Big badda splach! from the open watergates of heaven

Fytti katta! I dag står regnet som små kamikazesoldater på vindusruta. Det plasker og spruter fra en mørkeblå sky. Heldigvis er jeg skjermet og beskyttet mot værgudenes topptrente elitesoldater, som har kun ett mål for det våte øyet : gjøre mennesker i verden våte. Skikkelig våte. Så inntill gudenes fuktige temperament snurper seg betraktelig, blir jeg nok sittende inne i mitt lune hi, for å nyte min kaffi og surfe på en bølge av informasjon om solfyldte reisemål i eksotiske strøk. The perks of being a god paid summer worker in a place with no work to do, on a rainy day.

Mageprat

Magen er hul som en sementblander uten sement. Når jeg sier noe, hører jeg ekko av stemmen min fra fra magen, og når jeg sitter og ikke snakker, er det magen som tar seg av den biten. Med litt kvess stemme snøfter og freser den etter mat. Men hva kan jeg gjøre? Nå klokken bare er halv elleve, og lunsjen er minst tre kvarter unna. Det går ikke å godsnakke med magen. Den gir seg ikke før den har fått mat. Men av og til hjelper det å drikke vann. Store mengder vann. Da roer magen seg litt og følelsen av innvendig hulhet og tomrom opphører for et lite øyeblikk. Men vann holder ikke magen opptatt særlig lenge, og plutselig sitter du der og kjenner et sort hull bre seg inni magen igjen, men da er det heldigvis bare fem minutter til lunsj og du bestemmer deg for å gå sakte, for da bruker du akkurat fem minutter til kantina. God lunsj!

Sup. Drikk. Glugg.

I dag er det kaldt, grått og litt trist ute. Sommeren har snytt oss for sin solpels og sandaler, og gitt oss klam regfrakk og gummistøvler. Sommeren er en lurendreier og en en som driver med flaskmakeri. Men heldigvis svikter aldri kaffitrakteren. Den puterer og siler min kaffi gjennom filteret uansett vær og ikke vær. Jaja, så kom ikke someren til karmøy i år. Men vi har jaffal hatt en god vår. En deilig vår. Og kanskje, er det bedre med en deilig vår, enn en god sommer? Jeg vet iallefall en ting: jo dårligere vær, dess bedre kaffi. Sup, drikk og slurk. Fordelen med en drålig sommer, er den gode samvittigheten jeg får til å se på film og serier. Nå er jeg øyeblikk ferdig med Dexter, og trenger tips til nye serieprosjekter. Har vurdert Heroes, men antagelig blir det i frøste omgang Sex feet under. Og da har jeg en serie for en stund. Sup, drikk, slurk og glugg.

Sa legen

Vi er litt heldig her på min arbeidsplass. For vi har egen lege. Og det er en lege vi kan gå til, selv om han ikke er fastlegen vår. Og i dag gikk jeg til denne legen. Jeg ville snakke med legen vår. Spørre ham ut om sykdommer og pestplager. Vel, egentlig ville jeg han skulle se på en føflekk som satt på ryggen min.
Hallo lege, sa jeg.
Hallo arbeider og pasient, sa legen.
Hallo lege, sa jeg igjen.
Hallo arbeider og pasient, hva kan jeg hjelpe deg med? Sa legen.
Hallo lege, jeg har en føflekk, sa jeg.
Jasså. Sa legen.
Ja, sa jeg.
Ok. Sa legen.
Kan du se på føflekken min, sa jeg.
Ja. Sa legen.
Se her, sa jeg, og viste legen føflekken min. Her er føflekken min, sa jeg til legen.
Jaha, og mhm, sa legen, da han så på føflekken min.
Mhm, sa bare jeg.
Vet du hva, sa legen.
Nei, da jeg.
Vet du hva, sa legen. Jeg tror vi fjerner denne føflekken tror jeg, sa legen.
Da tror jeg og det, sa jeg.
Ja, denne føflekken tar vi bort, sa legen. Du kan legge deg her, sa legen. Og jeg la meg akkurat der. Jeg lå på magen, og kjente plutselig et lite stikk. Så kjente jeg ikke mer. Plutselig sa legen:
Nå er vi ferdige.
Ok, sa jeg.
Kom tilbake om tolv dager, sa legen.
Ok, sa jeg.
Ha det bra, og lykke til, sa legen.
Jeg sa takk!

