i dag har det vært en
flat dag. jeg våkna som vanlig
liggende flatt i senga. tørstere
enn på lenge og litt sliten
i leveren min.
først trodde jeg kanskje det
var svinevirus jeg
hadde fått. men så kom jeg på
at jeg fikk tak i noe øl
kvelden i forveien, som jeg
tilfeldigvis drakk. mer
enn 2 desiliter.
fikk kroppen opp
i vinkelrett stilling, og begynte å
flytte på den. stampa ut i gangen og traff
noen mennesker der. og jeg prata
med de menneskene der. men jeg
husker ikke hva som ble sagt.
tror det var noe om et fugleskremsel.
jeg fikk fylt kroppen min opp med
vann. godt kaldt vann fra rør under
bakken. det var virkelig godt å fylle
kroppen opp. jeg sa ahhh, skikkelig høyt
etterpå.
nå begynte tankene å
samle seg og bli til noe jeg kunne
forstå. det kom noe bilder fra kvelden
før. bilder av mennesker som prater
men jeg husket ikke hva som ble sagt.
sulten, klarte jeg å tenke. så
klarte jeg å tenke: må lage mat.
jeg tar tak i hånda mi for å skjære
to skiver fra et brød. og jeg
legger to egg i eggkokeren før
jeg skrur eggkokeren på.
jeg finner en ostehøvel, fordi i
kjøleskapet fant jeg en gulost.
snart ligger det to tygde brødskiver
og to lettkokte egg i magesekken min.
jeg føler meg ikke sulten mer. jeg
føler meg mer fornøyd enn jeg var.
men det er fortsatt vanskelig å reise seg
og flytte kroppen fra ett sted til et annet.
så jeg blir sittende en lang stund.
det kommer stadig flere tanker. og kvelden
før er nesten helt rekonstruert. men
fortsatt er det noen minner som mangler.
utenfor driver sola på og herjer med
blomstene og fuglene og trærne. lager
varme og lange skygger og den slags.
jeg får litt lyst å gå ut i sola sjøl. men det
var så godt å sitte. men til slutt går
jeg ut allikevel. ut i hagen for ha et
ord med sola. men jeg får ikke sagt noe
for jeg må se ned i all ærbødighet. ingen
klarer å se rett på sola. vi har altfor
mye respekt for den, til det.
men vi trenger egentlig ikke si så mye
til sola. i alle fall ikke når den gjør jobben sin.
jeg går bort til morelltreet i hagen. der
er det forsatt ingen moreller. heller
ikke ripsbærbuskene har ripsbær på seg.
jeg setter meg ned med ryggen mot treet.
plutselig tror jeg at jeg hører stemmer. men
det var bare en humle som vinglet gjennom
luften med altfor stor kropp og altfor små vinger.
jeg legger meg ned med øret mot gresset.
der hører jeg en lyd, som jeg hørte sist
da jeg spant en globus rundt og rundt.
så hører jeg en annen lyd. fra nabohuset.
det er noen som spiller piano. og jeg
ser en sommerfugl som er gul fly
rundt morelltreet, før den setter seg
på en engkarse.
mens jeg ligger sånn tror jeg tiden
går av seg selv. jeg trenger ikke gjøre
noe spesielt. så jeg blir bare liggende.
snart er kroppen min begynt å gå i
oppløsning. mer og mer, og den
blir til jord. jeg hører stadig lyden av en
globus som snurrer og naboen som spiller
piano. jeg tror det går skikkelig lang tid.
for plutselig en dag, ser jeg på ny en
gul sommerfugl. men den flyr ikke rundt
morelltreet nå. den flyr bare forbi meg.
jeg er blitt til jord. og det er begynt å
vokse grass på meg. og noe blomster
faktisk. nå er jeg ganske sikker på at
det er grieg naboen spiller på piano.
lyden av en globus som snurrer og
snurrer vil jeg aldri bli lei av.
