Mageprat

Magen er hul som en sementblander uten sement. Når jeg sier noe, hører jeg ekko av stemmen min fra fra magen, og når jeg sitter og ikke snakker, er det magen som tar seg av den biten. Med litt kvess stemme snøfter og freser den etter mat. Men hva kan jeg gjøre? Nå klokken bare er halv elleve, og lunsjen er minst tre kvarter unna. Det går ikke å godsnakke med magen. Den gir seg ikke før den har fått mat. Men av og til hjelper det å drikke vann. Store mengder vann. Da roer magen seg litt og følelsen av innvendig hulhet og tomrom opphører for et lite øyeblikk. Men vann holder ikke magen opptatt særlig lenge, og plutselig sitter du der og kjenner et sort hull bre seg inni magen igjen, men da er det heldigvis bare fem minutter til lunsj og du bestemmer deg for å gå sakte, for da bruker du akkurat fem minutter til kantina. God lunsj!