gult stille langsomt

Høstferielyset stuper inn gjennom vindu, og legger seg som en gulhvit stripe over gulvet og på bordet, og treffer permen på en bok. Det er som om høstferielyset peker på boken, og sier, lese den. Men jeg vet ikke om jeg har lyst å lese den boken akkurat nå.

Jeg vil heller ut. I den klare høstferiedagen, og få høstferielyset i øynene. Puste høstferielufta inn i lungene, og se den kalde høstferierøyken komme ut av munnen min. Så skal jeg gå høstferiesakte mot byen. Og tenke høstferietanker. Gult, stille, langsomt.

!!! o g SLIK gjikk D E T Til. . . -- -- - - - - -- -- -

det blir feil å si det er gudsforlatt her(i og med at det er norges mest befolkede øy), men man får virkelig følelsen av det. vinden fra havet som kaster regnbyger
innover vannrett, tvinger beboerne til å holde seg innendørs. heldigvis vet kommunen å ta konsekvensen av det, og har et lokat bibliotek med en videosamling respektabelt for en videobutikk. og bøker til de som gidder det.

jeg var tidlig
nedom og lånte meg fem filmer og en bok. knuga på høye ambisjoner om å få sett mye film og kanskje lese litt. når du har et hav av filmer, og ikke trenger betale mer enn innsatsen det koster å karre seg ned på biblioteket, da kan man få seg til å låne rare filmer.

vel tilbake
for å begynne på høstferieambisjonene. gjorde alle
nødvendig tiltak(for å få den riktige filmfeelingen) før jeg satt filmen i spillern og trykka på play. film nummer en var Deal of the Century, med Chevy Chase og Sigourney Weaver. en tidlig åttitalls-komedie om våpenhandel og klin kokkos dårlig plott og helt blottet for humoristiske innfall. jeg mista totalt troen på film som høstferiefrelseren. tvang meg gjennom to-tredjedeler,skrudde av og gikk for å begynne på boka heller.

Post Office av Charles Bukowski. jeg kjente til forfatteren fra før gjennom Nedenom og hjem, så jeg hadde visse forventninger. og de infridde. jeg sitter og leser, glemmer tiden og høstferien, mat og glemmer å puste før jeg blar til neste side. ja faen, tenker jeg til meg selv og legger boka fra meg før jeg er helt gjennom, for å spare litt til dagen etter.

seinere samme dag,
føler meg klar for å prøve meg på en ny film. men hele bunka med biblioteksfilmer er smitta av dårlig filmkarma fra den første filmen, så jeg får med meg far min og kjører ned på den lokale videobutikken(videokjelleren for de som har traktet samme plass i barndom/ungdom). videobutikker har alltid gjort meg rastløs, for det er så mange valg som står oppstilt på en rekke, så jeg tar den første og beste sære filmen som ikke er fra hollywood og bestemmer at den tar vi. fattern som klør seg litt i øynebrynet, sier det er opp til meg, så da blir det Getting Home, svart kinesisk roadmovie-sak om,ja,vennskap og død, kan man si. en fabelaktig god representant for filmverden når det angår å gi seerne gode latterfulle øyeblikk og tanker å spinne videre på lenge etter at de fleste andre har sovenet.

slik gikk det til
at jeg neste dag spant ned på biblioteket og bytta ut den infiserte gjengen filmer fra dagen i forveien, og lånte meg en splitter ny bunke. og i samme spinn slang jeg på nok en bok av Bukowski, South of No North. Faen, ja.

så mens vinden og regnet setter kroken på døra fra utsiden, skinner sola alltid på tv og boka gapskratter fra perm til perm. og høstferien ruller videre.