Et tidlig sukk

Snart er juli på midten. Og da er sommeren på midten. På midten er ikke så bra, for da er alt på vei nedover. I alle fall sett fra mitt vinkel. Men noen liker høsten. Og for dem er sommerens midtpunkt, bare en punkt på en graf som stadig peker oppover. Høsten kan jo være fin den. Lun inne, bak en bok, under en lampe, ved siden av en kopp med kaffi og rundt lydene av knirkende vegger og regnet som trommer på vindusruta. Det er bare det at høsten er så mørk og lang. Himmelen er så lav, og hele høsten går jeg krumbøy rundt, akkurat som om jeg er redd for å skalle i en regnfull sky. Men høsten er jo og rein luft, semesterstart, konserter og bokslipp. I år skal jeg møte høsten med større tro på høstens iboende kvaliteter og muligheter. Kanskje høsten og jeg kan bli bedre venner?

Det som er bra og ikke bra med regn

I dag regner det. Et regn som kommer fra himmelen. Et regn som faller nedover. Et vått regn. Av små dråper vann. Og alt ute blir vått. Til og med mennesker på klærne og i håret. Jeg ble ganske våt på buksa, og litt i håret. Jeg kommer til å bli mer våt, fordi jeg må snart ut i regnet igjen. Men kanskje, hvis jeg er heldig, slutter det å regne fra himmelen. Da begynner alle ting som er våte, å tørke. Til og med mennesker, som er våte i håret. Men det kan alltid begynne å regne igjen, når som helst. Det er ikke sikkert man er blitt tørr først. For det tar lang tid å tørke regn. Og det er helt umulig å vite når det skal begynne å regne igjen. Derfor har man laget paraplyer. De er til beskyttelse mot regnet som kommer fra himmelen. Men når regnet kommer fra siden, da hjelper det ikke med paraply. Da må man beskytte seg med helt vanntette klær, eller med et hus. Regn kan være bra. Det beste med regnet, er lyden det lager i vann. Når ti tusen dråper vann fra himmelen, treffer et helt stille vann, samtidig, er det som om regnet hvisker lavt med vannet. Da er det helt greit å bli våt på klærne og i håret. Og det er helt greit å kjenne regnet sile ned fra håret, over pannen, ned mellom øynene og samle seg ytterst på nesetippen, der det danner seg en dråpe som kiler mye, før den slipper taket, og det kommer en ny dråpe. Før trodde jeg regnet var tårene til Gud. Men så fant jeg ut at regnet ikke smaker salt, så da forstod jeg at det måtte være noe annet. Men helt sikker kan jeg jo ikke være.

Så kom solen

Så kom solen. Og det ble varmt. Svettende varmt. Og lyst. Men altfor varmt. Dampende varmt. Vått. Klamt. Stramt. Tørr i munnen. Tørst. Et digert øye, steker meg i ryggen. Svir huden av meg i nakken. Jeg snur meg. Ansiktet mitt freser i byller og svidd skjegg. Øynene mine fordamper og størkner. Jeg renner i kne og knekker sammen. Kun arbeidsklærne mine ligger igjen som et brunsvidd bevis på solens drepende kraft. Bak meg durer det i en vifte, og vrom, den durer fram og, vrom, tilbake, og blåser sin kjølige, vrom, luft, ut i rommet, og på, vrom, meg. Ut av vinduet kan jeg se klær ligge spredt, men ingen mennesker. Solen står som et ondt øye på himmelen, og alt er ulmende stille.Vrom.

Universet er min kopp med kaffi

Å, kaffien er så god og varm i dag. Og akkurat passe sterk. Sterk nok til å gni søvnen ut av øynene mine, men ikke så sterk at den svir hull i magesekken. Det slår meg, der jeg løfter opp koppen og ser ned i den svarte væsken....vel, det slår meg ikke, men jeg får faktisk den samme følelsen av å se dypt ned i denne koppen, som å stå en stjerneklar natt og se ut i verdensrommet. Det er en følelse av dyp utenomjordisk melankoli; så rart å være til. Så rart å tenke. Så godt det er å leve og drikke kaffi en morgen på kontoret. Jeg slurper dette verdensrommet. Og fylles av denne melankolien. I natt skal jeg ut og se opp på kaffihimmelen, som skvulper der oppe med sine planeter og galaxer. Flaks for meg at utgangspunktet mitt er melkeveien. For det mildner opplevelsen litt med melk. Den blir litt rundere på smak. Slurp og sup.

