Bussen med plass til alle

Morgenbønn, eller stønn.
Eller bare et sted uten tilsatt sukker.
Midlertidige passasjerer
hutrer på holdeplassene.
Venter på den uforutsigbare bussen
inn i evigheten.

om bussen

bussen tyner seg gjennom tunellen, og ut på den andre sia som en prosjektil mot målet. neida. den er heller mer som syngende, dansende, flørtende. en morgenfugl av en buss, full av livslykke. 

neida. bussen er bare bussen. rutinemessig opptatt av det busser skal være opptatt av. åpne de hydrauliske dørene sine med et pssssshhhh og lukke dem med nesten den samme lyden.

15 bussen er sein

Når bussen
er sein. Det er så
skikkelig kjedelig.
Å vente ut i tomme lufta.
Speide
etter den gule 15bussen.
Trampe
av snø fra skoen.
Se
på klokka, putte hendene
i lomma
og mumle ufine ord.

Da
er det deilig bussen er varm
når den omsider kommer.

forbanna den bilen

Forbanna den bilen. Halvkvalte lyder, tjinn tjinn tjinn, og så død. Forbanna pokkers kalde verden. Men der stod den trofaste røde spinkle metall-hingsten sykkelen. Come on. Jump on. Hey ho og lets give those pedals a tråkk!

Bussen hilste meg hey you mister longtimeago velkommen ombord. Tatt skjegget lurte sjåføren, og åt en pastill.

Den faste plassen bak i bussen var fortsatt min. Fin utsikt til et bergen på vei til jobb, skole og andre ting.

Bussen og regnet. Regnet og bussen. Sprut og plask og vindusviskere, vent, vindusviskere, vent,vindusviskere, vent, vindusviskere.

Regndråper på vinduet dirrer. Noen slipper taket og blir striper.

Godt å være tørr på føttene. Fø fø fø te te te ne

Fortsatt kaldt i verden.
I min verden det vil si.
Men lysere om morran. Lysere blå på himmelen.

Perspektiver er alt som betyr noe.
Jakten på nye perspektiv
skulle vært like respektert
som jakten på alt det andre man bruker tiden og jakter på.

Hvilket perspektiv klarer jeg grave fram her jeg sitter på bussen?
Jeg er en mann på vei til jobben min.
Det er fredag.
Et typisk perspektiv for meg å ta.
Men så ser jeg og:
jeg er et levende menneske
som en gang skal dø. Og jeg eier noe så mystisk og rart
som en bevissthet om meg selv.
Jeg er fri.
Mitt liv er mine valg.
Jeg ser på den lyseblå himmelen og tenker
det er godt å være levende.

Så må jeg av bussen.

Lyskrysset sperrer øyet sitt opp; ulmende rødt og sier stans. Bussen brummer utålmodig mot menneskene på vei over gangfeltet. Så blir det klart grønt, og bussen rykker til. Piler gjennom byen som en gigantisk bindestrek. Skyggeaktige skikkelser smyger seg langs kontorbygg og stengte cafeer; på vei til kontorstolen sin på et varmt kontor.

så rolig

bussen kjører, jeg sitter i den. snøen ligger som et lass på trærne. det er ikke middagstider ennå, men ute er det allerede begynt å mørkne. med kulde som spiker, legger vinteren lokk på nok en tidlig dag. men rett før mørket oversvømmer verden, er alt blågrumset og fint. så rolig.

15.Desember

Hvilken luke er jeg kommet til? Jo, det var vel den femtende. Der finner jeg en tirsdagsmørk dag på størrelse med en skoeske. En skoeske fylt med vatt, og Leif Smoking(en bussjåfør) nekter å åpne dørene for en ørlite forsein dame, selv om vi står helt stille i kø på vei ut av bussterminalen. Oppgitt går hun bort fra bussen, når hun skjønner nytteløsheten av å gjøre bedene gestikulasjoner til Leif smoking, som sitter stiv som en kald pingvin og ser bein fram for seg. -det står i regelementet. Tenker han hardt til seg selv.

