Musikken til filmen fabelaktige Amelie på hjernen på bussen tìdlig på morran. Dum da da dum da da, ta da da da. . .Mer kaldt i vente er meldt. Minus på minus.

Endelig fredag endelig. Snøen ligger reiseklar. Sammen med de siste kuldegradene.

Jeg er altså så trøtt så trøtt i dag. Som tre trøtte sardiner i en hermetikkboks. Dynelakeolje.

Du vet det har vært kaldt lenge, når du går ut av huset og tenker at nå smelter snøen, endelig. Men så er det faktisk minus fire grader. Det var reint behagelig å sykle til bussen i dag.

Halve uka er - gått/igjen. Dvask av trøtthet ser jeg sjøen under broen er mørk. I det mørke skulle jeg gjerne være nå. Svevende vektløs mellom bobler av minner og inntrykk. Ingen plikter ingen tanker. Bare tykk mørk dyp søvn, noen timer ekstra.

så rolig

bussen kjører, jeg sitter i den. snøen ligger som et lass på trærne. det er ikke middagstider ennå, men ute er det allerede begynt å mørkne. med kulde som spiker, legger vinteren lokk på nok en tidlig dag. men rett før mørket oversvømmer verden, er alt blågrumset og fint. så rolig.

temperaturensynker

Oi nå blei det

kaldt. Plutselig som helt

ut av det,

blå var fingrene

mine, da jeg

parkerte sykkelen.

Jeg skjelver på

bussen på

hendene mine. Høsten er blitt

kald på beina mine og.

-5

Klokka er halv åtte. De nye hanskene
sitter godt på de gamle hendene.
Den nye lua er litt for stor.

Ut.
Og lufta treffer meg som
istapper i øynene. Og jeg
kjenner rimfrosten bre
seg på innsia av lungene.
Sykkelen liker dårlig kulda
og vil ikke opp fra laveste gir.
Jeg føler meg rar
der jeg trør for harde livet,
uten særlig å få noe fart.
Men jeg rekker bussen.

Her er luer i alle farger og
fasonger. Stikker opp fra stolsetene.
Med og uten dusk.
Fem syltynne minusgrader,
minst,
jeg skal av bussen.
Brr.