3-iron / Tomme hus

Etter en suksess på BIFF med den japanske filmen Harmonica, fikk jeg igjen smaken for hva film kan gjøre. Gjøre for for, hva skal jeg si, hele mitt vesen. Jeg satt igjen, lettere traumatisert, med sår på sjela. Filmen var dypt tragisk. Og hadde jeg sett filmen aleine, ville jeg bestilt en psykologitime for å få bearbeidet traumet. Men etter god bearbeidelse av inntrykkene på vei hjem, satt jeg heller igjen med et ønske å se mer film. Så jeg startet et abbonement på MUBI.

En ung gutt bryter seg inn i ferietomme hus og lever som om han bodde der selv. Rydder opp, vasker klærne til dem som bor der og reparerer stereoanlegg og klokker som er sluttet å virke. Når eierene kommer hjem merker de lite av at det har vært en innbruds"tyv" i huset.

I et av husa, kommer han over en taus dame som viser seg å bli tryrannisert av mannen sin. Hun rømmer etter hvert med hoverdpersonen og de reiser sammen og bor i ferieforlatte leiligheter.

De sier aldri et ord til hverandre. Utvikler taust sterke bånd. Men komplikasjoner oppstår, og den tyraniserende mannen gir ikke lett slipp på kona si. Filmen utvikler etter hvert en magisk aura og sammen med musikken til Natascha Atlas veves vi inn i en følelse av at kjærligheten overvinner alt, er verdt alt.

BURMA VJ, Danmark, Norge, 2008

Filmen handler om opptøyene i Burma, høsten 2007. De fleste husker nok buddhistmunkene som protesterte i gatene i Yangon, og som ble banket og skutt på av det militære. Mye av det billedmaterialet som ble brukt av vestlige medier, kom fra en gruppe som kaller seg DVB, Democratic Voice of Burma. De satte livet på spill med kamera i gatene for å filme oppslutningen til den fredelige demonstrasjonen, og etter hvert, hvordan de militære grep inn med makt for å få kontroll over situasjonen. Men denne filmen handler om mer enn en rekke hendelser i historien. Den handler om å tro på noe som er større en seg selv, og om mot til å dø for denne troen.

Dokumentaren er produsert av Anders Østergaard som er fra Danmark. Co-produsenten skal visst være norsk. Hovedkvarteret til DVB er i Oslo.

Filmen er nominert til Oscar for beste dokumentarfilm.

Anbefalelsesverdi: 10(10)

BLIKKTROMMEN, Tyskland, 1979

Et skudd i blinde. Men tittelen låt kjent. Samme med forfatteren bak boken: Gunter Grass. Nobelprisvinner og det hele. Filmen varte i 2 timer og 15 minutter.

Men skuespillet var fabelaktig!

Anbefalelsesverdi: 2(10)

GITARMONGO, Sverige, 2006

En film jeg tenkte fort kunne gi meg flere svenske film-øyeblikks-gullkorn. Men nei. Denne filmen melder jeg pass på. Fikk ikke helt tak i...ja, det filmen prøvde å formidle. Det den skal ha for, er å være en helt annen type film, enn det man tenker på, og assosierer, med ordet film.

Manus og regi av Ruben Østlund.

Anbefalelsesverdi: 3(10)

spennende film på kino 12. mars

Hurra for spennende filmer.

Hurra for spennende mennesker.

Hurra for spennende mennesker på film.

rar og fin svensk film

Å du levande, Svensk, 2007

Svenskene, ja de kan sakene sine. De har både det sære og det morsomme og det estetiske i sine filmer på en gang. Norge har sort sett bare det sære.

Det er vanskelig å gi en enkel karakteristikk av denne filmen. For den er så rar. Men den er fin. Ja, rar og fin og morsom og rørende. Vi blir ikke kjent med noen, men vi lærer mange å kjenne. Vi får ikke historien bak hver enkelt personlighet, men vi ser personligheten komme til uttrykk i øyeblikkene. Når de spiller seg ut i rare og fine situasjoner. Jada. Rar og fin svensk film.

Anbefalelsesverdi: 6(av10)

fransk bølge

Jeg hadde en plan.

Om å skrive ned alle filmene jeg så

dette året

bare for å ha en liste, eller oversikt.

