Universet er min kopp med kaffi

Å, kaffien er så god og varm i dag. Og akkurat passe sterk. Sterk nok til å gni søvnen ut av øynene mine, men ikke så sterk at den svir hull i magesekken. Det slår meg, der jeg løfter opp koppen og ser ned i den svarte væsken....vel, det slår meg ikke, men jeg får faktisk den samme følelsen av å se dypt ned i denne koppen, som å stå en stjerneklar natt og se ut i verdensrommet. Det er en følelse av dyp utenomjordisk melankoli; så rart å være til. Så rart å tenke. Så godt det er å leve og drikke kaffi en morgen på kontoret. Jeg slurper dette verdensrommet. Og fylles av denne melankolien. I natt skal jeg ut og se opp på kaffihimmelen, som skvulper der oppe med sine planeter og galaxer. Flaks for meg at utgangspunktet mitt er melkeveien. For det mildner opplevelsen litt med melk. Den blir litt rundere på smak. Slurp og sup.