gardinkjolevår

der står hun

i døråpningen

ut mot hagen

danser den

slørhvite kjolen

fram og tilbake

lydløse fottrinn

på solstråletær

frisk pust som

bjørkebladeknopper

denne sjansen vil jeg ikke la gå fra meg. reiser meg opp

bukker til henne

men så er hun plutselig borte

jeg går ut i hagen og

hører henne le i toppen av et tre.

skyhvite dotter

driver sakte

gjennom hodet

øynene er en blå

refleksjon av mitt

eget sinn

munnen er grønn

blodet lukter

jord

der danser hun

igjen

(det er den evige

runddans)