Jeg begynner for to dager siden:

A bout De souffle, Fransk, 1960

Det var sånn at jeg snublet over en tråd om fransk film her forleden. Det vil si, den nye franske bølgen, som raste som en filmlærretets tsunami på franske kinoer fra slutten av 1950-tallet. Nye oppadstormende regissører tok grep om det de mente var en fransk filmtradisjon i stivnede former. Så de begynte lage filmer på sin egen måte. Frisk frekk fransk film.

Breathless,eng. tittel, er regissert av Jean-Luc Goddard, som også debuterte med denne filmen. På en måte med brak og brask og bram, om jeg har forstått historieskrivningen riktig. Og det er ikke vanskelig å forstå, for selv i dag, dirrer denne filmen av en råhet som ikke viker tilbake, selv for vår tids aktuelle friske frekke. Jada. Fin fransk film.

Anbefelelsesverdi: 7 (av 10)

en an be fal ing

oida. det startet med en førpremiere på biff. bergen internasjonale film fest(ival). filmklubben hadde hemligvisning, og det viste seg å være en av favorittene på HELE fest(ival)en. den svenske filmen Man tenker sitt. og man tenker sitt om denne filmen. foreksempel kan man tenke at filmen har jo ingen normal oppbygning. det finnes ingen normal kronologi . karakterene bare er der plutselig. man får ikke vite noe. og da må man jo tenke sitt. om disse rare menneskene, outsiderne, de ensomme. så der sitter man, i kinosalen, og haka henger litt, mens øynene svir, for du har ikke lyst å blunke mer enn nødvendig. det er ikke godt å vite hva som skjer. du vil gjerne være der da, sånn at du kan tenke mer ditt; kanskje du tenker det er en god film. det tenkte jeg.

Snart er det biff. Filmfestivalen i bergen med løk og poteter og fett blir det å sitte i kinostolen med filmer fra land du nesten ikke klarer uttale.

I dag er det mørkt ute. Alt blir lysere i tunnellen. Det er en dame som strikker på bussen
.

en ny dag klar

lørdagskveld og på kino med inglorious bastards som, vel,
var ok. det var ok å ha en rolig lørdagskveld. det skal bli
ok, i morra, når jeg våkner. jeg skal tenke
- ok. jeg føler meg fin. det er ok, det.

langsomt er dagen snudd på
hodet, som i en sånn liten halvkule med vann du
rister på og så
ser det ut som om det snør der inne
i det lille landskapet i miniatyr. sånn

er dagen langsomt snudd på
hodet og nattstøv virvlet opp i
vår lille halvkule
på jorden. hold deg helt
i ro og sov. så
vil du våkne til
en ny dag klar
igjen

keegangibbs

Et streif innom på en fin side med spennende fotos og films. Poster link og en slags ansiktsfilm.

 http://www.keegangibbs.com/Keegan/_.html

Faces of Malibu - Book Project from Keegan Gibbs . com on Vimeo.

he is the bee-keeper

Det er på sin plass å gratulere håndball-jentene med Em-gullet. Jeg fikk leste hele kampoppsummeringen på 43 sekunder, og slapp å pines av spenning i 60 minutter. Men etter som jeg forstod, fløt spenningen ut i en slags tykk krem av overlegenhet, og da kampen var over, var Spania redusert til små røde non-stop.

Det er og på sin plass å klø seg i hodet, og for min del rive meg i håret. For okei, vår mann i hollywood, harald zwart har vel gjort det sånn ok der borte, for han er jo stadig i aksjon (jeg personlig har ikke sett noen av filmene hans). Men nå leste jeg akkurat om hans nyeste prosjekt, som forøvrig er ferdig og klar i kinosalen like over i det nye året: Pink Panther 2. Ikke nok med at det ble laget en nummer èn, som en oppfølger til disse klassikerene. Og nå, en nummer to. Og av VÅR mann i hollywood! 

Men, så kan jeg tenke så her: Jo dårligere disse re-makesa er, jo mer skinner de gamle klassikerne. Det blir ikke vanskelig å skille klinten fra en bøtte full av gammel majones.

