v for

ugjennomtrengelig er et ord i brystet.
stille ble borte i en ryddesjau.
langsomt står i bokhylla.
kontakt satt jeg med i går
og lignet en rubiks kube.
heldigvis har jeg mer tålodighet igjen,
hermetisk pakket, med lang holdbarhet.

Sammen er vi alle ensomme

Månen er nok litt trist. Alltid ensom der oppe. Aldri sammen med noen. Ikke solen. Men det hender han har selskap av noen stjernen. Små fnisende stjerner, som bare er opptatt barnevogner og belter og bjørner. Månen føler seg kanskje både stor og dum. Og veldig ensom. Så ensom at han helst bare vil gjemme hele seg.

Så gjemmer han seg.

Men når han har gjemt seg, føler han seg like ensom. Kanskje mer. For da har han ikke de dumme menneskene engang. Som ser opp på ham, peker på ham, prøver å hoppe og fange ham. Noen lager sanger, andre dikt. Noen liker bare å sitte under ham og holde rundt hverandre.

Dumme mennesker, tenker månen. Men så er de alt han har. Og han savner menneskene, der han har dekket hele seg til. Og han bestemmer seg for å komme fram igjen.

I kveld er månen helt framme. Men føler seg veldig ensom igjen.