som oftere

som når solen smelter

sitt tynne lys

over byen rundt duene

på gatestein og pakker

blendende inn hvite hus

langs fjellsiden

som det, 

som nå,

som gjerne oftere,
skulle ha skjedd

hei sola

Og der var sola, sa hei, ja, allerede på vei hjem fra jobb. No more mr misty. Farvel til halsstrupet lys, for lyset strømmer inn i bussen og hoper seg opp til taket. Det er ikke mye varme, men, hei, sola, du er tilkbake.

påskekryddermix

månen var så skinnende klar
den rev skyggen min løs
bålflammen åt på treet
og røyken svei i øynene
påska i år fordampet bort
under en kald april sol
altformye kaffi
stablet på store lass sukker
hopet seg opp i ryggmuskelaturen
men dagene var gode
for det var hele pakka
av familie, bål, sol, sukker og
kaffi
påskekryddermix

solnedgangsrefleksjoner

dagen er en åpen munn
solen er en tunge som
synger over himmelen

raden av gule tenner
i horisonten
er det siste vi ser
før kvelden lukker
gapet og ganen
blir en svart himmel

trø med varsomhet
for svelget og natten
har samme farge

de siste timer av en høstdag

endeløse dampskip
driver lydløst
på det luftige havet

buktende skumbølger
rir brusende
på den salte himmel

i vest
står fyrtårnet
snart sluknet

en ny æra kanskje?

Nå skal jeg prøve å peile meg tilbake
på mer spontane og uhøytidelige posteringer på bloggen.
Slik som i gode gamle dager. Dager
da smuler drysset inn  både sent og litt tidligere.
Smuler som ikke bare er oppstilt som dikt, men også frasert på slentrende og
tilfeldige måter. Som en formålsløse spaserturer om kvelden.
Det skal ikke være slik, at jeg krever av tekstene mine å gjøre leseren oppmerksom på solen
hver gang de ligger som en ferdigknudret forundringspakke. Nei,
jeg vil like gjerne gjøre oppmerksom på månen, eller fjellet eller blikkboksen. Alt
er viktig. Ingen ting
er for lite
til å gjøre stort.