Sjokk i flertall

Kaldt og glatt og vind på sykkel uten hansker og bare forbrems, da bremsen bak var fryst helt fast. Det var som opptil flere sjokk.

Færre og færre blir dagene til jul. Og snart snur sola det er godt! Plutselig blir det lyst og fest og vår til neste år.

Kø i tunnellen. Snikende bilkjøring bump stopp gå bump stopp gå. Kommer tidsnok for seint på jobb.

Regn og sludder. Jeg sykler igjen. Det sitter en skrue for fast i bilen, så batteriet får jeg ikke bytta.

dem gamle sykkelen min som ble ny

s y k l e

sykle til

jobben og

til

bake

Tørr asfalt og midt i blinken sykleføre. Men første dagen etter påske på bussen. Myk start.

Det er litt som et nytt år, nå, etter påske. En ny årstid i det minste. Noe som bør innebære ny fortsett: jeg skal sykle masse! Opp og ned, bort, og hit og dit. I all slags vær, i alle slags gir. Fram og tilbake.

vår sykkel

tilbake fra påskeferie.

vår er ikke lenger

rusk i minnet, men grønne

stilker stikker rett opp her

og der

borte, ser du han? sykkel-

gutten. så opp

til pedalene

klar

for alt

HER ER EN VIDEO JEG KOM OVER
LETT FIN FLOTT UNDERHOLDNING
NÅ SOM DET ER VÅR

Sykkelen den nye

Femten minutter forsinka, men mange sykler igjen. Jeg tok meg sjøl med på sykkelauksjon i går.

Den en tykk-dekkede støt-bedempede terrengsykkelen etter den andre. Men så så jeg den. En bysykkel-elegant med bølgeformet styre, baggasjebrett og digert ultra-konfertabelt sete. Og ikke minst en dynamodrevet lykt som funka. 100! 150! To hundre kroner! 300! 350! Fire hundre kroner! Første gang andre gang og solgt for fire hundre kroner. Røverkjøp tenkte jeg.

Så i dag fløy jeg på to hjul til bussen. Det gikk som en vårdrøm.

Snøen er snart en erindring. Var det egentlig så kaldt i vinter? Lysere dager. Fuglesang og engansgriller.

Sykla til bussen i dag, med forvirra snøfnugg vimsende ned fra himmelen; unnskyld, sa de. Men vi er visst kommet til feil årstid. Ja, det er bare å bli borte, sa asfalten som endelig følte seg nokså bar. Og snøen smelta da den traff bakken.

På torsdag er det ny sykkelauksjon. Da er håpet å by på nok en rusten perle. Jeg tror den jeg sykler på nå, ønsker å trø av med pensjon. Den mister kjettingen mye nå. Den glansfulle tida er forbi.

Tenkte jeg skulle nevne fuglene. Som, etter en radmager vinter, holder motet oppe med å spille vårens preludium for den som vil høre. Hør, det er fine sanger.

En av de dagene

En av de dagene da kaos rår. Snøen har lava ned i hele natt. Landskapet var som en sandørken av snø. Alle spor glattet ut.

Forholdene var svært vanskelige på sykkel. Jeg mått jobbe for å komme meg framover i nedoverbakke.

Plutselig hopper kjettingen av. Jeg forbanner snøen. Er blåkald på fingrene når kjettingen er tilbake på.

Jeg kjemper med dårlig tid og snø-allpakka. Men rekker bussen med irriterende god margin. Jeg sitter og peser med de kalde fingrene mine, mens sjåføren gjesper med sine halvåpne øyne og tar alt helt ned ro. Men rollene blir fort byttet. For buss-sjåføren må nærmest stå og gasse i nedoverbakke og manøvrere klokt og smidig mellom brøytekanter og stillestående traffikkspinnere - småbiler med latterlig dårlige dekk.

Når skal vinteren slippe taket? Sluke seg selv med snø og is og forsvinne.

sykkel regn
sykkel regn
sykkel regn sykkel
sprute plaske
kaste sprute
sykle streve
opp så
ned så bort
så langsmed et
vann kaster
himmelen ned
og så bort og så
fra siden

men jeg kom fram

sykletiljobbendikt (med lys og reflex)

rulle renne stå og tråkke.
bakse puste kappe dråper
pipler ut fra øyet.

sykle seile
helt til jobb

Krympe tanke, krympe sinn

Oi for en morgen. Ramla inn i verden, med hodet først. På puta. Jeg var glad det var en myk landing.

Passerte vinden da jeg sykla. Jeg var raskere enn pedalene, knirka kunne man høre da jeg kom, men jeg var borte før man fikk snudd seg.

Bussen bar avsted gjennom mørkbelagte gater over brostein over bro gjennom tunnell gjennom tun.

Mandag morran sakte sang. Sløve vers. Trøtt melodi. Tre tanker om sol, kaffi og. . . .

Blanke ark. Blank asfalt. Nå er den skumle tia på sykkel til bussen kommet. Jeg vet aldri helt hvordan underlaget er, når jeg tråkker meg utpå. Blanke ark mot mulig blank asfalt.

Blanke tanker. Tanker som er gjennomsiktige. Og selv om jordkloden snurrer rundt uten lyd, i et stort rom av ingenting, er tankene mine bare såpebobler som snurrer rundt uten lyd, i et stort rom av ingenting. Ingenting? tenker du. Fantasien er ingenting i uendelig utstrekning. Det er så mye liv på andre planeter som du selv tenker deg. Fantasien er verdensrommet. Og verdensrommet er fantasien. Jordkloden er en tanke.

jeg våkna opp. det var første mai.

