nytt år ny musikkspilleliste

med et nytt år kommer muligheter. nye muligheter. noe nytt. leiligheten ryddes, alt innerst i kjøleskapet kastes, papiavfallslasset kastes (endelig) og kanskje gir man en klipper muligheten til å gjøre seg flid med en ny sveis for nyåret. men i alt dette, nye, mulighetene, er det kanskje også viktig å skaffe seg en ny musikkspilleliste. ny musikk for et nytt år. musikk med håp i seg. med et hint av vår i seg. påfyll av energi, til å fortsatt klare å komme seg opp av senga om morran. musikk - som holder liv i de lyse tankene.

dette er min liste:

Det blir et bra år. 2014

en god sang som treffer

og treffer hva?
en knapp i kroppen
og strenger bak i kneet
som får beinet
til å gå opp og ned
og nynnende i takt
med hodet
og lyttende
skrur seg sammen
med melodien
og sangens hjerterytme
og
sangen tar ikke slutt
før langt seinere
på dagen

musikk

stjernefiolinenes symfoni ebber ut i tynne svake stråler

overdøves av solstråleklarinettenes varme klang

sommertrompetene erklærer dagen i salutt over engene

åskampaukene lyder i det fjerne

sjøanemoneharpene glitrer i en vik

en fugl letter til det himmelblå triangel

sangstemmeskyene driver sakte gjennom dagen

blåtimeorgelet pakker dagen inn i kveld

månegitaren holder de søvnløse med selskap

og stjernefiolinenes symfoni

vår late som

våkner opp
i et rom av lys.
i et hode
med mørke
drømmebiter

sola fyller rommet
som en flaske solo.
blodet bruser med
kullsyre-boble-kraft.
skulle tro det var vår
allerede.

jeg setter på en skive
og later som

ØREBØLGEBRUS

her sitter jeg og skriver og musikken preller inn i øret, som ørsmå bølger på en sandstrand. pysj...pysj...pysj...pysj...pysj...takterisk omigjen smørende på fjæras rullesteiner forglattende og polerende på det skarpe og kvasse. 

høsten ligger i eimen fra vindustrekken. i den stumme brisen, som lukter svakt fra peisen til naboen. men bladene henger der fortsatt.og  eplene er ikke helt modne. av og til trenger jeg heller ikke jakke. for det er fortsatt sommer. og  høsten skal passe seg for å pirke bladene av trærne, gjøre gresset gult, eller sende trekkfuglene avgårde. for da.

det er en gleder men det betyr ikke så mye

det er mange ting jeg er.

men liv, er det jeg er bare,

om alle de andre tingene ikke lenger er.

det er en gleder i å miste seg selv,

og en glede i å få seg selv tilbake.

jeg vet ikke om dette gir mening,

men det betyr ikke så mye

Musikken til filmen fabelaktige Amelie på hjernen på bussen tìdlig på morran. Dum da da dum da da, ta da da da. . .Mer kaldt i vente er meldt. Minus på minus.

dette er det mest interessante du kommer til å lese i dag

Washington DC Metro Station on a cold January morning in 2007. He played six Bach pieces for about 45 minutes. During that time approx 2 thousand people went through the station, most of them on their way to work. After 3 minutes a middle aged man noticed there was a musician playing. He slowed his pace and stopped for a few seconds and then hurried to meet his schedule.

4 minutes later:
the violinist received his first dollar: a woman threw the money in the till and, without stopping, continued to walk.

6 minutes:
A young man leaned against the wall to listen to him, then looked at his watch and started to walk again.

10 minutes:
A3 year old boy stopped but his mother tugged him along hurriedly, as the kid stopped to look at the violinist. Finally the mother pushed hard and the child continued to walk, turning his head all the time. This action was repeated by several other children. Every parent, without exception, forced them to move on.

45 minutes:
The musician played. Only 6 people stopped and stayed for a while. About 20 gave him money but continued to walk their normal pace.
He collected $32.

1 hour:
He finished playing and silence took over. No one noticed. No one applauded, nor was there any recognition.

No one knew this but the violinist was Joshua Bell, one of the best musicians in the world. He played one of the most intricate pieces ever written, with a violin worth $3.5 million dollars. Two days before Joshua Bell sold out a theater in Boston where the seats averaged $100.

This is a real story. Joshua Bell playing incognito in the metro station was organized by the Washington Post as part of a social experiment about perception, taste and people's priorities.

The questions raised:

In a common place environment at an inappropriate hour, do we perceive beauty?
Do we stop to appreciate it?
Do we recognize talent in an unexpected context?

