Det med tog, er at du sitter i noe tungt av metall,men allikevel glir du avgårde som et akebrett på snø.
Den evige krusende ristingen og de bestemte rykningene hit så dit, sammen med den rumlende lyden av tungt rullende metall, gjør blodet fritt for kullsyre, og tamt og varmt som en halvferdig cola på badestranda.
Neste stasjon er myrdal sier speakermanner, og sakte går pulsen på toget ned, og ned og når det stopper helt står tida stille.
En toppbekledt konduktør i blått, med grønt flagg i hånden, fyller lungene av barnslig begeistring for å ha makt i et utpust gjennom fløyta og et lett armslag med flagget; til å få toget til å rulle tida videre gjennom snøflekkete fjellpartier.
Haker henger mot bryst og hoder heller i motsatt retning av svingen toget tar. Jeg hadde navnet på den krafta som virker inn og gjør dette, på tunga. Men som om tunga er borte, er også ordet. Noen som kan hjelpe?
Jeg burde ikke drikke kaffi kjenner jeg. For blir så stram i kroppen av koffein. Men det skjerper oppmerksomheten min fra butt til spiss blyant. Og med togets beroligende metallhånd mot kinnet, blir det ikke mer en stille med frisk bris i kasta, inn over tankebredden. Bølger med litt skum av forventninger til det jeg er på vei til.
Ønsker alle god tur videre på vei rundt sola!
Sentrifugalkrafta!
1 kommentar:
Legg inn en kommentar