Småfuglene pirker i brødskivene. Rister løs smuler. Hopper, ypper seg, sloss om smulene. Jeg sitter på en benk i en park. Asfalten er tørr. Om noen måneder vil det ligge blader strødd her. En eldre dame går sakte og holder en energisk liten hund i bånd. Holder hundens energiske utforskertrang tøylet. Hunden virker allikevel langt mer fornøyd enn den gamle damen. Den snuser på skoen min, ser på meg, logrer, snuser andre steder. Småfuglene skvetter unna men flyr tilbake.
Tiden går. Om natten er det ofte stille. Vinden suser i trærne. En plastpose rasler langs bakken. Ruller og flytter seg rykkvis av drag fra vinden. Det er ikke så mye som skjer på natten. En sjelden gang er det noen setter seg på benken. Kanskje de røyker, eller drikker. De sitter som regel aleine.
Hvorfor sitter jeg her? Det kan jeg ikke si. Det er dessverre en del hemmelighetskremmeri i denne teksten. Men hemmeligheter er bra, de gir mennesker karakter. Noen bærer dessverre på hemmeligheter så tunge at de har vanskeligheter for å gå. Noen setter seg på benken for å hvile. Noen bærer på hemmelighetene i brystet. Det gir dem en litt lut holdning og rynket panne. Det virker som de alltid tenker på noe alvorlig. Andre har plassert hemmelighetene sine i beina. De går med løftet hode og med korte raske skritt. Av og til ser jeg mennesker forsøke vise hverandre hemmelighetene sine. De ser hverandre inn i øynene. Fingrene visker om hemmeligheter hele tiden. Og føttene. Heldigvis er det lett å skjule hemmelighetene. Med hendene i lomma, solide sko og solbriller er du ganske trygg. Jeg ser mange som tar godt vare på hemmelighetene sine, som var de et lite barn. Det kan jeg lett sympatisere med.
En dag satte det seg en eldre mann på benken. Vekten av hemmelighetene hans gjorde at han nærmest deiset ned. Det er trist å se mennesker med større hemmeligheter enn de klarer bære. Mannen satt med lut rygg og rynket panne. Oppmerksomheten hans var et helt annet sted. Det står noen store trær her. Eik tror jeg det er. De ser gamle ut. Jeg ser trærne bevege seg i vindene, fange sollys. Mennesker som setter seg på benken søker kanskje selskap. Den eldre mannen ser sliten ut. Han ser på hendene sine. Kanskje hjelper det ham å bli tydeligere for seg selv. Om vekten av hemmelighetene er verd å bære, er et valg mennesket tar om og om igjen. Han ser på klokken sin, reiser seg og går.
På vinteren er det mindre vanlig at noen setter seg på benken. Men hver onsdag kommer en eldre dame og mater fuglene som ikke orker eller kan fly sørover. Fuglene begynner samle seg rundt benken lenge før hun kommer. De må ha en viss følelse med ukedagene. De er nok delvis avhengige av den eldre damen for å klare seg ok gjennom vinteren. Damen har lettere steg når hun forlater benken, enn når hun kommer. Det er ikke som hun flyr akkurat, men allikevel. Når alle smulene er ristet ut av brødposen, krøller hun posen sammen mellom hendene, blir sittende helt stille og forsvinner inn i seg selv. Det er åpnet en vei inn til hemmelighetene hennes. Når hun kommer tilbake er fuglene borte.
Vinterstillheten blir brutt av at våren siver ut av bakken og tempererer verden. Tempo endrer seg. Menneskene går fortere, snakker fortere og ler raskere. Det er mye som skjer på en gang, og ett eller annet som skal gjøres. Menneskehjertene slår ikke raskere, men rytmen endrer seg og slår an en fornyende tone i kroppen. Det rødmes raskere, opphisselsen sitter løsere i underlivet og blodet synger om å dele hemmeligheter. Forelskelsen glir nærmest friksjonsfritt i kroppen og mellom mennesker om våren. En vårdag det satt et nyforelsket par på benken begynte det å regne. Men det virket ikke som de la merke til det. Først da et ekorn klatret ned fra et av eiketrærne og stod og stirret på dem, ble de klar over noe annet enn hverandre. De kastet en bit av en bolle til ekornet og lo, men ekornet det ble bare stående helt urørlig og se på paret, som nå hadde oppdaget hvor våte de var blitt av regnet. Da de reiste seg hadde ekornet allerede pilt tilbake opp i treet. En eim av vår og forelskelse ble hengende igjen etter de var gått.
Sommeren senker tempo. Forelskelsen slår over i en slummer oppmerksomhet som lukter av modne trær, busker og blomster. Det er på denne tiden mennesker gjentar sine dypeste erkjennelser. Det er deilig å klø på myggstikk til det begynner å svi. Hemmelighetene kjennes helt ut i fingertuppene med hodet til en man er glad i, i fanget. En sommerkveld satte en ung kvinne seg på benken, med et blikk uten tilstedeværelse. Hendene hang livløse ned i fanget. Det kvinnen en gang hadde hatt, hadde hun nå overgitt til noe utenfor seg selv. Tomheten var så total, at det gav alt rundt henne en trang til å strekke seg mot henne. Trærne, gresset, luften, benken. Jeg strakk meg ut og berørte hånden hennes. Med tomt blikk, snur hun hodet mot meg. Jeg ser noe som ligner et smil før hun begynner å viskes ut og forsvinne. Til slutt er hun helt borte. Tomheten ble hengende igjen ved benken lenge etter at hun var borte. Småfuglene pirker i brødskorpene. Rister løs smuler. Hopper, ypper seg, sloss om smulene. Jeg sitter på en benk i en park. Asfalten er tørr. Snart vil det igjen ligge blader strødd på bakken.