Her kommer en scene(rekke?) fra filmen The pink Panther Strikes Again. Min topp 5-scene gjennom tidene. Inspector Clouseau er kommet for å gjøre et forhør, etter at professor Fasbender og dattera er blitt kidnappet. Clousau er akkurat kommet fra Paris og er satt inn som spesialetterforsker på saken

sære films

Det er lenge sia jeg har posta noe annet enn mobilblogg på klekkmais. Var på en etterlengtet bloggrunde i dag, og kom over noen films som var passe sære. Og jeg tenkte, klekkmais mangler sære films. Så her kommer...



Debris from More Soon on Vimeo


Tales of the Unexpected from More Soon on Vimeo.

uff for en lang bloggtekst.....................................................................

Det er skikkelig høst på gang. vinden rusker en i håret, der man sykler til byen på sin blå sykkel, med paraply i den ene hånden og forventninger i den andre. saken er biff. eller, bergen internasjonale filmfestival.

med høsten i helene,
åpner jeg dørene
til magnus barfot,
står opp fra de levende
og setter meg,
for å oppleve de udødelige
på film.

vel, fullt så høytidelig var det nok ikke. men det er akkurat sånn jeg ønsker å tenke tilbake på det.

i dag (lørdag) var det duket til storslått kinohøytidelighet. programmet var allerede satt. 3 helaftenser på en helaften. og for å gjøre det enda litt mer helaften, ble den innledet med et gripende godt måltid chicken og biff teriaky.

vel grepet
trasket vi i høsten
i vind
i regn, til magnus barfot. på veien gikk vi og til innkjøp av nødvendig stæsj og ting(vann og snus og snop). det var egentlig ikke folksomt utenfor mb. jeg husker jeg tenkte det.

vel satt
i kinostolen, sank kinomørket ned over oss. jeg visste egentlig skikkelig lite om filmen som skulle til å snurre der på det hvite lerretet,
men at det hadde noe med david lynch å gjøre visste jeg, for på billetten stod det: ONE NIGHT STAND WITH DAVID LYNCH. ja. vel. egentlig var det en tredelt affære(og ikke èn hot sak).
der første
del, var fem episoder av et prosjekt de reiser 20 000 miles i løpet av 70 dager og intervjuer 120 personer i usa. hver av disse intervjuene blir til en episode. vi fikk se fem episoder bare. ærlige. rare. sjarmerende. og vi fikk vite at resten skal komme på davidlynch.com, som gratis downloads. etter de fem første å dømme, er de vel verd å kikke ,og se, litt nærmere på...
det andre
møtet var en slags halvtimes dogmedoku(filmet med håndholdt kamera)om hvordan lynch jobber i jobben sin. man får et inntrykk av at mannen kan jobben sin. ja ganske...
det tredje
møtet er vel det artigste. av alle mulige og umulige ting(det går å lage film om), får vi servert et fjernsynskjøkken, med lynch selv som kokk. han er ikke særlig avansert. men får det hele til å bli ganske så apetittvekkende. filmatisk sett. maten ser heller sped og smakløs ut....ja. så drysser kinolyset ned fra taket. mange klapper...

en kopp kaffi i pausen

mørket dimmes på ny. ny film. BEAUTIFUL LOSER. hva handler den egentlig om? så mye. et knippe kunstnere, som finner sammen og gjør det de liker best. gjør det de må, for å overleve. de er alle noe litt rare og sjarmerende. kanskje fordi,de er så ærlige. følsomme. og kunsten er det som holder de gående. med sjokoladesmak på tungen og snusen oppunder leppa, fryser jeg lett nedover ryggen, og koser meg, gjennom hele denne filmen.
og når
lyser trimmes(hva er det motsatte av å dimme?)fra taket, klapper mange.

en ny flaske med vann i pausen

lyset forsvinner og jeg ser kinosalen er vesentlig tynnere i håret mellom gangradene. ikke så rart. klokken er elleve og det er lørdagskveld. og hva slags film er det egentlig? jeg vet nesten ingenting. på billetten står det HUNGER, og jeg vet den har noe med nord-irland-problematikken å gjøre. æh. jeg er forberedt på en flopp. en fadese. en film som ikke topper hele driten, men er en del av regelen; du har ikke flaks med tre filmer på rad. så snurres det film. og så forsvinner tiden.
innimellom kommer jeg til meg selv og tenker, ja faen, dette er bra. ja, for det var det. handlingen foregår i et fengsel på begynnelsen av åtti-tallet, der vi møter en gjeng fanger som er blitt tatt for terrorvirksomhet i forbildelse med kampen om et løsrevet nord-irland. harde kår å leve i disse fengslene. og handlingen utspiller seg rundt dette. men det som tiltrekker med denne filmen, er filmingen. den er reinspikka perfeksjon. rett og slett.
ja
så kommer lyset til syne igjen, og nå er det merkelig nok ingen som klapper. jeg klapper inni meg.