Klokken halv ni tok jeg flyet. Ti over halv ni var jeg tilbake på jobb

Litt mer kaffi? Ja, takk som byr. Og her er det lite å gjøre, for bilen jeg bruker har mistet servostyringen. Det var da som bare pokker, det da! Å ja, skal jeg si deg, det var som pokker og fillern på julekvelden og sankthansaften på en gang! Men fortsatt har du vel lyst å reise? Å jo, kan ikke nekte for det. Men så demper jeg trangen til det eksotiske gjennom nytraktet kaffi, fra brazil. Godt, godt. Men det var den bilen. Til pokker og. Her ligger arbeidsdagen foran meg med oppbretta armer og arbeidslysten er av rustfritt stål, så slutter bilen å funke på servoen. For en ironi. Vel, vel. Hva skulle vi gjort uten uforutsigeligheten? Bare kaffien er varm. Det er en trøst. Men tenk på dem som akkurat nå sitter og rister og får propper i ørene. De kjenner et sug i magen, og vips, så var de ikke mer koplet til jordens overflate. Ut på sin høyre side ser de grå tåke, tykk som bomull, og de kjenner sin egen trøtthet i slekt med den tåken. Så plutselig forsvinner tåken, og søvnen, og en klar blå himmel vekker til liv en ren bevissthet og solen som hilser fra horisonten, setter dype spor i hukommelsen, for det hele er jo så uvirkelig. Men samtidig så stemmer det. Alt stemmer. Jo lengre flyet beveger seg bort fra norge, jo mer stemmer det. Det stemmer å være på vei. Blodet stemmer i, og hopp sa hjertet der det tok et dobbeltslag, for hva slags lyd var dette? En lyd av noe som er galt som ikke stemmer, tenker jeg, og snur meg for å se på flyvertinnen som akkurat har satt seg bak i flyet, fått sikkerhetsbeltet på, og lagt ansiktet ned mellom knærne. Akkurat nå skulle skulle jeg tro det var på tide å bli nervøs, men selv om den overvektige middelaldrende mannen på min venstre side river seg i håret, hyperventilerer og roper Jeg vil hjem!, er det med helt rolige bevegelser jeg setter på meg surstoffmaska idet flyet vipper over på høyre side og snur nese ned igjen, altfor tidlig og i altfor spiss vinkel, mot jorden, jeg hadde håper å ikke gå på, på en stund. Men så forstod jeg plutselig at denne jorden skulle jeg få mer enn nok av, om bare noen få øyeblikk. Jeg forstod at jorden antagelig ville spise meg, og hele flyet mitt levende. Så da ble jeg litt skuffet. Og ut av vinduet ser jeg igjen den grå tåka peise forbi, og jeg føler meg trøtt, så trøtt at jeg tror jeg må ha sovnet, selv til lyden av hylende mennesker på alle kanter. Jeg sovnet og våknet ikke opp før jeg med ett befant meg tilbake foran det tastaturet jeg hadde startet denne teksten på. Og egentlig er jeg glad for å være tilbake. Jeg er glad for at det bare var en diktet historie. Og kanskje har jeg ikke like lyst å reise lenger? Vel, jo.

Blodets gaulen etter nye opplevelser

Å, hvordan søvnen er en grå masse. Med en litt ekkel lutefiskaktig konsistens. Akk, ja. Sånn er det, verden går videre, og skulle det være en morgen da jeg spesielt hadde lyst til å reise jorden rundt, skulle det være denne morgenen. Det er egentlig ikke meg. Det er blodet mitt. Jeg tror blodete mitt kjeder seg. Det rasler på sedvanlig vis rundt om i kroppen og bærer rundt på det samme kjedelige hydroluktoksygenet, som det har gjort i en måned nå. Jeg tror blodet mitt vil ha nye oksygenimpulser. Oksygen fra land med varme. Fra høye fjell og oksygen med lukten av krydder. Solkrem. Salt hav. Tang og tare. Fremmed øl og søt tobakk. Jeg er nesten redd blodet mitt vil forlate meg for å reise på egenhånd. For å redde meg holder jeg drømmen i live, om å snart ekspandere den daglige utfoldelsesradius. Spre mine vinger, ta på meg svømmeføtter og holde pusten når jeg letter med en boing 646 gjennom skyene.