Krympe tanke, krympe sinn

Oi for en morgen. Ramla inn i verden, med hodet først. På puta. Jeg var glad det var en myk landing.

Passerte vinden da jeg sykla. Jeg var raskere enn pedalene, knirka kunne man høre da jeg kom, men jeg var borte før man fikk snudd seg.

Bussen bar avsted gjennom mørkbelagte gater over brostein over bro gjennom tunnell gjennom tun.

Mandag morran sakte sang. Sløve vers. Trøtt melodi. Tre tanker om sol, kaffi og. . . .

temperaturensynker

Oi nå blei det

kaldt. Plutselig som helt

ut av det,

blå var fingrene

mine, da jeg

parkerte sykkelen.

Jeg skjelver på

bussen på

hendene mine. Høsten er blitt

kald på beina mine og.

Busser er som blod. Transporterer legemer, flest hvite men også andre farger, fra stasjon til stasjon. For at legemene skal gjøre jobben sin.

Hvor mange legemer som tar bussen i en by, sier noe om byens kondisjon. Tilstanden i bergen ser bra ut. Men den kan sikkert bli bedre. Med høydetrening for eksempel.

Ellers er det høst og hoste blandt mange snue også fra trær.

Jeg har forstått at billettkontroller på buss ikke er så uvanlig for de fleste.

ja

Det er tilsynelatende ingen ting å skrive om. Ikke uten å bli selvfokusert og klage over ryggen som er stiv som en rygg som er stiv som en stokk. Jeg hadde ikke tenkt å nevne den smertelige ryggen min, så jeg lar være. Ryggen skal få være vond i fred.

Nå kjører jeg gjennom en tunnell. Dagen er i startgropa. Baktung. Vanskelig å reise seg. Og ryggen er vond.

Men så ble alt fabelaktig! Det kom to vektere på, på bussen. De var billettkontrollører. Det stakk i magen, for hadde jeg billett? Ja. Heldigvis. Jeg hadde jo månedskort.

Billettkontrollører er bare sånn du hører om i eventyr og sagn. Jeg trodde egentlig ikke de var på ekte. For etter 10 år ca daglig med buss, hadde jeg ikke møtt en. Ikke før i dag. De var på ekte.

som en bedøvelse i sjela

Det var ikke det, at jeg ikke kunne ta den bussen. Jeg hadde kommet meg fram, med den og. Men da jeg forstod at det var feil buss, gikk hodet i spinn, og jeg måtte av i en fei. Fordi den bussen ikke er en del av rutinen min hver morran. Ingenting mer viktig for meg på morran, enn morgenrutinen. Det er den jeg kan takke for at jeg klarer slepe meg ut av senga klokka 0615 hver dag. Ut i kulda og ut i regnet, uten å gi opp det hele.

Å bryte rutinen, er som å stikke en strikkepinn gjennom magen. Du ønsker ikke å lage et nytt hull hver dag. Men heller bruke det samme hullet som dagene før. For motstanden minker for dag. Da jeg forstod at jeg var på feil buss, kunne jeg kjenne strikkepinnen mot magen på et ukjent sted. Men her på den riktige bussen, er det godt og varmt og behagelig.

Rutiner har hjulpet mennesker å overleve siden tidenes morgen. Den er en av våre beste strategier for å hanskes med en overveldende verden. Den er som lokalbedøvelse og gjør området rundt opplevelsen nummen. Den riktige bussen er en viktig sprøyte med bedøvelse hver morgen.

Når bussen ikke kommer. Når bussen er for sein. Da er det kjedelig å vente på bussen da. Men til slutt så kommer den. Og du har lyst å komme med en bemerkning til sjåføren, men du lar være, tenker drit i det, bussen er her jo. Sjåføren har gjerne en like god grunn til å være forsein som du har, når du kommer på jobben.

Jeg kom til å tenke på en sang. Men det var en tapt sak. Av Beck.