One possible conclusion reached from this experiment could be:
If we do not have a moment to stop and listen to one of the best musicians in the world, playing some of the finest music ever written, with one of the most beautiful instruments .... How many other things are we missing?

hoa

kultur er reproduksjon.

eller gjenbruk av gamle biter om du vil.

satt sammen til en kollage.

i en kultur som er som et ulagt pusslespill av meninger og inntrykk, finner vi det gjerne tilfredstillende når brikkene blir til noe meningsfylt.

denne mannen Kutiman bruker tilgangen på uttrykksmangfold til å lage kunst. og det blir stilig. han tar korte youtube-kipp og mikser dem sammen til musikk. han har en engen side der han presenterer prosjektet sitt og har flere smakebiter på biter som er blitt til musikk.

Litt retro

De store nye øreklokkene. Huser hele ørene. Lager rom for god lyd. Stenger verden ute og musikken i en verden og meg. Jeg er ikke vanskelig å få øye på. De lyser opp hodet mitt i beige. Der jeg sykler eller gårr eller sitter. Hva gjør man vel ikke for litt retro og god lyd?

True love waits

Its time,time,time.

Tia er inne.

Det synger den store mørke hunden,

waits. Tia er inne for å gjøre noe

dramatisk.

- Ta å snu

noe på hue! hører jeg

waits preke, mellom linjene.

- Salige er de som ikke vet! er

det som han synger. Mens han sjøl

vet alt for mye. Det ligger ikke et liv

til etterfølgelse i den mannen.

Men han kan gjøre selv salige til mer blod og bein.

toppers 8002

Nå er det komme til dèt, at jeg må begynne å tenke tilbake på året som gikk. Hvor i huleste blei det av og så videre...åssen musikk bleika sjela mi og holdt den tilsynelatende fluor-tabelett-hvit. Egentlig har jeg vært passe utdatert på tidsaktuelle skiver, det har vært et år med mye sølegraving i tiåra bak oss. Ei og aen skinnende låt klarte jeg å finne. Sitter å lurer på om jeg skal spikre opp ei ti på tavla, bare sånn for show. Blir like mye for meg sjøl å finne ut hva jeg egentlig har hørt på, som for eventuelle interesserte å sjekke ut mulig snadder og snask.

Nei. NÅr jeg tenker etter, blir det for vanskelig å rangsette låtene. Det får bli ei TI-PÅ-FØRSTEPLASS 2008-LISTE.

Denna første snubla jeg tilfeldigvis over i sommer på det lille nystarte forlaget til flamme forlag. flammeforlag.no ca tror jeg. Snadder låt som, når du først har laget et lite spor i sjela forn, så sittern som spikra. Jeg spiltn tre ganger daglig, hele den klamme sommern. Det gjør ikke sangen dårligere i dag, med sånne assosiasjoner, midt på kalde vintern. Jeg digger den metalliske fuglekvitringa i bakgrunnen som står så deilig til det gitarmyke siget. The durutti Culimn, fra albumet, the return of durutti culumn.



Denne andre låta er fra the Mountain Goats og albumet the sunset tree. Låta heter This Year. Kunne like godt vært 10 andre låter, men så blei det denna. Han der John Darnielle skriver og synter som en, som virkelig har noe å skrive om. Det dreier seg om mye gjennomlevd smerte, men uten at det blir selvmedlidende og bløtt som en blodskorpe som ikke har stivna skikkelig. Jeg har hatt utallige utrolige sykkelturer med detta albumet på øret og vinden i håret.



Nummer tre er fra ei plate som egentlig burde være med som et hele. Jeg kjenner knapt navnet på ei låt, for jeg settern på en og spiller gjennom hele. Men så har plate detta høsthalvåret gjort entrè bare the shins har klart tidligere blandt mitt ørepublikum(alltid to i salen). Men skulle jeg skille ut en sekvens jeg digger særlig, må det bli sangen Bunny Aint No kind of Rider, fra plata Hissing Fauna, Are you the Destroyer? Og bandet er selvsagt? of Montreal. Hadde det ikke vært for brodr, som hardnakka snakka kred til forsvar for denna, så hadde jeg neppe gittn like mange gjennomlyttinger for at den skulle sitte, som jeg gjorde. Takker for det.



Den fjerde kom inn i samme periode som sang over, og kunne jeg først nesten ikke fordra. Altså, for et kjas og mas på den skiva som blei rosa himmelhøyt rundt i musikkmedia. Men som på mystisk vis. En dag satt låta, of forsåvidt hele plata som en kanonkule. Sangen Dancing Choose fra plata Dear Science av TV on the Radio. Om morran, når jeg står med tannbørsten i kjeften og gurgle-break-danser til denne sangen på det lille badet mitt, da skulle noen hatt et lite webcam og youtube. Heldigvis ikke.



