Det er tankene mine jeg er redd for

Toget gjennom mørket over vidda. Snøen på begge sider av sporet. Speilingen av meg selv i vinduet. Skriver på bloggen med mobilen og øreklokker. Tenker på det å være redd. Redd for seg selv og redd for andre. Redselen som får tankene til å fare hit og dit. Og ofte gjøre det som er skummelt enda skumlere.

Hvis jeg ser en hund, en sint hund, da kan jeg bli redd for at den skal tygge meg i beinet. Men så blir jeg kanskje mer redd når jeg tenker på at hunden kanskje er syk og bittet blir infisert, og jeg må amputere beinet. Da må jeg gå med krykker og bli et lett offer for bander som slår med balltrær for å stjele pengene mine, og treffer meg i hodet så jeg mister hukommelsen. Da vil jeg glemme minibankkoden min i butikken og ikke ha råd å betale for maten og jeg vil sulte og få mangelsykdommer. Kanskje struma av for lite fisk. Etter som jeg har hørt, må man da operere bort nesten hele halsen slik at det blir vanskelig å snakke og bli forstått. Ingen vi for eksempel høre noe når jeg ringer etter ambulanse etter å ha kuttet meg med en barhøvel, fordi jeg hadde glemt hvordan jeg brukte den. Når ingen hører meg, vil ingen kunne hente meg og på krykker går det for seint å komme seg på sykehus. Så da blør jeg kanskje i hjel. Og det er vel ikke så rart jeg er redd sinte hunder når jeg risikerer å blø i hjel?

Hunde var jo kanskje bare glad,for dem logret mens den bjeffet. Det er de skumle tankene mine jeg er redd for.

s ø n d a g s t o g e t g å r

Søndagstoget ruller avgårde gjennom rein over landskapet. Jeg sitter i stolen og tror turen vil ta fram til middag før første stopp. Da vil toget stoppe på stasjonen Kjøkkenet, for de som trenger litt mat. Så går toget videre.

Her sitter jeg i stolen og ser ut av vinduet der søndagstoget ruller avgårde gjennom tåke, og vinden som pusler med høstgule blader på kloke trær. De kloke trærne som vet hva vi har i vente. Og som har slurpet i seg den utadvente grønne gleden fra tusen blader, for å lagre den under huden, bak barken. Sånn blir de kloke trærne innadvendte og stille med vinteren. Da blir de kloke trærne tankefulle.

Søndagstoget ruller videre, jeg sitter i den gode stolen min, klokka er 14.50.

som vogner på et tog

Det med tog, er at du sitter i noe tungt av metall,men allikevel glir du avgårde som et akebrett på snø.

Den evige krusende ristingen og de bestemte rykningene hit så dit, sammen med den rumlende lyden av tungt rullende metall, gjør blodet fritt for kullsyre, og tamt og varmt som en halvferdig cola på badestranda.

Neste stasjon er myrdal sier speakermanner, og sakte går pulsen på toget ned, og ned og når det stopper helt står tida stille.

En toppbekledt konduktør i blått, med grønt flagg i hånden, fyller lungene av barnslig begeistring for å ha makt i et utpust gjennom fløyta og et lett armslag med flagget; til å få toget til å rulle tida videre gjennom snøflekkete fjellpartier.

Haker henger mot bryst og hoder heller i motsatt retning av svingen toget tar. Jeg hadde navnet på den krafta som virker inn og gjør dette, på tunga. Men som om tunga er borte, er også ordet. Noen som kan hjelpe?

Jeg burde ikke drikke kaffi kjenner jeg. For blir så stram i kroppen av koffein. Men det skjerper oppmerksomheten min fra butt til spiss blyant. Og med togets beroligende metallhånd mot kinnet, blir det ikke mer en stille med frisk bris i kasta, inn over tankebredden. Bølger med litt skum av forventninger til det jeg er på vei til.

Ønsker alle god tur videre på vei rundt sola!

Sentrifugalkrafta!

Seminar. På voss. Med jobben. To dager. Prating. Mat. Kaffi. Prating. Trøtt på toget tilbake. Lange smale sekunder. Som buktende skinner over tun, langs fjell, forbi vann, over stryk, alt i høst. Gjennom tunnellene er det mørkt.

Kaldt på perrongen i bergen. Kaldt å vente. På bussen er det varmt. Og stille. Helt til fotball-laget stemmeskifte-gutt14 okkuperer halve bussen. Da kunne jeg gitt mitt høyre nesebor for et headset,men slipper heldigvis,for jeg har det allerede med. Og beirut hjelper meg stenge de ustemte stemmebåndene ute.

Hør på meg. Den gamle grinebitern som irriterer seg over ungdommelig overengasjement og høye lyder. Ja, slik er det blitt. Egentlig er det ikke noe problem. Jeg er jo ikke eldre enn at jeg fortsatt kan høre ekko fra min egen pubertale fistelstemme. Hehe,nå snakker de om pornoblader.

Slik bukter bussen seg nedover, langs stammen ytterst på
treet norge. Helt ned tìl barkenbiten haugesund.

¨¨¨¨ ¨¨¨¨¨ ¨¨¨¨¨ ¨¨¨¨ T o G o g T i D

tog er sakte behagelig
  tid
tanker som kommer
og
  ingenting;
bare grå og brun og
  lyng
lyng
  lyng

søvndyssige rytmer
drømmer og tunneller
drømmer og tunneller