kjolestoff i sky

skyhimmelen har en tung dag og skraper bakken sammen med menneskene. Omhyller dem med sin melankolske tåke. Sleper sitt gråvåte kjoleplagg, lydløst. Får konturer å falme. Legger lanskapet tidvis glemt. 

Det er ingen ende på dette stoffet. Ingen kant, eller søm å følge til enden. Sømløs fra middag til kveld. Og kanskje

enda lenger.

stemningslodd

himmelen er tom
for
bare et tykt
skygrått lag
fargesetter
landskapet

så vidt jeg kan se
ingen
tegn til sprekker
i skydekket
i nærmeste
framtid

en regntung søndag

håret renner ned
foran øynene
grå skyer står tett
og upussa tenner
i munnen
utsiktene til en ny uke
sperret av fjellet
toppen på et kirkespir
over naboens tak
kan nok spidde
en uskyldig fugl
som ikke ser seg for

tåke sky spire

en tåketung kveld i bergen. ser

ut av vinduet mitt. trær med

mørke kvister, strekker seg i været.

tåka visker ut tydelige tegn.

i går satt jeg i et fly over skyene

og kikka ned. jeg så skyene

ovenfra.

på bakken fant jeg en kastanje.

nå ligger den i vinduskarmen

min. det vokser en spire ut fra

skallet. er på vei ned

i bakken. jeg planter mitt eget

kastanjetre

Etter snø kommer slaps. Og bilene kommer svisj, svosj, sprut, klask. Det er den gråbrune tia. Den vi alltid ikke husker; ligger skjult i det hvite, som blender med sin renhet.

Men selv over tung-grå skyer, er asfalten oftest tørr, og hestehoven skinner gul
.