Femtemann kom inn i livet mitt, først som et spor på i en sær(men kul) komedie(Darjeling Unlimited), der jeg først ikke beit meg særlig merke i den. Men så dukkan opp på last.fm-radion min og peisa vettet av en stakkars sykdomspreget kis, en tidlig vår. Sangen fenger på en god måte, og jeg kjenner hjertet mitt ta bassrytmen i sangen og slå med.



Seks i rekken. Var det en sang jeg helst skulle sett som brus. Tappet på flaske og kald i kjøleskapet på en varm sommerdag. Sangen er det ypperste av organisk elektronica som er klart skapt av mennneskehender på elektroniske knotter. Det er ikke første året jeg klamrer meg til denne sangen, spesielt nå om vintern og høsten når sola er lat vinden har hjemmealenefest med regnet. Sangen er Peacock Tale, fra Camfire Headpfase, og bandet heter Boards of Canada.



Lenger kom jeg visst ikke. Tida strakk ikke til, og jeg fikk problemer med finne sanger som virkelig har satt dagsorden året 2008. Mulig jeg kommer tilbake med de tre siste seinere...Men så blei det SYV PÅ FØRSTPLASS-LISTA 2008, intill videre. Jepsi.

frokosten er i magan,og
ja,
nå får du jaggu se å sette i gang med husreingjøringa!
sier jeg til meg selv. du har jo utsatt hele greia i en uke. i dag
er siste sjanse. det skal skinne i både krik og
krok. ja.
i det jeg reiser meg, ørlitegrann motvillig,
ivrig etter å komme på et lite pålegg for å bli sittende,
utsette vasken, og der
ser jeg presskaffikanna danse på toppen av skaphylla.
jeg har glemt å drikke min kaffi!
hvordan kunne jeg glemme å drikke min kaffi?
jeg kan jo ikke vaske før jeg har drukket min kaffi.
...vannet koker i vannkokeren.
det er en sånn fin lyd å helle kokvatmt vann i en beholder (og det er rart at lyden er anderledes om vannet er kaldt eller varmt.?.) opp
fra presskanna lukter det kaffi og jeg sitter og ser på at presskannekaffipulveret synker til bunns.
kaffien er klar. og jeg spør: hva kan egentlig måle seg med dette:
headsettet er plugga i datamaskinen.
i-tunes spiller Gila av Beach House, og
presskannekaffien smaker av jord og sol.

c a r i b o u

I egenproduserte teksters tørketid håper jeg å holde på mine trofaste lesere med å poste mer eller mindre interessante videos,music and stuff....
i dag, eller riktig sagt, i går, kom jeg over en canadisk-britisk elektronika-type, som jaggu klarte å gripe tak i min interesse. han kaller seg caribou, men ble først kjent under navnet manitoba (men måtte skifte etter noe navneplagiatgreier). i en annen tørke, boardsofcanada-tørke er det godt og fint med innslag av melodiøs dynamisk elektronika..så her kommer en liten video fra denne caribou, med sangen MELODY DAY

:::::::::::::::::sOmEtiMes ::|::|::|::|::|::|

av og til kommer jeg over musikk,
som får blodet til å bli til mineralvann i årene.
av og til kommer jeg over musikk,
som gjør meg like glad og sorgløs
som den gang i sandkassa med spade og bøtte.
av og til kommer jeg over musikk,
som får meg til å smile like ufrivilling,
som om jeg har hele sola i ansiktet, og må myse.
av og til.
som-etimes.
i dag heter denne musikken Les Champs-Élysées av Joe Dassin.
Her legger jeg ut et klipp fra yOutUbe med klassiske parisbiler (nok en gang se bort fra kjedelig film).

Egentlig hadde jeg hørt denne sangen før. For den er også på filmen Darjeeling Limited, som er en herlig komedie. Men altså, den glapp for meg da, men er kommet til rette for mine ører nå.

flights of the concords

flight of the concords er navnet på et band og en HBO-serie.
jeg syntes de er riktig så underholdende.
her som futuristiske roboter som har overtatt jorden.
klippet er tatt rett ut fra slutten av en episode.
legge spesielt merke til binær-soloen på slutten.

bonk, ding og pling

rommet står stille
mellom alle veggene
er det ingenting som
lager lydbølger og
ingen lyd fra verden utenfra
slipper inn gjennom
rommets vegger

men det er ingenting
som blir helt stille
som er helt stille
for når jeg sitter her
og ingenting lager
lyd, hører jeg det
suse i hodet mitt
et sted

ingenting er ingenting
og når jeg forstår
at det aldri kan bli helt
stille, kan jeg
likegodt lage
litt lyd selv, for
å overdøve det som
er så nær ingenting
som kan bli

den ene fingeren min
trommer mot skinnet
stolen jeg sitter
i, er laget av, og
lager rytmiske tapp
som får fylle hele
rommet

