når jeg har drikki litt for mye kaffi

det er sånn
             når jeg har drikki litt for mye kaffi
  jeg blir så

oi!

jeg får så lyst å

smelle store ballonger
klemme tomme colabokser
tygge tykke gulerøtter
rett over

To år, alt er det samme

Etter to års fravær fra bloggen, trykkes det igjen et innlegg. Alt er det samme. Kontoret, kaffien, sommeren og rastløsheten. Men jeg finner ikke noe på hjertet. Hva skal jeg egentlig skrive om? Problemet er at jeg ikke har noe å klage over. Ikke enda i alle fall. Før jeg får tid til å kjede meg, slår jeg opp i en bok og blar. Slik er det. Slik er slik.

trykk

Det værste er å ikke gjøre noe, når du ikke har noe å gjøre. Det beste, er å ikke gjøre noe når du egentlig har noe å gjøre, men har allerede jobbet ganske godt og føler du fortjener en god pause. Slik som nå, når jeg sitter på jogg og har ikke hatt noe å gjøre siden klokka åtte, og klokka er halv elleve. Jeg burde jo fryde meg over at jeg kan surfe på internett, kjøpe bøker(som jeg allerede har gjort) og lese internettaviser. Men det kommer til et punkt der jeg får litt dårlig samvittighet for ikke å gjøre noe, selv om det ikke er noe å gjøre. Den ideelle arbeidsdagen, er når det er akkurat nok arbeid til tre timer før lunsj og to etter, og resten av tiden med muligheter for å gjøre andre avkoplende aktiviteter. Å, jeg kjenner rastløsheten og loppene spre seg fra leggene og opp i kroppen. Tror jeg må ta meg en sykkeltur for å dempe tendensen. Ellers vil jeg gå på veggene her jeg sitter på et varmt ganske stort kontor.

Loppeblod likeførlunsj

Og noe så inn granskauen og. Her jeg sitter og prøver å konsentrere meg om å skrive noe smart, dirrer jeg som en pressborremaskin og klarer såvidt å holde meg fra å trykke ned alle tastene på en gang, i håp om å bli ferdig med denne teksten, slik at jeg kan ut og løpe rundt. Jeg er på jobb, og det er lit å gjøre, så da må jeg bare løpe. Eller sykle. Tror jeg går for det siste. Men hvorfor denne loppeinvasjonen i det som raser rundt i kroppen min og bidrar til min eksistensielle opprettholdelse. Finnes det ingen kur?? Det er jo ikke bare kroppen, beina, armene, øyelokka, som ikke klarer å holde på roen, men tankene er like turbulente. De flyr rundt og kleiser sammen og er umulig å halde fast på. Nå er det lunsj, og hvis jeg spiser meg riktig god og mett, håper jeg å få roen, et lite øyeblikk. Men da må jeg droppe kaffien, noe som er helt uaktuelt. Så jeg kan like godt sette fram sykkelen med det samme. Eneste måten å avloppifisere hele mitt vesen og få hvile.