ut av salen blir vi skuflet videre ut gjennom en nødutgang for at kinoen kan stenge så fort som mulig, så det blir ikke tid til å gå på do. hva kan man gjøre? komme seg hjem og tisse så fort som mulig. og så fort som mulig lage en liten(jeg burde satt liten i hermetegn, men så liker jeg så dårlig å sette ting i hermetegn, så da skriver jeg heller at jeg burde ha gjort det, i en liten(denne burde jeg og satt i hermetegn)parenteskommentar)blogg om biffsukesessen.

vel fornøy sovnet jeg,,
vel etter hvert

::: kino o o o o o opplevelser ;;;

Det brygger opp til en ny underbar kino-fase(for å gi det et litt flåsete navn) igjen. Alle gleder seg. For oss som holder til i Bergen, er det ikke bare smalfilm på BIFF som får det til å kaldt og varmt og alt mulig nedover allslags rygger, men også endel storfilmproduksjoner jeg tror har oddsa med seg for en riktig god kinoooooopplevelse...

Først ut er The Curious Case of Benjamin Button. Med Brad Pitt og Cate Blanchett. Manusforfatter Eric Roth er samme fyr som sveisa sammen Forrest Gump, så bare det er jo interessant. Directoren er mannen bar Zodic og Fight Club, David Fincher. Nok en grunn. Plottet er det velkjente (og for meg litt korny) sitatet: Livet leves forlengs, men kan bare forstås baklengs. Hovedpersonen er født stein gammel, og gror og vokser, stikk i strid med alle lovmessigheter i mot ungdom og, en bokstavelig talt ung død(eller, det er jeg ikke sikker på. kan jo være han spretter fram og tilbake mellom gammel og ung sånn,pling plong...)jeg har copy/pasted en frister fra youtube her:



Så, neste film jeg gleder meg til er Baz Luhrmans Austarlia (Moulin Rouge), sammen med Nicole Kidman og Hugh Jackman(ettersom jeg kunne se, mest kjent fra X-men-filmer og andre superhero-pling plong-filmen(spør du meg)). Var musikkvalget på traileren bra eller dårlig?? Jeg har alltid sett for meg den musikken blandt mer kalde og rolige bilder...Jeg bare spør. For bandet vil det helt sikkert bety mangt og enda litt mere.



Så til den jeg gleder meg mest til.
La den rette komme inn. Av alle ting, en vampyrfilm fra Sverige. Men jaggu klarte den å sende frysninger som flodbølger nedover ryggen på meg. Sammen med vakker filming, tror jeg dette kan bli en god-grusom kinoooooopplevelse. Ressigør er Tomas Alfredson, som også har bak seg Fire Nyanser i brunt. En film som ikke helt falt i min smak. Men se fristeren og bedøm!

!!! o g SLIK gjikk D E T Til. . . -- -- - - - - -- -- -

det blir feil å si det er gudsforlatt her(i og med at det er norges mest befolkede øy), men man får virkelig følelsen av det. vinden fra havet som kaster regnbyger
innover vannrett, tvinger beboerne til å holde seg innendørs. heldigvis vet kommunen å ta konsekvensen av det, og har et lokat bibliotek med en videosamling respektabelt for en videobutikk. og bøker til de som gidder det.

jeg var tidlig
nedom og lånte meg fem filmer og en bok. knuga på høye ambisjoner om å få sett mye film og kanskje lese litt. når du har et hav av filmer, og ikke trenger betale mer enn innsatsen det koster å karre seg ned på biblioteket, da kan man få seg til å låne rare filmer.

vel tilbake
for å begynne på høstferieambisjonene. gjorde alle
nødvendig tiltak(for å få den riktige filmfeelingen) før jeg satt filmen i spillern og trykka på play. film nummer en var Deal of the Century, med Chevy Chase og Sigourney Weaver. en tidlig åttitalls-komedie om våpenhandel og klin kokkos dårlig plott og helt blottet for humoristiske innfall. jeg mista totalt troen på film som høstferiefrelseren. tvang meg gjennom to-tredjedeler,skrudde av og gikk for å begynne på boka heller.

