u k e s l u t t o g s t r d i g h e t e r

Nå sitter jeg bare her. Det er søndag. Som vanlig blir jeg stridig,

og vil ikke gi slipp på helga. Jeg vet at så fort jeg legger meg til

å sove, våkner jeg plutselig opp igjen, og da følger alt som uka

drar opp av hatten. Det er stort sett de samme gamle tingene.

Mandag våkner jeg og dukker. Trodde det skulle komme et

slag i trynet. Men det gjør det ikke.

Tirsdag våkner jeg, reiser meg opp, og blir slått ned igjen.

Der kom slaget.

Onsdag er motet på topp. Tar femti hevninger før jeg står opp.

Kraftfulle hevninger med øyelokkene.

Torsdag er jeg klok. Danser mens jeg pusser tennene.

Fredag puster jeg lettet ut. Men det er alltid slitsomt å ta jobben

ferdig på forskudd. 

Lørdag flyter på salsadipp.

Søndag sitter jeg der og blir stridig. Som nå.

å hvor egoistisk jeg er mot meg selv

klokken er tre minutter på midnatt

åååååå

hvor jeg stritter imot

det forestående

natten kommer til å vinne

med sin stille mørke stahet

jeg må i seng

ikke bare legge årene inn

men drukne meg i søvn

flyte vilkårlig avsted til

plasser jeg ikke har lyst å

flyte til

ett minutt til i morra

uka er uunngåelig med alle sine

dager, pent, pyntelig på en rekke

mandag

tirsdag

onsdag

torsdag

fredag

de står som flyvertinner:

velkommen, fest setebeltene

vi vil nå informere om dagen

du blir vekket klokken kvart på 7

du må rekke bussen ti over halv åtte

du er på jobb til 4

middag halv 6

en dusj

femten sider i en bok

en tur

i seng

søvn

takk for at du reiste med air mandag

på gjensyn

flyturen er allerede startet. klokken er 00:06

hahaha

jeg stritter i mot!

00:07

men den jeg møter i om litt over 6 timer

kommer til å hate meg:

hvorfor kom du deg ikke i seng?!

egoistiske bavian

neste gang, tenker du litt på meg også

som må stå opp

kvart på syv, hver morgen

00:09

jeg gikk og la meg

mandagen er on

Akkurat som. Brostein ligger tett. Skyer glir lett. Ribbe er fett. Akkurat sånn. Ligger dagene. Glir tiden og drypper sveisen av voks på han foran meg på bussen.

Streptokokkene er borte. Kun et krater er igjen.

Som livet en gang kom til jorden på en meteoritt, kanskje, traff mandagen meg i hodet. Og det gikk tre milliarder år før jeg kom meg ut av senga. En grassial anstrengelse. Og ikke mindre enn et lite mirakel. Mon tro om det ikke var en, som hadde en finger med i spillet?

Mandagen er on.

Forbanna mandag.

Med dårlig tid i ryggen,mista jeg kjettingen først en gang på vei til bussen i dag tidlig. Greit nok. Det er begynt å bli en vane. Men da den datt av for andre gang, og på en måte som var vanskelig å fikse, da visste jeg at den blå sykkelens tid,snart var forbì. Ikke er jeg kresen på å få litt olje og smuss på fingrene. Heller ikke på om sykkelen bråker sånn at andre kliner seg oppi veikanten når jeg kommer. Men om ikke sykkelen er til å stole på om morgenen når jeg skal rekke bussen, Da hører man skraphandleren i det fjerne. Lyden av rammer som knekker og eiker som bøyes.



Med sykkelen som sparkesykkel,rakk jeg akkurat bussen.