Med omkjøring og kork og kø i alle retninger, ser det ut som turen hjem fra jobb blir lang.

Med magen så sulten at den snart begynner å gnage på tolvfingertarmen, skal det bli en fornøyelse å sitte lenge på buss.

Med et hode av betong og tanker av støvler med hull, skal jeg prøve å få tida til å gå med å putte noen ord på bloggen. Betrakte.

Bussen triller som en firåring på trehjulssykkel. Fort, seint. I rykk i napp. Helt stopp. Stopper en liten stund. Så rykker det igjen.

Faen, detta var kjedelig. Hadde jeg bare hatt noe å tygge på. Kjenne smaken av. Annet enn sein-dag-på-jobb-smak i munnen.

Se alltid etter lyspunkter og gule knapper i en ræva situasjon. Jada. Jeg har brune støvler på beina. Men de har mørke hull og lekker. Ha ha.

Ute av tunnellen ser jeg slaps. Snø gått ut på dato. Snø, best før. Snøuføre. Og bussen bare hinker. Og magen bare mumler og hodet har og vært bedre før.

Men så løser køen seg gradvis opp. Snøen smelter videre og alle som har støvler er kommer tørrskodde hjem. Pling!

||| §§§ E M P T Y §§§ |||

Sult. Det er rart igrunn, at det går ann å bli så full av noe, når man egentlig er helt tom. For sultfølelsen er gjennomtrengende, full og hel, når du først ikke har ofret deg en smule mat på flere timer. Akkurat nå er jeg full av hulhet. Fullstappet av rumlende tordenbrak fra tarmregionen.

Etter 10 minutter med putter i gryta. Så er Fjorland er klar. Av og til er det deilig, at det skal et så lite tiltak til, for å fylle den fulle tomheten.

Mageprat

Magen er hul som en sementblander uten sement. Når jeg sier noe, hører jeg ekko av stemmen min fra fra magen, og når jeg sitter og ikke snakker, er det magen som tar seg av den biten. Med litt kvess stemme snøfter og freser den etter mat. Men hva kan jeg gjøre? Nå klokken bare er halv elleve, og lunsjen er minst tre kvarter unna. Det går ikke å godsnakke med magen. Den gir seg ikke før den har fått mat. Men av og til hjelper det å drikke vann. Store mengder vann. Da roer magen seg litt og følelsen av innvendig hulhet og tomrom opphører for et lite øyeblikk. Men vann holder ikke magen opptatt særlig lenge, og plutselig sitter du der og kjenner et sort hull bre seg inni magen igjen, men da er det heldigvis bare fem minutter til lunsj og du bestemmer deg for å gå sakte, for da bruker du akkurat fem minutter til kantina. God lunsj!