liksom ikke hva enn jeg gjør

Et stille rop om retning
gurglet ned av litt for mye koffein.

Hverdagspoesi

Smarte små slurker
av bitterkald kaffe
Ganefast ettersmak
med tilhørende ånde

Visas faste rytme slik
blir hverdagene til.

olav h hauge og kaffi

smakfullt god sittestilling
i kaffiens ørlite bitre fylde

blodårer åpner seg
synapser åpener seg
jeg i denne lunsjen finner en
søledam av inspirasjon
jeg ikke visst om

forundrer meg ikke om olav
h hauge gjorde sitt best kjente
dikt
sittende godt behagelig i
kaffi

hilser fremover

et innlegg fra stolen på jobb.
med kaffi i koppen.
og tastaturet knatrer
om ikke muntert, så velvillig nok
til at ordene formerer seg
til setninger 
jeg forhåpentligvis også vil 
like i fremtiden.

dette er en hilsen fremover
fra en bakoverlent lærer
i pausen med koppen
det snart ikke er mer kaffi
i.

Etter overraskende mange dager med sol

Etter overraskende mange dager med sol,
kom regnet svevende på en sky,
og gjorde det langt letter for meg
endelig få gjort forefallende husarbeid.

Dette er første posteringen i år. Det skulle gå nesten syv måneder før jeg klare løfte fingrene opp på tastaturet, klemme de få tankene mine gjennom sila som skiller gode fra ikke like gode ord, og til slutt instruere fingrene til trykke ut resultatet.

Kanskje det er lavtrykket, eller noe helt annet, men kroppen min vil aller helst bare sitte stille i dag. Selv ikke koppen med kaffi klarte løfte meg opp fra tilbakelent til aktivt gir. Men så er ikke koppen helt tom heller, så håpet hviler i den svarte væska.

fremskutt søvn

hver gang jeg drikker kaffi
for seint på kvelden
ender det opp i
at natta blir skrekkelig svart
før de klistra øya på dataskjermen
får synke inn i en
deilig drømmepøl av hvile

påskekryddermix

månen var så skinnende klar
den rev skyggen min løs
bålflammen åt på treet
og røyken svei i øynene
påska i år fordampet bort
under en kald april sol
altformye kaffi
stablet på store lass sukker
hopet seg opp i ryggmuskelaturen
men dagene var gode
for det var hele pakka
av familie, bål, sol, sukker og
kaffi
påskekryddermix

perlelatter og klampetrapp

det regner ute
ja
det blåser ute
ja
men selv om
ja
skal jeg ut og trampe hardt
i grunne søledammer
se på sjøen frotse
ja, krampele
av prikkedøden-
dråper
gråværsdunkletanker
preller av under et lag
godt regntøy
en stor kopp
k
a
f
f
i

fem på vår

det er lørdag
formiddag

sitter på
biblioteket

tar en kaffi
trall i tankene

leser dikt. og
skriver noen egne

mildt sagt vår
i lufta

når jeg har drikki litt for mye kaffi

det er sånn
             når jeg har drikki litt for mye kaffi
  jeg blir så

oi!

jeg får så lyst å

smelle store ballonger
klemme tomme colabokser
tygge tykke gulerøtter
rett over

snegletrøtt

mørkesvart kaffi mot

jeg så trøtt så

snegletrøtt 

et sted helt bakerst der

sover jeg allerede

Snø ikke kaos

Dro gardinene til siden. Oi. Der stod det foran meg. Snø på buskene. Snø på gresset. Snø på bergen.

Men allerede nå har sola gjort jobben, og sveipet det meste bort.

Har det alltid vært sånn,tenker jeg. Først i det siste har jeg begynt å legge merke til. Hvor mange det er som bære på en kopp kaffi om morran. Og ikke bare kaffi-ta-med-kopp fra narvesen. Men store termokopper med hank og lokk. De ligner bøssebærere med dårlig tid.

Det er et bakeri jeg går forbi hver morgen tidlig. På små bord sitter allerede mennesker og prater og leser aviser. Jeg er i en storby. Berlin eller stockholm. Det er like før jeg slipper alt, og slår meg ned selv. Men virkeligheten slår meg i hodet med sine to minutter til bussen går.

h u k k

Planen var å ikke skrive mer om hvor trøtt jeg er om morran.

Men i dag er jeg skikkelig skikkelig trøtt.

