gips

og hunden var alltid med
på disse kveldsturene
og alltid den samme jakka
og alltid den samme følelsen;
ikke håpløshet,
heller ikke glede

men noe fra et sted 
pakket inn i gips
stivnet til for lenge siden 
da kroppen ikke ville mer
og han hadde brutt sammen
knekt

den gangen han bestemte seg for 
at det aldri skulle skje igjen

morgen tidlig fest

morgen tidlig fest

i kroppen for 

en frydefull følelse dukket

plutselig opp på vei til bussen.

en glede som presser på

med tårer i øynene og 

gråten har mange uttrykk. Kroppens kanal
for følelser som er for store
å romme helt,

i kroppen.

ebbe ebbe ebbe. ebbe ut.

jeg skulle ut og gå. hadde drukket kaffi

på et utilgivelig tidspunkt. men gav blaffen i det da.

gåturen gikk over i lange luftige steg, til tider med

begge føttene uten bakkekontakt. også kalt

jogging. kroppen sa dytt!

meg gjennom denne verden, dytt!

meg til du kjenner den velsmakende blodsmaken. dytt!

så

der jogget jeg i dongeribukse

allværsjakke

med mobilen i baklomma

på noe som kan ligne utgåtte fjellsko. sparket

bak av en sterk kopp kaffi.

med

god motstand i vinden. opplyst av en dunklende solnedgang.

trærne kastet lange skygger på tvers. pusten

gikk dypere. så svien stod i lårende

da

jeg satte farten opp. bortover. langsved

vannet. gjennom

skyggene, mellom

lyset, foran

tankene, over

modig, under

det rastløse grepet fra en ny dag på vei inn

svimmel fra et liv på en dansende

planet. yr

av den grønnsprengte våren.

svett.

stille

gange.

pust. se

der. en and på vannet. ørsmå

bølger bak.

så tørst jeg blei.

trøtt.

trist.

glad.

bemerkelsesverdig selv-omtenksom

gikk jeg hjem for å spise

kveldsmat. dusje. så

sove.

ebbe ebbe ebbe. ebbe

ut

av dagen.

det er en gleder men det betyr ikke så mye

det er mange ting jeg er.

men liv, er det jeg er bare,

om alle de andre tingene ikke lenger er.

det er en gleder i å miste seg selv,

og en glede i å få seg selv tilbake.

jeg vet ikke om dette gir mening,

men det betyr ikke så mye

Det er mandag morran sol skinn. Sykkelen får hvile. Bussen støver avgårde. De første strålene fra sola står vannrett inn.

Det hender, enkelte morgener. Uten at jeg helt kan sette fingeren på hvorfor. Jeg finner meg selv så satans glad. Det stråler i hele organismen.

Jeg kan ikke framkalle det selv. Det kommer plutselig og forsvinner plutselig. Men det skjer ofte når jeg sykler eller pusser tennene mine om morran.

Jeg tror det skjer i øyeblikk jeg klarer kjenne livet, som det strømmer gjennom organismen. Ingenting annet er i øyeblikket, enn det at jeg lever. Jeg bare er det levende, og det levende er meg, til jeg blir meg selv igjen.

Å sette pris på

Når det gjelder å sette pris på de små tingene:

Lyden av vekkerklokka skrapte meg i øret. Jeg lå og satte pris på stillheten etterpå. Var salig i søt sirups mellomtilstand, før jeg måtte møte dagen.

Tunga over gatte tenner etter tannpuss.

Regnet var iskaldt i ansiktet på sykkelen. Men gleden boblet lett med motstanden i pedalene. Fart på sykkel er å kjenne friheten.

Med god tid satt jeg anpusten på kjøpesenteret og ventet på bussen. Satte pris på den tørste innpusten og den tilfredstilte utpusten. Tørst, fornøyd, tørst, fornøyd. Inn, ut, inn, ut.

Å puste er å være nær det mirakuløse hele tiden.