uinnspirert mønster

Når dagen er tømt for ord.
Ordene tømt for mening.
Og meningen ligger flat
under skoene, som er grå
som dagen som er tømt
for ord.

om å ende sine dager på en blogg

en natt blandt andre netter
sitter med en sliten kropp
oppe og holder tastaturet varmt med tanker
som ikke får annet utløp enn på en blogg. tenk for et liv.
for disse tankene, som hele livet ventet på å bli frigjort,
få vinger og fly. Bli til luft, til lyd til ord og vandre
inn i et annet hode, kanskje, og blande seg med nye tanker
og nye ord, men ikke disse ordene her. For de endte sitt korte liv
på en blogg ingen andre leser.

høres ikke eksisterer bare

ordet er stille

høres ikke
eksisterer bare

en fornemmelse

i kroppen eller i

jorda, som jord
er jord, er trær

er greiner, er fingre
som strekker seg mot

ordet som er stille
høres ikke
eksisterer bare

på søken etter mening i en uoversiktlig tekst/verden

det er så mye tekst som blir produsert hvert sekund. ja, selv på norsk, det lille landet nord, nesten helt nord til nordpolen. her sitter vi og produserer tekst. noen for å informere. andre for å inspirere. noen for å provosere. andre for å forklare. noen tekster er ikke laget for å bli husket i det hele tatt. noen tekster er laget for å bli husket en liten stund. andre tekster er forsøkt laget for å bli husket for alltid. hva jeg egentlig vil med denne teksten er blitt litt uklart for meg. det er minst 20 ord siden jeg fortsatt kunne føle på hva jeg ville formidle. nå er det tapt, men allikevel fortsetter jeg å produsere tekst. håpet mitt er vel at jeg kan klare å oppdrive motivet mitt underveis. kanskje ligger det gjemt under et ord, eller bak en setning. ikke vet jeg. formålsløse tekster er en kategori jeg ikke nevnte tidligere i teksten. men nå som jeg skriver videre, det er rart, det er akkurat som om tankene mine får hjelp til å reflektere samtidig som jeg skriver, som om ordene er en støtte for tenkningen. og jeg kom til å reflektere litt over det med formålsløse tekster akkurat da jeg hadde skrevet det. jeg tror egentlig ikke det finnes formålsløse tekster. formålsløshet i seg selv er en umulighet. jeg tror ikke det finnes handliger uten motiv, og det å skrive er absolutt en klart definert handlig, så altså, jeg tror jeg må ha hatt et motiv til denne skrivingen fra starten av. men motivet kan ha endret seg underveis. uansett er motivet tapt av syntes. formålet med teksten er mistet og det hele fortoner seg ganske så meningsløst. litt som det av og til kan bli i hverdagen. med sine talløse handlinger. vi handler jo hele tiden. men formålet med alle handlingene er kanskje tapt av synet. meningsinnholdet føles ikke lenger, og handlingene blir tomme og, ja, ørkesløse (et ord jeg lenge har hatt lyst å bruke). da må man spørre seg hva man gjør alle disse handlingene for. for hvem, og hvorfor. kanskje bare stoppe opp og vente. se. lytte. snu seg rundt også kanskje. løfte en arm. riste på et bein. svinge hoften. hoppe lett. rope hoi hoi hoi i takt med hoppingen, som etter hvert blir en spretting. sprette rundt og vifte med armene. og rope hoi hoi hoi. det tenker jeg, ville ristet løs meningen i de fleste. for meningen ligger i latteren, i smilet, i lek. og føles hverdagen like sammenpakket og uoversiktlig som denne teksten, da kan man kanskje prøve å sprette litt mer. verden er stor nok til at man kan unne seg å sprette litt på den fra tid til annen. det er goså fullt mulig å prøve seg på en hoi hoi hoi! jeg tror jeg fant meningen med å skrive denne teksten.

en som kan klø

jeg har noe på tunga
som vil ut
men finner ikke veien

ordene er hånden
som aldri fyller hanskene
helt ut

det klør
akkurat der jeg ikke kommer til
på ryggen

en god venn
er god å klø

sommer-sanse-seanser

Jeg hadde trodd det skulle komme flere ord. Flere ord nå som det er sommer.

Men ordene sitter inne på stilker og vipper. Inne bak grønnsprengte trekroner.

Bak melhvite løvetann-fallskjer-frø i høyt gress. Bak lunken syrin-sirups-søt

vind i håret. Bak høylytte sommer-sanse-seanser fra morgen

til kveld.

Om å vente på ord

Jeg sitter her, på bussen, og venter. Venter på ordene. De gode ordene. Jeg har ingen direkte inflytelse, på denne prosessen. Må bare vente tìl det kommer noe.

Ser på menneskene med kaffi i pappkrus. Ser på bilene spruter i dammene. Trærne i lett grønt.

Det kom ikke så mange spennende ord i dag.

Det åttende underverk kanskje

Jeg går her fra jobb og tenker. Jeg tenker på taiwan. Men ikke på landet altså. Men på ordet. Det er jo et fint ord. Tai-wan. Så tenker jeg på asfalt. Men ikke på ordet altså. Men på det grå, som er hardt, og blir mørkere som vått. Jeg tenker at den veien jeg går på nå, er jo en liten del av veien som går gjennom tyskland og sveits og helt til kina. Er ikke det et slags åttende underverk kanskje? Det tenker jeg.