leter etter smerte for å kjenne lindring

leter etter lindring
ved å

holde pusten
for å kjenne
på lysten
til å leve

synliggjørelser

Blikket jeg ser ut av meg selv med
er ditt.

Bussen med plass til alle

Morgenbønn, eller stønn.
Eller bare et sted uten tilsatt sukker.
Midlertidige passasjerer
hutrer på holdeplassene.
Venter på den uforutsigbare bussen
inn i evigheten.

et skifte av oppmerksomhet

De siste bladene,
klamrer seg til treet, som
har valgt å forsømme sine
grønne små. Nå
vil jeg klare meg aleine. Gjennom
en lang vinter, stå
skrinn mot vind, mørk
mot himmelen og hvile,
i jorden,
med føttene.

før

Bak frustrasjon ligger
en liten oase av fred, før
alt bryter helt
sammen.

prosess

Ødelegge,
er et håpefullt ord.
Bygge opp,
ligner lyst.
Men ferdig,
ligger vannrett
tre meter under.

Det er ikke håp
koppen med kaffi
snakker om.

ikke helt det riktige øyeblikket

Viljen til, er fanget av -
ikke akkurat nå,
for bildet på,
er mer behagelig
enn opplevelsen av,
noe som krever innsats...

liksom ikke hva enn jeg gjør

Et stille rop om retning
gurglet ned av litt for mye koffein.

som oftere

som når solen smelter

sitt tynne lys

over byen rundt duene

på gatestein og pakker

blendende inn hvite hus

langs fjellsiden

som det, 

som nå,

som gjerne oftere,
skulle ha skjedd

spaghettidikt

når regnet ikke lager lyd
lenger, og skyene driver forbi
når mennesker prater tonedøve
langt inn i en annen tid.

når duene kurrer og driter
ned  trappeoppgangen, og
huset forvitres bort.

Hverdagspoesi

Smarte små slurker
av bitterkald kaffe
Ganefast ettersmak
med tilhørende ånde

Visas faste rytme slik
blir hverdagene til.

En gråspurv under den blå himmelen

En gråspurv under den blå himmelen.
På et gjerde sitter det en til.
Det er ikke akkurat kvitter de lager,
men noe velkjent allikevel.

gull i gråstein

himmelen er grå
som dagen er grå

som snøen er grå
i veikanten.

men der skinner
en gul varm stripe
av urin

Når himmelen trenger ro

Konturløse møter i
kaldt vinterlys.
Landskapets munnkruv,
i lag på lag.

Hysj-på-dere,
demper himmelen
jorden. Så lett.
Så hvitt.

v for

ugjennomtrengelig er et ord i brystet.
stille ble borte i en ryddesjau.
langsomt står i bokhylla.
kontakt satt jeg med i går
og lignet en rubiks kube.
heldigvis har jeg mer tålodighet igjen,
hermetisk pakket, med lang holdbarhet.

høres ikke eksisterer bare

ordet er stille

høres ikke
eksisterer bare

en fornemmelse

i kroppen eller i

jorda, som jord
er jord, er trær

er greiner, er fingre
som strekker seg mot

ordet som er stille
høres ikke
eksisterer bare

Nå røyner det på.

Det Goretex-beskyttende laget
i hjernen mot mørket
skulle vært impregnert på nytt.
Trøtthet er blitt en grunnstemningen.
Ufokusert oppmerksomhet og
minner som kommer for seint
til øyeblikket.

Hadde bare lyset vært å kjøpe
på flasker som Imsdal-vann.
Kaldt og klart og med adresse
til alle cellene i kroppen.

Lyset jeg rekker å drikke
er på turen fra jobb til bussen.
Et lys som heller ligner
grumset vann i en søledam
med grå skyer av
asfalttyggis

litt pruppete i tarmtottene

litt øøøh
og litt ahhh
og et oi
sann før det 
uffda
nå er det best 
i  test å lufte
ja

bukkenikkeneie

Når sola bukker for seg

i overgangen mellom

arbeidsliv og fritid

Det siste av den lave sola

fyller bussen av
orange vemod

En god vemod. Et 

skall inn til en
annen følelse.

En følelse lik
fryd
i slow motion