flagge

Månens er på ned
adgående, og slik
synger den: Å mennesker,
forfrosne mennesker. Håpløse
mennesker. Jeg skal ikke glemme
dere, selv lenge etter dere er
borte. Dere har jo tross alt plantet et flagg
på hodet mitt.

jeg traller og tenker og
kikker ut på en måne
som er kul
rund
en diger lysende knapp
står godt
til nattens svarte
lysprikkete tapet
tallet 14 dukker opp
i hodet mitt
uten en tilsynelande
god grunn og
wikipedia gjør meg
ikke klokere med sin
14 (fjorten) er det naturlige tallet 
som kommer etter 13 og før 15.

det er ikke alt
vi skal forstå

heldigvis

overføring

jeg ser på månen
skinner i mørket
og er trist
men
måner er ikke triste
(de er jo laget av stein)
da må det være
den som ser

en ny æra kanskje?

Nå skal jeg prøve å peile meg tilbake
på mer spontane og uhøytidelige posteringer på bloggen.
Slik som i gode gamle dager. Dager
da smuler drysset inn  både sent og litt tidligere.
Smuler som ikke bare er oppstilt som dikt, men også frasert på slentrende og
tilfeldige måter. Som en formålsløse spaserturer om kvelden.
Det skal ikke være slik, at jeg krever av tekstene mine å gjøre leseren oppmerksom på solen
hver gang de ligger som en ferdigknudret forundringspakke. Nei,
jeg vil like gjerne gjøre oppmerksom på månen, eller fjellet eller blikkboksen. Alt
er viktig. Ingen ting
er for lite
til å gjøre stort.

1. Desember

Så åpner jeg luke nummer en. Hva finner jeg der? Der finner jeg en rund diger måne på en frostkald himmel. Han liksom har hodet litt på skrå, og ser ned på oss. Med et blikk av månesorg. Tenker på hvor lite menneskene der nede forstår. Medfølende som en måne, blir han månerørt hver gang han ser vi pynter busker og trær, for å skape mening i en mørk tid. Månen tar månehatten av for oss. For som han sier : det skal bli kjedelig uten dere.

Der ligger det en liten ting til, i luke nummer en. Det ligger en bart. Rett over munnen, og like under nesa henger den på plass. Den er ikke god å se. For det er så mye skjegg rundt. Montro om den ikke viser seg tydeligere mot jul.

God første desember!

Måne søker skjegg

Morgenen månen hadde tappet luft av sykkeldekket mitt, fordi, som den sa: jeg misunner deg skjegget ditt. Kan ikke du få skjegg? Spurte jeg månen. Nei, sa månen. Jeg kan ikke det. Men slutt å tappe luft av sykkelen min, sa jeg. Javel, sa månen. Skulle ønske jeg kunne hjelpe deg måne, sa jeg. Det er greit, sa månen.

Som perler på en snor, går vi, til snora tar slutt. I dag er det mandag. En klar mandag morgen. Alt skjer på sin vanlige måte
.

Med en saltklype

På vei fra byn. Månen er bare halveis til stede. Kanskje akkurat som meg. Et brusende øl-hode-susende sko-trinn-sjonglerende. Asfalten er lengre enn tankene legger seg som tepper tenker trær langs stien tar tid til tolmodig reflekson om pannekaker bør jeg lage det? Fuglene kvitrer. Gresset gror og. Månen ruller sagte langs aksen til en forutbestemt skjebne. Jeg ser på månen, og vi er forskjellige,tenker jeg. Til månens ufordel. For jeg ruller og. Men ikke i bane. Ikke på sportet av det som kan forutsees av en kalender, eller ball av krystall. Men den klare lyse sommernatta vet godt hvem jeg er.

bare står der

Ikke nok med at arbeidsdagen ble lang som en flaggstang; regnet kom som tankbåter og gjorde hele meg helt utørr.

I dag er månen pakket helt inn, bak skyer som minner om grå dronning Maud. Vinden ligger på lur bak alle hjørner, og går rett på deg, helt med vilje.

Jeg ser mange trær, helt uten blader. De bare står der.

Fjellet står der også. Og skal ikke noe sted.

Vi skal vel ingen, noe sted, egentlig heller.

Eller?

Sammen er vi alle ensomme

Månen er nok litt trist. Alltid ensom der oppe. Aldri sammen med noen. Ikke solen. Men det hender han har selskap av noen stjernen. Små fnisende stjerner, som bare er opptatt barnevogner og belter og bjørner. Månen føler seg kanskje både stor og dum. Og veldig ensom. Så ensom at han helst bare vil gjemme hele seg.

Så gjemmer han seg.

Men når han har gjemt seg, føler han seg like ensom. Kanskje mer. For da har han ikke de dumme menneskene engang. Som ser opp på ham, peker på ham, prøver å hoppe og fange ham. Noen lager sanger, andre dikt. Noen liker bare å sitte under ham og holde rundt hverandre.

Dumme mennesker, tenker månen. Men så er de alt han har. Og han savner menneskene, der han har dekket hele seg til. Og han bestemmer seg for å komme fram igjen.

I kveld er månen helt framme. Men føler seg veldig ensom igjen.

Utenfor rommet mitt henger månen rolig der oppe.
Tynne skyer sniker seg tanketomme forbi.

Utenfor rommet mitt skvulper sjøen urolig der nede.
Månen har laget et langt skinnende bremsespor i den.

På mitt lille rom,ligger jeg og tar meg en hvil.
Helt ut mot havet et sted. I en rorbu,eller noe.
Det er slett ikke værst. På en måte ganske bra.
Udårlig må jeg si.

Gjen påhør. Og lør godagskveld!

preludium vinter

nå fryser vinteren snart til.
drar med seg sitt teppe,
av rimfrost og
is

pusser stjernene som
gammelt sølvtøy,
skinnende
klare.

vinden stilner, bjørnen
sover, og bekkene
stopper
helt

jeg skal blåse frostrøyk mot
månen, og fryse på
fingrene
aleine

>>> D E T su su su suser i S O K K E N E m i n e <<<

oi
som jeg klør i øynene av
pollen
korn jeg ikke kan
se
forbannet være

klokka på kjøkken som
forkynner tiden med
skarpe tikk og
ingen skal tvile
på at tiden ikke står
stille

hva angår sola angår ikke meg i
kveld er det månen jeg venter på
for den skal skinne i koppen min med
grønn te

og skjegget bare vokser

§§§ t r ø t t

natten
har sneket seg
på tå
inn i øynene mine
og natten
har satt seg
på øynelokkene
tung

jeg fant en
pille. og jeg spiste
den.
kanskje, tenkte jeg,
vil den gjøre meg
sterk. men
jeg må ha
bommet, og
kanskje, tenker jeg,
var det
månen jeg åt,
for den gjorde meg
så indelig
trøtt.

tung
tung
tunge
øynelokk
så
hvorfor
hvorfor
hvorfor
sitter
jeg fortsatt her og skrive rare dikt?

sov godt alle sammen!

mellom månen og plommer (men uten humler og ugler)

vet du
hvordan smaker
månen egentlig
har du tenkt på
dette under lampeskjermen
der du leser dikt
av Arild Nyquist?

nei, men jeg har smakt plommer.