Post Office av Charles Bukowski. jeg kjente til forfatteren fra før gjennom Nedenom og hjem, så jeg hadde visse forventninger. og de infridde. jeg sitter og leser, glemmer tiden og høstferien, mat og glemmer å puste før jeg blar til neste side. ja faen, tenker jeg til meg selv og legger boka fra meg før jeg er helt gjennom, for å spare litt til dagen etter.

seinere samme dag,
føler meg klar for å prøve meg på en ny film. men hele bunka med biblioteksfilmer er smitta av dårlig filmkarma fra den første filmen, så jeg får med meg far min og kjører ned på den lokale videobutikken(videokjelleren for de som har traktet samme plass i barndom/ungdom). videobutikker har alltid gjort meg rastløs, for det er så mange valg som står oppstilt på en rekke, så jeg tar den første og beste sære filmen som ikke er fra hollywood og bestemmer at den tar vi. fattern som klør seg litt i øynebrynet, sier det er opp til meg, så da blir det Getting Home, svart kinesisk roadmovie-sak om,ja,vennskap og død, kan man si. en fabelaktig god representant for filmverden når det angår å gi seerne gode latterfulle øyeblikk og tanker å spinne videre på lenge etter at de fleste andre har sovenet.

slik gikk det til
at jeg neste dag spant ned på biblioteket og bytta ut den infiserte gjengen filmer fra dagen i forveien, og lånte meg en splitter ny bunke. og i samme spinn slang jeg på nok en bok av Bukowski, South of No North. Faen, ja.

så mens vinden og regnet setter kroken på døra fra utsiden, skinner sola alltid på tv og boka gapskratter fra perm til perm. og høstferien ruller videre.

E L §§§ O R F A N A T O (2007) <7.8>i m d b

Det var lørdagskveld, og sløv i vannrett på sofan. Mett av pizza og kullsyra fra colan boblet fortsatt nedi magen. Vips, klikk, pling, der snurret vi i gang en film. Akk. Nok en kjedelig skrekkfilm. Gjesp og rap.
(47 minutter ut i filmen)
Det står hår ut fra nakken min. Klam i hendene og langt fra sløv i blikket. Surra inn i et psykologiske skrekk-plott, og jeg glemmer å blunke med øynene. Av og til er det deilig å la seg rive med av skrekk på tv.

Sup. Drikk. Glugg.

I dag er det kaldt, grått og litt trist ute. Sommeren har snytt oss for sin solpels og sandaler, og gitt oss klam regfrakk og gummistøvler. Sommeren er en lurendreier og en en som driver med flaskmakeri. Men heldigvis svikter aldri kaffitrakteren. Den puterer og siler min kaffi gjennom filteret uansett vær og ikke vær. Jaja, så kom ikke someren til karmøy i år. Men vi har jaffal hatt en god vår. En deilig vår. Og kanskje, er det bedre med en deilig vår, enn en god sommer? Jeg vet iallefall en ting: jo dårligere vær, dess bedre kaffi. Sup, drikk og slurk. Fordelen med en drålig sommer, er den gode samvittigheten jeg får til å se på film og serier. Nå er jeg øyeblikk ferdig med Dexter, og trenger tips til nye serieprosjekter. Har vurdert Heroes, men antagelig blir det i frøste omgang Sex feet under. Og da har jeg en serie for en stund. Sup, drikk, slurk og glugg.

Transformers - en anmeldelse

Denn filmen er ikke verd papiret på foxen jeg krøllet sammen og kastet mellom kinostolene. Den er ikke verd den siste dråpen i imsdalflasken, jeg fort ble ferdig med, i håp om å kunne kaste bort litt tid på å gå på toalettet. Den er ikke verd de sure sokkene til han som satt bak meg med tærne oppetter stolryggen min. Dette er egentlig ikke en film. Men en ultralang reklame for snobbeglatt amerikansk ungdom og vulgær datateknisk animasjon. Denne filmen er like useriøs som denne anmeldelsen.