Det er ikke håp
koppen med kaffi
snakker om.

iste agen

iste ag å obben. sparer den første bokstaven i den første setningen. ørst om ist.
vinteren er fortsatt lik null.
bussen brummer bestialsk opp broen.
Siste innsats på jobben i dag, før jul(ene) ruller meg hjem.
Og sola snur en av disse dagene.
Håpet gløtter fram fra et innadvendt sted.
Armfanget til håpet er fyldt av vår og fuglesang.

Slangen biter seg ikke i halen fordi det er godt

Håpet om å finne fred,
blir næret av angsten
for det samme.

Etter overraskende mange dager med sol

Etter overraskende mange dager med sol,
kom regnet svevende på en sky,
og gjorde det langt letter for meg
endelig få gjort forefallende husarbeid.

Dette er første posteringen i år. Det skulle gå nesten syv måneder før jeg klare løfte fingrene opp på tastaturet, klemme de få tankene mine gjennom sila som skiller gode fra ikke like gode ord, og til slutt instruere fingrene til trykke ut resultatet.

Kanskje det er lavtrykket, eller noe helt annet, men kroppen min vil aller helst bare sitte stille i dag. Selv ikke koppen med kaffi klarte løfte meg opp fra tilbakelent til aktivt gir. Men så er ikke koppen helt tom heller, så håpet hviler i den svarte væska.

en regntung søndag

håret renner ned
foran øynene
grå skyer står tett
og upussa tenner
i munnen
utsiktene til en ny uke
sperret av fjellet
toppen på et kirkespir
over naboens tak
kan nok spidde
en uskyldig fugl
som ikke ser seg for

grunnlag

I det klare lyset,
fra nøkkelhullet.
I de rolige stemmene,
gjennom veggen.

Mellom to sterke hender,
og to milde øyne,
ble håpet
til.