nattens nattevinterrangel

minusgradene synger

likfingret og gresset

skinner stjernestøv.

skarp som kanten

på en nyåpnet

hermetikkboks

skraper natten langs

skrinne gater

For alle skal vi bli en del av det vi en gang var igjen

Inn i den myke
mørke natten

ser vi
det som har vært
og det som kommer

for der som
er.

mørkregn

som jeg pleier

står vindu åpent

verden slår inn

i rommet

lyden av regn

vanner øret

drømmene er frø
i jorden

i et nostalgisk øyeblikk (egentlig burde jeg ha lagt meg) kom jeg til å sveipe gjennom, støvete gamle bloggtester fra bloggens spede begynnelse. i en krok for seg selv, lå en liten sak jeg hadde glemt. det er på tide å løfte deg fram igjen, tenkte jeg, det var noe ved deg, jeg gjerne vil lese flere ganger. og så passet diktet så bra her jeg satt og klokken var blitt langt på natt

natten er tykk alt

tykk som

tankbåt-

stål og

bunkers-

tak

helt stille opera natt

han synger så mørkt

det er ikke mulig å høre.

for de fleste.

strupehodet dirrer nok

kraftig.

slow sommer motion

sommeren er en dønning
på stranden
et hjerteslag
et pust
en langsom eim
av oppvarmet jord
steinen er lenge varm
selv om natten driver kjølig
forbi

stille hvitt

den første snøen
kom om natten
som den siste tanken
før jeg sovnet
stille
hvit

trøst det er natt

dagen er forsynt.

natten er sulten. det

er kveld.

ullteppet holder varmen

i meg på trappen ved

det store treet av eik.

og fuglene synger.

rødstrupetoner som

stjerneskudd av lyd.

trillende vekker motet.

den siste gnistrende tonen

møter den første blinkende

stjernen

på himmelen.

taus synger natten; en

listende katt, en pilende

mus. en flaksende ugle,

en pust som blir tung.

natten trøster tankene

med drømmen.

en ny dag klar

lørdagskveld og på kino med inglorious bastards som, vel,
var ok. det var ok å ha en rolig lørdagskveld. det skal bli
ok, i morra, når jeg våkner. jeg skal tenke
- ok. jeg føler meg fin. det er ok, det.

langsomt er dagen snudd på
hodet, som i en sånn liten halvkule med vann du
rister på og så
ser det ut som om det snør der inne
i det lille landskapet i miniatyr. sånn

er dagen langsomt snudd på
hodet og nattstøv virvlet opp i
vår lille halvkule
på jorden. hold deg helt
i ro og sov. så
vil du våkne til
en ny dag klar
igjen

tunge tanker i et vektløst sinn

Blå er timen etter 

solen

mellom kveld og

den store tykke 

natten 

klemmer deg kald 

mot et endeløst

intergalaktisk innpust

før

den lyse gule stripen

breier seg bak fjellet

og dagen puster lettet

ut

igjen

natten klar i klarinetter

jeg sitter her. her sitter jeg. jeg sier det samme i to setninger, selv om ordstillingen er helt motsatt. noe er det samme om det blir satt på holdet. jeg skreiv den setningen uten å tenke på noe spesielt. men tenkte jeg ville klare å komme på noen gode eksempler, om jeg bare fikk tenkt meg om. men jeg kommer egentlig ikke på noe. en fotball, selvfølgelig, men avlange ting. kantede former. det er helt sikkert mye. til og med noen mennesker skulle man tro. i alle fall om vi snakker om fornuft. for noe mennesker har til forveksling like mye fornuft innenfor hodeskallen, som under tåneglen på den store tåa. så se for sikkerhetsskyld etter neste gang du møter et slikt menneske. se etter om det ikke er tåballen du prater med. og ikke hodet. vel. egentlig var ikke planen å sende avgårde noe skarpladd her på bloggen i kveld. det har vært en fin dag, etter en fin helg. nå ligger mørket på taket til naboen. hodet mitt er lett lite taletrengt. snart pute-mykt og dynegodt-ompakket. klar for klarinetter i drømmenes natt. 

natten er en skygge

en rask liten blogg. 

like før det er natt, 

mens det ennå er kveld.

det er seint til å være oppe, 

for den som skal tidlig opp. 

ikke før har jeg lagt meg,

skal jeg like før,

stå opp igjen.

natten er en skygge.

en gigantisk skygge,

jorda kaster på seg selv.

god tur/retur

nå må jeg se å få skrevet noe på bloggen igjen, sa jeg til meg sjøl. og jeg la til at, hey du, se å la det bli litt nivå på det der du har tenkt å skrive og! vel. jeg er kommet i havn på mitt første krav til meg sjøl, men vi får se med det neste.

her sitter jeg. det er onsdag kveld. knekkebrødet holder meg med selskap med sitt lune knas og greddosten nynner på en feit folkevise. joda, vi koser oss.

for å være helt ærlig, har jeg en liten ingrediens til her. som selskap. og ikke en ubetydelig en heller. det er ikke oregano eller hvitløk. det kunne ha vært det. det er spotify. det nye nye, og musikkverdens svar på FN,UNESCO,RØDE KORS,KIRKENS NØDHJELP,UNISEF og LEGER UTEN GRENSER - det handler om det som er godt. Redningen, trøsten, håpet. Hver dag med Spotify er som bistandsmidler til en sultefora musikkelsker. Bærekraftig utvikling og alt det der.

tilbake i menneskenes leveverden. sanseverden. jeg kjenner jeg er trøtt i øya. lufta flyter jevnt, inn og ut av nesa mi. skulderene synker litt ned. tankene flasser av til ingenting, og hodet blir tomt. kvelden har tatt bolig i kroppen og natten står fortøyd ved midnatt, klar til å ta meg med. nå skal jeg bare pusse tenna, så drar jeg.

jeg ønsker alle god reise inn i torsdag.

vinterferie

et aldri så lite innlegg, her, midt i vinterferien min, midt på natten, så stille og mørkt som bare natten klarer å gjøre alt.

vinterferie er ikke oppskrytt. mange ting er oppskrytt. vinterferie er ikke en av disse tingene.

knekkebrød er heller ikke oppsrytt.

akkurat så mye, klarte jeg å skrive. nå skal jeg sove.

§§§ t r ø t t

natten
har sneket seg
på tå
inn i øynene mine
og natten
har satt seg
på øynelokkene
tung

jeg fant en
pille. og jeg spiste
den.
kanskje, tenkte jeg,
vil den gjøre meg
sterk. men
jeg må ha
bommet, og
kanskje, tenker jeg,
var det
månen jeg åt,
for den gjorde meg
så indelig
trøtt.

tung
tung
tunge
øynelokk
så
hvorfor
hvorfor
hvorfor
sitter
jeg fortsatt her og skrive rare dikt?

sov godt alle sammen!