Altfor trøtt til å tenke på fine ting som trær.

Eller kaffi.

Jeg tenker på skumgummi og vatt.

Og på lyder under vann.

I dag er jeg en fisk på land.

Gaper og gjesper etter luft.

Dagen hukka meg på kroken.

Nok en gang.

3 k o r t e LANGE sekunder

i håndene holder han en kopp med kaffi. han tar koppen mot munnen. vi ser det helt sakte. han
plasserer den porselenshvite koppen, med kokende varm kaffi til underleppa, der, i sakte film. han lukker øynene og vi opplever det skje i sakte film. han løfter koppen ørlite, og vipper den litt for fort, mot leppene som han presser sammen med en liten åpning for plass til kald luft og kaffi på innpust, men sakte slik vi ser det, og der treffer kaffien ham i leppene, litt for mye og

litt for varm på en gang, og kaffien svir det ytterste tynne laget på overleppa av før han, slik vi ser det, sakte, reagerer med å skyve koppen fra seg i et kraftig støt. så krafig, at når han brått, like kraftig, stopper koppen, som er på vei bort fra den svidde leppen hans,  får en del av innholdet i koppen til å fortsette, like over kaffikoppkanten, som har en tynn stripe av gull om seg, og ut i den løse luften. men ennå er det ikke gått lengre tid, enn at mannen holder øynene igjen, men der, gradvis åpner ham dem, og ser, uten ennå å være beviss hva som skjer, men han ser at kaffien er på vei over kanten på koppen, og forlater koppen, ut i den løse luften, og dette bildet, som til nå bare består av èn mann, som holder èn kopp, og to desiliter rykende varm kaffi, som befinner seg delvis i koppen, og delvis i løse luften. i dette bildet tegner det seg nå en ny person. en kvinne. hun sitter på motsatt side av mannen og, denne kvinnen holder også en kopp, med kaffi, varm kaffi i hånden, men selv om det nå svever rykende varm kaffi i luften, bare en halv meter fra henne, er hun uheldigvis, ikke klar over dette, og kan derfor ikke gjøre så mye med det, da kaffien allerede er på vei over kaffikoppkanten og svever, i løse luften mot kvinnen på motsatt side, og hadde disse personene hatt muligheten til å studere de ulike formasjonene kaffien hadde på veien over bordet, ville de nok blitt fasinert, men så heldig er de ikke, der kaffien nå kun er tre centimeter fra kvinnens kinn, og akkurat så mye har hun klart å oppfatte, uten å være bevisst det selv, at noe er på vei mot ansiktet hennes, og derfor har hun rukket å lukke øynene og snu på hodet nok til å skåne øynene, og heldigvis for kvinnen, for nå som kaffien treffer ansiktet hennes, svir det av hudens ytterste lag, og gjør huden mer sårbar enn ellers, og da det stadig spruter mer kaffi inn mot ansiktet hennes, vil det ta tid før kvinnen ikke fortsatt er rød, og sår på kinnet, og i pannen og litt på halsen, og kanskje, men hun kan jo ikke klandres for dette, kanskje gjør hun det værre av å slå seg til kinnet etter kaffien har truffet, og gni seg på stedet, med en ru håndflate, gjentatte ganger, og når du kan studere en heldelse, slik, sakte, som vi gjør nå, så er det nesten komisk hvor lang tid det tar før det smertefulle skriket kommer, etter kaffien først har truffet. det er først da kaffien har rukket å sveve over hele bordet, treffe kvinnen på kinnet, og falle ned, og lage flekker på den røde genseren, hun har på seg. ikke for å snakke om mannen. på den andre siden. han forstår ikke hva som egentlig har skjedd, før gjentatte skrik fra kvinnen, som holder seg til ansiktet, og det tar først en evighet, etter vår tidsopplevelse, før han har rukket å ta en beslutning om å foreta en bevegelse opp av stolen, og bort til kvinnen. som nå er sluttet å skrike. men holder seg til ansiktet. og hun forstår først snart, at hun bør reise seg fra stolen, for å få tak i noe kaldt å holde på det svidde området, som ble truffet av kokende varm kaffi, i ansiktet, i pannen og litt på halsen.

kaldkaffi

Det var vått,
regnet i dag. I den
mørke morgenen,
uten sol. Tidlig, når
klokka var lite.