så blir jeg lei
tappelyden og tenker
på hvilken annen
lyd jeg kan fylle
rommet med, og
lager et plopp
med munnen

denne lyden sprer
seg ut fra munnen
min og lydbølgene
treffer veggene
som klangsetter
lyden litt

jeg lager et nytt
plopp, som høres
akkurat likt ut, og
rommets flater
er kun av tre, så
den helt mektige
klangen blir det
ikke

så reiser jeg
meg opp og skrur
på musikkanlegget
som står i rommet
og trykker på
spill, uten å
sjekke hva som er
i, før jeg lener meg
tilbake i stolen

membranelementene
begynner så smått
og riste, før de
gir fra seg et bonk
og så enda et og
så vider til en
rytmisk perlesnor
av toner ruller
ut på gulvet

diskantelementene
bruker litt tid
men snart skyter
de ut små ding
og pling som
spretter rundt om
på veggene
i rommet

her jeg sitter i
stolen min og
er omringet av
rullende bonk, og
sprettende pling, og
ding, syntes jeg
rommet er mye
mer behagelig å
oppholde seg i

ingen tanker som
suser rundt og lager
lyd i hodet mitt
og ikke noe nesten
ingenting som
er irriterer fordi
det bare er nesten og
aldri kan bli absolutt

etter en stund
synker bonkene til
jorden og dingene
og plinene fester
seg til veggen som
ketchupflekker og
rommet blir
igjen fylt av
absolutt ingenting
nesten helt

men så begynner
membranen å vibrere
igjen og diskantene
strammer seg og
rommet fylles
av bonk, pling og kling
i en herlig harmoni og
lykkelig er den
som ikke har så mange
tanker i hodet at det
ikke er plass
til musikk

000 M i d n i g h t ||| J u g g e r n a u t s 000

W I K I P E D I A :A dystopia (from the Greek δυσ- and τόπος, alternatively, cacotopia,[1] kakotopia, cackotopia, or anti-utopia) is the vision of a society that is the opposite of utopia. A dystopian society is a state in which the conditions of life are extremely bad, characterized by human misery, poverty, oppression, violence, disease, and/or pollution.

Midnight Juggernauts er ute med nytt album: Dystopia. Jepsi pepsi. Og etter en liten dose gjennomlytting, sitter jeg igjen med en følelse å ha vært på fest med Daft Punk, Justice og Dawid Bowie. Slett ikke kjedelige navn å fylle samme fest med. Og når festen samtidig forgår på en romstasjon i verdensrommet, kan det bli heftig. Og heftig blir det, innimellom.

Spor 3,Into the galaxy suser avgårde på en Daft Punk-laserstråle og blinker av intergalaktisk supernova-groove, uten å bli for svevende med Vincent Juggernauts jordnære stemme.

Spor 10, Tomstone, gir meg umiddelbart assosiasjoner til Around the World av Daft Punk, men hakket mer melodiøs, og minst like groovie! Den skinner av en utenomjordisk glans og er en av mine favoritter på plata. Man forstår hvorfor bandet har blitt navnesluppet(namedropped) av Justice.

Jeg kunne dratt fram flere kule spor fra cd-en, men uheldigvis også noen ikke like intergalaktisk fengende. Og i tillegg, selv om det tidvis er ganske tøft og kult, føler jeg ikke dissa karene klarer å tilføre noe særeget til musikken. Det smaker som en kosmologisk shake ala DaftPukyBowieandfreakingcoolJustice.

Into the Galaxy:

fra senge|||K A N T E N (i buserus)

ut ruta
spiller kjøttmeisen
på nebbet sitt

inn spiller
sola
på lys

jeg spiller
The Time Tomorrow
med the Kinks

hoy hvor det går og sommeren er snart over

Om å skrive, så har jeg lært at du kommer langt bare ved å begynne å trykke på tastaturet. Og så kommer du enda litt lengre ved å ikke se deg tilbake, bare skrive og ikke tenke bakover eller framover men skrive det som faller deg inn i hodet akkurat NÅ! Og nå¨sitter jeg å hører på ei gruppe fra tyskland som slo gjennom tidlig på syttitallet og besitter det herlige navnet Amon Duul II. De har en herlig vokalist som jamrer seg og et lydbilde som ikke er finpusset og polert. Og der tok jeg den siste slurken av kaffien som var blitt lunket og jeg ser at det bare er tyve minutter til jeg skal hjem for å legge meg på terrassen og hvile til alle lydene i hagen og selv om sola ikke varmer, men har pakket seg godt inn i moteriktige grå skyer, så skal jeg nyte det som ikke kan kalles sommer, men juli, og som jeg vil tenke tilbake på når oktober,november og desember sniker seg inn på oss med sitt mørke og rydder opp etter sommerens fruktbare fest.