et lys som heller ligner
grumset vann i en søledam
med grå skyer av
asfalttyggis

ukreativ på smart dings

julen nærmer seg, luke for luke....

sitter her med den smarte 
telefonen, men får ingen impulser 
til god tekst. er det fordi 
jeg er blitt eldre, eller er det noe 
med formatet? 

tenker jeg skal ta med penn 
og papir. teste det.

tekste på det. 

på en trøtthetsskala

zombie-tilstander 
etter altfor lite søvn

altfor lite drøm som gir 
altfor mye gjesp

altfor mye gjesp som gir 
tårer i øynene og uklart syn

jeg skjønner  
hvor viktig søvn er for hjernen

og det er akkurat så smart 
jeg klarer være

mm

et yrende ruskevær
slo følge til bussen.
tolvte lukedag i desember,
og det eneste som minnet om snø,
smeltet allerede i januar.
trøtt på en arketypisk måte og
skulle ønske jeg var en bjørn i
hi hi hi.
Ja da kulle jeg fliret for meg selv.

Venter på godt og friskt lys å
drikke

tiden er en hai

åttende lukedag i desember.
radiohead synger at det beste du kan, 
det er godt nok. 
bussen snor seg smidig 
mellom trafikken, jafser i seg 
mennesker som venter og
det slår meg hvor store jafs av livet mitt 
tiden tar, uten at jeg legger merke til det.
den grådige tiden.
alltid like sulten på sekunder, minutter og timer.

skulle ønske tiden var en mygg
du kunne klaske når den kom og ville suge
livet ut av deg

trøtt

for trøtt til å tenke

på annet enn

bokstavene

s

o

v

e

morgen tidlig fest

morgen tidlig fest

i kroppen for 

en frydefull følelse dukket

plutselig opp på vei til bussen.

en glede som presser på

med tårer i øynene og 

gråten har mange uttrykk. Kroppens kanal
for følelser som er for store
å romme helt,

i kroppen.

sprivesperre tentakler

fredags følelse og helg

begjær. andre lukedag i desember. vinteren fryser et annet sted i verden. 

hvorfor er det blitt så tungt å skrive? der fingrene fant formuleringer fjærlett før, er det tunge stabbende steg nå, den siste tia. er det alderen som gror små kritiske tentakler? er hjernen utvannet av for mange inntrykk? trøtt av å glede seg over ord på rekker? 

det er snart jul

jeg tar en trall

prøver være kul

men det blir bare fall

telemarknedslag

regnet var fylt av fyldige dråper

denne første lukedagen i desember

og plussgradene lå stablet i flere lag

lite som gjorde honnør mot kong vinter

denne morgenen

gjennom tunellen farer vi

prosjektillik 

i sikte mot blinken;

en dag som setter bakkerekord

og i tillegg tar telemarknedslag

holdeplass

to rotter grisler i veikanten, jeg kommer trampende forbi, et kvistfullt tre strekker seg over hodet mitt. den grønne mannen blinker og jeg løper. bussen står der trofast på holdeplassen.

om bussen

bussen tyner seg gjennom tunellen, og ut på den andre sia som en prosjektil mot målet. neida. den er heller mer som syngende, dansende, flørtende. en morgenfugl av en buss, full av livslykke. 

neida. bussen er bare bussen. rutinemessig opptatt av det busser skal være opptatt av. åpne de hydrauliske dørene sine med et pssssshhhh og lukke dem med nesten den samme lyden.

Venter på morgenstikkordet som setter teksten i gang.

En tunnell sving
og så ut,
av byen. Stopp.
Mennesker på. Gå.
Nok en tunnell
og helt borte ble
byen sentrum. Til
byen der mennesker bor
i hus og bor i blokker.

Midt i uka
onsdag.

forbanna den bilen

Forbanna den bilen. Halvkvalte lyder, tjinn tjinn tjinn, og så død. Forbanna pokkers kalde verden. Men der stod den trofaste røde spinkle metall-hingsten sykkelen. Come on. Jump on. Hey ho og lets give those pedals a tråkk!

Bussen hilste meg hey you mister longtimeago velkommen ombord. Tatt skjegget lurte sjåføren, og åt en pastill.

Den faste plassen bak i bussen var fortsatt min. Fin utsikt til et bergen på vei til jobb, skole og andre ting.

En av de dagene

En av de dagene da kaos rår. Snøen har lava ned i hele natt. Landskapet var som en sandørken av snø. Alle spor glattet ut.

Forholdene var svært vanskelige på sykkel. Jeg mått jobbe for å komme meg framover i nedoverbakke.

Plutselig hopper kjettingen av. Jeg forbanner snøen. Er blåkald på fingrene når kjettingen er tilbake på.

Jeg kjemper med dårlig tid og snø-allpakka. Men rekker bussen med irriterende god margin. Jeg sitter og peser med de kalde fingrene mine, mens sjåføren gjesper med sine halvåpne øyne og tar alt helt ned ro. Men rollene blir fort byttet. For buss-sjåføren må nærmest stå og gasse i nedoverbakke og manøvrere klokt og smidig mellom brøytekanter og stillestående traffikkspinnere - småbiler med latterlig dårlige dekk.

Når skal vinteren slippe taket? Sluke seg selv med snø og is og forsvinne.

På øreklokkene kom det en sang og gav meg et blaff fra en sommer; det er tidlig juli, jeg er sliten og mett av å reise. Jeg sitter på flytoget, og nærmer meg new york. Den verden jeg kjenner, starter å bli mindre.

Sitter på bussen mot jobb og savner starten på noe nytt. Nye steder, nye lukter nye folk, nye opplevelser, av meg selv på nye plasser.

Men jeg får nøye meg med mer nysnø.

Var tidlig ute av døra i dag. Hadde tid til å begynne dagen sakte. Ble sittende på bystasjonen og se på trøtte mennesker på vei til en buss for å rekke en jobb. Noen hastende avgårde med dårlig tid-frisyrer. Andre i sakte veldisponert tid-velordnet skjortekrager. Jeg myste med øynene sånn at alt ble uklart. Bare farger og lys i bevegelse. Så måtte jeg bli en hastende til bussen jeg og.