Det var dråpen, sa
begeret som ikke
hadde rom til flere
dråper.

Bussen lekker, og
det drypper dråper
på hodet mitt. Forbannet
være det som bør!

Men livet er ikke
det beste man har.
Om litt er kaffen
kald.

Grr.

frokosten er i magan,og
ja,
nå får du jaggu se å sette i gang med husreingjøringa!
sier jeg til meg selv. du har jo utsatt hele greia i en uke. i dag
er siste sjanse. det skal skinne i både krik og
krok. ja.
i det jeg reiser meg, ørlitegrann motvillig,
ivrig etter å komme på et lite pålegg for å bli sittende,
utsette vasken, og der
ser jeg presskaffikanna danse på toppen av skaphylla.
jeg har glemt å drikke min kaffi!
hvordan kunne jeg glemme å drikke min kaffi?
jeg kan jo ikke vaske før jeg har drukket min kaffi.
...vannet koker i vannkokeren.
det er en sånn fin lyd å helle kokvatmt vann i en beholder (og det er rart at lyden er anderledes om vannet er kaldt eller varmt.?.) opp
fra presskanna lukter det kaffi og jeg sitter og ser på at presskannekaffipulveret synker til bunns.
kaffien er klar. og jeg spør: hva kan egentlig måle seg med dette:
headsettet er plugga i datamaskinen.
i-tunes spiller Gila av Beach House, og
presskannekaffien smaker av jord og sol.

Sup. Drikk. Glugg.

I dag er det kaldt, grått og litt trist ute. Sommeren har snytt oss for sin solpels og sandaler, og gitt oss klam regfrakk og gummistøvler. Sommeren er en lurendreier og en en som driver med flaskmakeri. Men heldigvis svikter aldri kaffitrakteren. Den puterer og siler min kaffi gjennom filteret uansett vær og ikke vær. Jaja, så kom ikke someren til karmøy i år. Men vi har jaffal hatt en god vår. En deilig vår. Og kanskje, er det bedre med en deilig vår, enn en god sommer? Jeg vet iallefall en ting: jo dårligere vær, dess bedre kaffi. Sup, drikk og slurk. Fordelen med en drålig sommer, er den gode samvittigheten jeg får til å se på film og serier. Nå er jeg øyeblikk ferdig med Dexter, og trenger tips til nye serieprosjekter. Har vurdert Heroes, men antagelig blir det i frøste omgang Sex feet under. Og da har jeg en serie for en stund. Sup, drikk, slurk og glugg.

Universet er min kopp med kaffi

Å, kaffien er så god og varm i dag. Og akkurat passe sterk. Sterk nok til å gni søvnen ut av øynene mine, men ikke så sterk at den svir hull i magesekken. Det slår meg, der jeg løfter opp koppen og ser ned i den svarte væsken....vel, det slår meg ikke, men jeg får faktisk den samme følelsen av å se dypt ned i denne koppen, som å stå en stjerneklar natt og se ut i verdensrommet. Det er en følelse av dyp utenomjordisk melankoli; så rart å være til. Så rart å tenke. Så godt det er å leve og drikke kaffi en morgen på kontoret. Jeg slurper dette verdensrommet. Og fylles av denne melankolien. I natt skal jeg ut og se opp på kaffihimmelen, som skvulper der oppe med sine planeter og galaxer. Flaks for meg at utgangspunktet mitt er melkeveien. For det mildner opplevelsen litt med melk. Den blir litt rundere på smak. Slurp og sup.

sort magi

dagen drypper
fra takrenna, og
humøret er et åpent sår
i munnvikene

jeg hører surklende lyder
fra kjøkkenet

det drypper ikke mer, og
solen stikker meg i øynene
så munnen smiler

i hånden står
en kopp kaffi og
kvitrer

Kaffi = svart nitroglysering i væskeform

Sup. Kaffien ligger svart og varm på tungen og svir litt. Så renner den ned i halsen og ender i magesekken. Fra der eksploderer den ut i alle retninger. Ned i knærne. Ut i fingertuppene. Opp i hårrøttene og bak i ryggmargen. Sup. Koffeinet marsjerer som stanhaftige energisoldater. Ut i hjertet. Det pumper harderer. Raskere. Lungene. Større, videre. Knærne, raskere, sterkere. Hodet, skarpere, bedre og sjelen fylles med livslyst og mot. Sup.