På øreklokkene kom det en sang og gav meg et blaff fra en sommer; det er tidlig juli, jeg er sliten og mett av å reise. Jeg sitter på flytoget, og nærmer meg new york. Den verden jeg kjenner, starter å bli mindre.

Sitter på bussen mot jobb og savner starten på noe nytt. Nye steder, nye lukter nye folk, nye opplevelser, av meg selv på nye plasser.

Men jeg får nøye meg med mer nysnø.

mistermistermister

Jammen er vinteren lang og mørk og kald. Jeg misunner reiseklar bror, som reiser til et annet sted hvor gresset er langt grønnere. Han tar fly fra vinterland og lander i sommerland. Bytter ut gråbrune brøytekanter og sylskarpe minusgrader, med lysebrune sanddyner og myke vindkast. Gode greier.

Nådde bussen med et rop om hjelp, denna morran. Bussen gikk for tidlig! Jada jada så sjåføren, det er sommerruter.

Visst, sommern er i rute. Tre dager igjen, og jeg kan påberope meg tittelen som ferierende. Et knippe dager etter det, og jeg er den reisende. Og ikke før et hav av tid( like stort som atlanteren og alt mellom europa og amerika) er jeg tilbake i gamle sko på inngått asfalt.

Landet ligger grønt. Lat.

Klokken halv ni tok jeg flyet. Ti over halv ni var jeg tilbake på jobb

Litt mer kaffi? Ja, takk som byr. Og her er det lite å gjøre, for bilen jeg bruker har mistet servostyringen. Det var da som bare pokker, det da! Å ja, skal jeg si deg, det var som pokker og fillern på julekvelden og sankthansaften på en gang! Men fortsatt har du vel lyst å reise? Å jo, kan ikke nekte for det. Men så demper jeg trangen til det eksotiske gjennom nytraktet kaffi, fra brazil. Godt, godt. Men det var den bilen. Til pokker og. Her ligger arbeidsdagen foran meg med oppbretta armer og arbeidslysten er av rustfritt stål, så slutter bilen å funke på servoen. For en ironi. Vel, vel. Hva skulle vi gjort uten uforutsigeligheten? Bare kaffien er varm. Det er en trøst. Men tenk på dem som akkurat nå sitter og rister og får propper i ørene. De kjenner et sug i magen, og vips, så var de ikke mer koplet til jordens overflate. Ut på sin høyre side ser de grå tåke, tykk som bomull, og de kjenner sin egen trøtthet i slekt med den tåken. Så plutselig forsvinner tåken, og søvnen, og en klar blå himmel vekker til liv en ren bevissthet og solen som hilser fra horisonten, setter dype spor i hukommelsen, for det hele er jo så uvirkelig. Men samtidig så stemmer det. Alt stemmer. Jo lengre flyet beveger seg bort fra norge, jo mer stemmer det. Det stemmer å være på vei. Blodet stemmer i, og hopp sa hjertet der det tok et dobbeltslag, for hva slags lyd var dette? En lyd av noe som er galt som ikke stemmer, tenker jeg, og snur meg for å se på flyvertinnen som akkurat har satt seg bak i flyet, fått sikkerhetsbeltet på, og lagt ansiktet ned mellom knærne. Akkurat nå skulle skulle jeg tro det var på tide å bli nervøs, men selv om den overvektige middelaldrende mannen på min venstre side river seg i håret, hyperventilerer og roper Jeg vil hjem!, er det med helt rolige bevegelser jeg setter på meg surstoffmaska idet flyet vipper over på høyre side og snur nese ned igjen, altfor tidlig og i altfor spiss vinkel, mot jorden, jeg hadde håper å ikke gå på, på en stund. Men så forstod jeg plutselig at denne jorden skulle jeg få mer enn nok av, om bare noen få øyeblikk. Jeg forstod at jorden antagelig ville spise meg, og hele flyet mitt levende. Så da ble jeg litt skuffet. Og ut av vinduet ser jeg igjen den grå tåka peise forbi, og jeg føler meg trøtt, så trøtt at jeg tror jeg må ha sovnet, selv til lyden av hylende mennesker på alle kanter. Jeg sovnet og våknet ikke opp før jeg med ett befant meg tilbake foran det tastaturet jeg hadde startet denne teksten på. Og egentlig er jeg glad for å være tilbake. Jeg er glad for at det bare var en diktet historie. Og kanskje har jeg ikke like lyst å reise lenger? Vel, jo.

Blodets gaulen etter nye opplevelser

Å, hvordan søvnen er en grå masse. Med en litt ekkel lutefiskaktig konsistens. Akk, ja. Sånn er det, verden går videre, og skulle det være en morgen da jeg spesielt hadde lyst til å reise jorden rundt, skulle det være denne morgenen. Det er egentlig ikke meg. Det er blodet mitt. Jeg tror blodete mitt kjeder seg. Det rasler på sedvanlig vis rundt om i kroppen og bærer rundt på det samme kjedelige hydroluktoksygenet, som det har gjort i en måned nå. Jeg tror blodet mitt vil ha nye oksygenimpulser. Oksygen fra land med varme. Fra høye fjell og oksygen med lukten av krydder. Solkrem. Salt hav. Tang og tare. Fremmed øl og søt tobakk. Jeg er nesten redd blodet mitt vil forlate meg for å reise på egenhånd. For å redde meg holder jeg drømmen i live, om å snart ekspandere den daglige utfoldelsesradius. Spre mine vinger, ta på meg svømmeføtter og holde pusten når jeg letter med en boing 646 gjennom skyene.