Regn fra oven. Mørke skyer og sølevannsbris fra vest. Vindusviskere klarner sikten, klarner sikten, klarner sikten, klarner sikten. En dame, uskodd for været, henger i en paraply og ballanserer på kanten til ankelbrudd over veien.

Dårlig vær. Mørke skyer under øynene. Trøttheten svever i lufta som gresspollen og gir reaksjoner som tørr hals, svie i øynene og gapende gjesp. En god tanke, hengende etter et minne om sol, ballanserer på en line over en morragretten innsjø. Tappert men tapt.

Bussen uler som en ulv og sluker regnvåte passasjerer, med paraply og det hele.

Back on the BUSSSN. Og for de som ante en viss referanse i den første setningen, så ja, jeg hører på the beatles.

Noen få opplevelser blir til, før og etter, i referanser om tid. At de er så sterke at når man skal tenke om eget liv framover, så tenker man at noe var før, og at noe var etter denne opplevelsen. Fordi opplevelsen markerer et skille. Noe som ikke var før, er nå blitt. Et sånn skille i tid opplever jeg nå. Noe er blitt, som ikke var, etter 8 dager på kommunikasjonskurs i Jevnaker.

Men det meste er likt. Sommerferien nærmer seg. I morra er jeg tilbake på sykkelen. Livet ruller videre, og tar opp i seg sommeren som lukter av nyfrisk dag og jeg stempler ut av bussen. Klar for dagen.

Med omkjøring og kork og kø i alle retninger, ser det ut som turen hjem fra jobb blir lang.

Med magen så sulten at den snart begynner å gnage på tolvfingertarmen, skal det bli en fornøyelse å sitte lenge på buss.

Med et hode av betong og tanker av støvler med hull, skal jeg prøve å få tida til å gå med å putte noen ord på bloggen. Betrakte.

Bussen triller som en firåring på trehjulssykkel. Fort, seint. I rykk i napp. Helt stopp. Stopper en liten stund. Så rykker det igjen.

Faen, detta var kjedelig. Hadde jeg bare hatt noe å tygge på. Kjenne smaken av. Annet enn sein-dag-på-jobb-smak i munnen.

Se alltid etter lyspunkter og gule knapper i en ræva situasjon. Jada. Jeg har brune støvler på beina. Men de har mørke hull og lekker. Ha ha.

Ute av tunnellen ser jeg slaps. Snø gått ut på dato. Snø, best før. Snøuføre. Og bussen bare hinker. Og magen bare mumler og hodet har og vært bedre før.

Men så løser køen seg gradvis opp. Snøen smelter videre og alle som har støvler er kommer tørrskodde hjem. Pling!

Mandag hele året. Det er ingenting å le av. Og minst av alle ler buss-karen. Med sitt mysepregede alvorsblikk, holder han blikkontakt med veien og begge hendene på rattet. I små micro-sekunder av gangen, kaster han blikket opp i bakoverspeilet. Jeg tror buss-karen tar jobben sin alvorlig og seriøst. Selv om det ikke er mandag. Men hva tenker han på,der han sitter og stirrer ut over brillekanten og leser traffikkregler som en middels lettlest bok? Kanskje han tenker på obama,og om amerikanske buss-kar-kollegaer får bedre kår under en presiden som står for change? Eller, hver gang vi kjører forbi drivhusanlegget, på onkelen sin, gartneren,som alltid så grønne fingre i gutten. Han ser ned på fingrene som tviholder i rattet;ja, det skulle kanskje vært noe for ham å rote i jord og stelle med blomster. Men den bussen er gått. Og nå skal han der slampen med headset av som sedvanlig. . .

Altfor

Bussen hjem ble ganske lang. Alt gikk seint i mitt trøtte hode. Setningene i boka ble for lange å lese. Tankene var for kjedelige å tenke. Vannet for flatt til å drikke. Maten for munnfull til å spise. Øynene for trøtte til å lukke.



Så jeg bare satt der. Til vi var helt framme.