Et møte med Jens

Klokken ti på elleve kom selveste statsministeren durende inn portene her på arbeidsplassen min. Selveste Jens, steg han ut av bilen og skøt bombesikkert fram med hånden til alle som var desskledde nok. Tennene brølte hvite fram mellom leppene, og øynen lyste av munter selvgodhet. Jeg tror faktisk han er en god mann, han Jens. Jensiboy. En god representant for norge. Om ikke annet er han behagelig for øyet, og det er faktisk ikke så ille å hvile ørene i hans stemme heller. Så der stod han, statsministeren, og fektet med journalister, mikrofoner og kameralinser, som en ekte zorro i svart kappe. Jeg følte for å stå på trygg avstand. Jeg hadde for mye olje på buksa mi, til å nærme den edle atmosfære med duften av silkeslips og tøymykner. Men sveipet han ikke unna et angrep fra en journalist for så å få øye på oss i olje, der i støvet, full av svette og tobakksrester på underleppa? Og skulle jeg ikke lyge, syntes jeg faktisk jeg så et snev av misunnelse i hans ellers så godsmidige positur. Et lite sekund ble han hengende i løse luften ved synet av oss i olje, og i et lite sekund stod han midt blandt oss og fortalte skrøner, spytta på gata og følte seg hjemme, før en journalist traff ham i høyre side med sin mikrofonlance og Jens atter følte seg komfetabel i sin stive dress og måtte svelge det spyttet han akkurat skulle til å spytte. Ikke før hadde han fått retta på slipset, smilt til kamera og rista litt løs på andre dresskledde, så måtte han avgårde igjen. Og der fòr han, durende ut av portene her på arbeidsplassen hvor jeg jobber. Vi sees vel igjen!

Kaffi = svart nitroglysering i væskeform

Sup. Kaffien ligger svart og varm på tungen og svir litt. Så renner den ned i halsen og ender i magesekken. Fra der eksploderer den ut i alle retninger. Ned i knærne. Ut i fingertuppene. Opp i hårrøttene og bak i ryggmargen. Sup. Koffeinet marsjerer som stanhaftige energisoldater. Ut i hjertet. Det pumper harderer. Raskere. Lungene. Større, videre. Knærne, raskere, sterkere. Hodet, skarpere, bedre og sjelen fylles med livslyst og mot. Sup.

Trøtthetens utristesse

Trøttheten er en behagelig svie i øynene. Trøttheten er en unnskyldning for å la være å tenke fort. Trøttheten er sløv og dum og ligger som en skodde over sjelens stille vann. Trøttheten gjør oss herlig ufrie. Vi kan fraskrive oss litt ansvar for våre handlinger. Som når vi drikker oss fulle. Men med færre bivirkninger. Så dette er en hyllest til trøttheten. Det er et hurrarop til en underernært hjerne på søvn. Ja til sløvhet. Ja til skodde. Ja til trøtthetens tankegrøt og følelsen av lettfrossenhet og uutstrekt musklatur.

En kaffidrøm

Dagen er varm og det damper fra skjortekrager, bukseprekker og sko. Alle går sakte. Løfer sakte. Mister sakte. Tenker sakte. Tenker på havet og bølger. Solkrem og is. Skygge. Jeg skal snart spise lunsj. Dagens høydepunkt. Fem skiver. Reker. Saltpølse. En stor melk. Og kanskje en liten is på tampen, sammen med kaffien. Slik går dagen. Sommeren. Livet. Livene. Universet. Vi er så uendelig små, i det uendelig store. Men så lange kaffien er varm, er det ikke så farlig. Livet er en kaffidrøm. Blodets hvisken, og benpibernes bøn, etter kaffi.

To år, alt er det samme

Etter to års fravær fra bloggen, trykkes det igjen et innlegg. Alt er det samme. Kontoret, kaffien, sommeren og rastløsheten. Men jeg finner ikke noe på hjertet. Hva skal jeg egentlig skrive om? Problemet er at jeg ikke har noe å klage over. Ikke enda i alle fall. Før jeg får tid til å kjede meg, slår jeg opp i en bok og blar. Slik er det. Slik er slik.

en kommode full av sol

jeg skulle vært i syden! på internett er det priser som er til å le av for både fly og hotell. det skjerer og gråter i meg når jeg leser hvilke temperaturer de forskjellige plassene frister med, og når jeg etterpå ser hvor mye det koster å komme seg dit. tenk: sand, sol og netter med over tyve grader. jeg blir syk her jeg sitter på det værforbannede vestlandet og ser ut på grå tunge ugjennomtrengelige skyer. kun et fly klarer å skjære gjennom, opp over og frakte oss ned der hvor solen hviler sitt blide øye. drit. jeg har vel fortjent litt sol etter snart to måneder med opp klokka kvart over seks og i seng før halv tolv?

ja.