- i dag er det første mai, tenkte jeg,

og stod opp. 

jeg huska heldigvis på

at jeg slapp å gå på jobb.

- det er jo fobudt å gå på jobb i dag, tenkte jeg.

uttafor vinduet mitt 

satt sola på himmelen og mysa

bak noe skodde og dis. 

- det blir en fin dag for noen i dag, tenkte jeg.

da tenkte jeg først og fremst 

på mennesker som bor i bergen. været

kunne jo være så mangt

andre plasser i norge.

jeg fiksa noe tøy

på kroppen. noen skiver

i magen, og litt 

- mot for dagen, hadde vært fint, tenkte jeg.

så jeg laga noen grimaser 

foran speilet, til jeg følte meg 

tøff. 

- hva gjør jeg med en hel dag fri, tenkte jeg.

så bestemte jeg meg for ikke 

å tenke på det, men heller sykle

ganske langt. så får jeg

- heller tenkte på det når jeg er tilbake, tenkte jeg.

det var det siste jeg tenkte

før jeg stakk og

sykla. 

med første mai 

i helene, vind i 

håret og melke-

syre i mine lånte

lår.

snart påske og det ruller

i morra svinger vi inn på den siste langsia før påske. 

på tide å fylle egg. 

på tide å ta bussen hjem. 

sammen med sykkelen. 

jeg tror det blir en sykkelpåske. 

en påske på to hjul av luft og gummi og aluminium.

gjennom luft av laber bris.

til utsikt over knaus og berg og lyng. 

sjøen, eller ut mot havet og måkeskrik. 

en bensinstasjon og tre ruter kvikklunch. 

eller heter det remser? èn må jeg spare.

opp og ned bakke. 

hit og dit i sving. 

en tåre preller av i øyekroken, og da kommer jeg til å tenke at : 

hei, nå sykler du jammen fort. 

stive lår og ro i en stol.

men tankene ruller videre.

  

k

I dag var det nokså profetisk forutsett : klinkis. Men det var under et lite lag nysnø. Så jeg visste ikke. Visste ikke på vei ned bakken på sykkelens to hjul. Men da forhjulet begynte å skli til høyre, og bakhjulet begynte å skli mot venstre, skjønte jeg at noe var, ikke som det skulle være. Men da jeg hadde tatt 360 grader på sykkelen var jeg helt sikker; det var profetien av klinkis som var oppfyldt. Slik det står skrevet i andre klekkmaispost 0601.

Jeg klarte med et skrik og litt nød å holde meg på hjula. Det må ha vært litt vakkert å se på.

Go!

årets f ø r s t e

7 minusgrader, og nært opp til det absolutte nullpunkt. Og alt er som før. Morrablogg og ørlite gretten.

Sykkelen trenger daglig oksygentilførsel i gummisystenet. Og kjettingen knirker med alt for lite olje på seg. Men det går forsåvidt unna for det. Sett i forhold til passasjerene jeg passerer.

Selv om det er mørkt, ligger lyset og lurer i kulissene;med sine alltid poppulære glansnummre: Sikt på morran, Uten jakke og ikke minst D-vitamin-rap.

Go!

Last.

Årets siste morrablogg fra bussen. Ferien er nært forestående, og da står jeg ikke tidlig opp med vilje for å bli skalla ned av en gretten morgen.

Men ikke for det. Det daglige basketaket har vært givende òg. Har gitt meg noe å skrive om på bussen.

For eksempel i dag. Møtte jeg hagl på sykkelturen min. Skarpladde skyer som pepret meg med skarpkantede isklumper. Jeg hadde problemer med å se og sykle på en gang. Men kom nå en gang fram. Og det tidsnok til at bussen slipper meg av akkurat nå!
 

Nei.

Sykkeltyvene hadde visst vanlig arbeidsdag. For da jeg kom fra jobb i går, var Vello, nei, ikke der jeg parkerte den. Jeg ble jo selvsagt forbanna forbanna. Og bonusen for å glemme låsen, var en deilig gåtur hjem i mumlende fy-ords-brus. Akk.

Seinere på kvelden, stakk jeg en tur ut for å lufte frustrasjonen i bånd(jeg kunne jo ikke bare slippe den løs. For da visste jeg ikke hvem den ville bite). Jeg tuk en tur med en god venn, og jeg øste generøst fra en plaget, nei, irritert sjel. Det var noe med en sykkel. Noe med en som lignet ganske mye på. På akkurat den som. Ja. Akkurat den som ligger der. Høl i Hue! Og der lå Vello. Velta og slengt,men like hel og fin. Det var som et sykkelmirakel. Den bortkomne sykkel.

I dag kom jeg på vello, med ipod og sveva på en fredagsbris på vei til jobb. Uforbanna uforbanna.

Sykkeltyvene hadde heldigvis fri ì går. Derfor kunne jeg sykle til jobb i dag og, på Vello. Men så har det seg slik at jeg glømte låsen ì dag og! Og det var som bare fa og sa og he! Jeg tror husken min er blitt om til en kålrabi.

Ellers er tunnellen en røykelunge med kolls. Biler står kjederøykende i kø. Bussen er en sigar.

Skjerf og lue og votter. Pling plong. Alt må til. Det er minus, pluss litt snø.