snurrepipperier med ingen sol

her sitter jeg på jobb og det regner kraftig ute. det plasker på veien og hagler på ruta. koselig er det jo, men det kvelder arbeidslysten. når jeg samtidig er trøtt som en sliten pose under øyet, så blir jeg nok sittende her på kontoret mitt og rulle tiden opp i små doser unødvendige gjøremål som ikke innebærer å reise seg fra stolen. aller helst skulle jeg vært i seng. under en varm dyne. med vindu mot himmelen slik at regnet traff det og ingen forpliktelser, ingen avtaler, bare meg, regnet og tilstanden mellom våken og sovende.

sommerne lukker seg bak meg, og med meg drar jeg kun en eim av solkrem og gress. men langt i fra like sterk som jeg skulle ønske. sommeren har vært en fiasko, sett med mine soltørste øyne. jeg ville bli brun og mett av sol og friske B-vitaminer. bli solbrent og flasse. men ikke denne sommeren. ikke på dette vestlandet. skygrå grums lå som en pipebrann over oss dag etter dag. sola kunne ikke trenge gjennom. i dag er det førpremiære på høsten og jeg gleder meg allerede til sommeren igjen.

trykk

Det værste er å ikke gjøre noe, når du ikke har noe å gjøre. Det beste, er å ikke gjøre noe når du egentlig har noe å gjøre, men har allerede jobbet ganske godt og føler du fortjener en god pause. Slik som nå, når jeg sitter på jogg og har ikke hatt noe å gjøre siden klokka åtte, og klokka er halv elleve. Jeg burde jo fryde meg over at jeg kan surfe på internett, kjøpe bøker(som jeg allerede har gjort) og lese internettaviser. Men det kommer til et punkt der jeg får litt dårlig samvittighet for ikke å gjøre noe, selv om det ikke er noe å gjøre. Den ideelle arbeidsdagen, er når det er akkurat nok arbeid til tre timer før lunsj og to etter, og resten av tiden med muligheter for å gjøre andre avkoplende aktiviteter. Å, jeg kjenner rastløsheten og loppene spre seg fra leggene og opp i kroppen. Tror jeg må ta meg en sykkeltur for å dempe tendensen. Ellers vil jeg gå på veggene her jeg sitter på et varmt ganske stort kontor.

hoy hvor det går og sommeren er snart over

Om å skrive, så har jeg lært at du kommer langt bare ved å begynne å trykke på tastaturet. Og så kommer du enda litt lengre ved å ikke se deg tilbake, bare skrive og ikke tenke bakover eller framover men skrive det som faller deg inn i hodet akkurat NÅ! Og nå¨sitter jeg å hører på ei gruppe fra tyskland som slo gjennom tidlig på syttitallet og besitter det herlige navnet Amon Duul II. De har en herlig vokalist som jamrer seg og et lydbilde som ikke er finpusset og polert. Og der tok jeg den siste slurken av kaffien som var blitt lunket og jeg ser at det bare er tyve minutter til jeg skal hjem for å legge meg på terrassen og hvile til alle lydene i hagen og selv om sola ikke varmer, men har pakket seg godt inn i moteriktige grå skyer, så skal jeg nyte det som ikke kan kalles sommer, men juli, og som jeg vil tenke tilbake på når oktober,november og desember sniker seg inn på oss med sitt mørke og rydder opp etter sommerens fruktbare fest.

Loppeblod likeførlunsj

Og noe så inn granskauen og. Her jeg sitter og prøver å konsentrere meg om å skrive noe smart, dirrer jeg som en pressborremaskin og klarer såvidt å holde meg fra å trykke ned alle tastene på en gang, i håp om å bli ferdig med denne teksten, slik at jeg kan ut og løpe rundt. Jeg er på jobb, og det er lit å gjøre, så da må jeg bare løpe. Eller sykle. Tror jeg går for det siste. Men hvorfor denne loppeinvasjonen i det som raser rundt i kroppen min og bidrar til min eksistensielle opprettholdelse. Finnes det ingen kur?? Det er jo ikke bare kroppen, beina, armene, øyelokka, som ikke klarer å holde på roen, men tankene er like turbulente. De flyr rundt og kleiser sammen og er umulig å halde fast på. Nå er det lunsj, og hvis jeg spiser meg riktig god og mett, håper jeg å få roen, et lite øyeblikk. Men da må jeg droppe kaffien, noe som er helt uaktuelt. Så jeg kan like godt sette fram sykkelen med det samme. Eneste måten å avloppifisere hele mitt vesen og få hvile.